Dommer Død:
Fotballdommeren Ole mishandlet minst 110 mennesker
Fotballdommeren utførte de grusomste handlinger og levde opp til kallenavnet "dommerjævel". Etter krigen måtte han betale den ultimate straff.
Som vanlig startet gestapistene mishandlingen tidlig om morgenen. Alf Mardon Fiveland var kneblet og ble «varmet opp» med kølleslag.
Torturisten bant føttene hans fast bak på ryggen. Deretter ble hodet surret fast til skrivebordet mens kroppen ble presset over til siden.
Det er et under at halsvirvlene ikke knakk.
Gestapistene tok av Fiveland skoene. I denne stillingen, halvt i svime, ble Fiveland igjen slått med køller, nå under de bare fotsålene. Deretter ble han slått på innsiden av lårene og i skrittet. Gestapistene tok også i bruk en skrustikke.
Til sist ble Fiveland stablet opp mot veggen. Han prøvde deretter å ta sitt eget liv to ganger ved å stupe i gulvet med hodet først.
Han mislykkes begge ganger.
Et nytt torturredskap ble funnet frem, en pisk med kuler i enden, bedre kjent som «katten». Fiveland brydde seg ikke lenger om hva de gjorde med ham, denne 11. dagen i torturistenes vold.
Mishandlingen opphørte først sent på kvelden da Fiveland ble slengt på murgulvet i cella si. For en gangs skyld slapp han å sove med føttene bundet. Det trengtes ikke.
Keeper på Start
Skildringen av torturen Farsund-mannen Alf Mardon Fiveland ble utsatt for i 1944, står å lese i boka «Arkivet – torturens høyborg».
Sentral i overgrepene var Ole Wehus (32) fra Kristiansand. Som barn ble han beskrevet som en godmodig og vennlig gutt. Før krigen var den joviale, hjulbente mannen viden kjent som keeper på Start og ikke minst; som fotballdommer.
Wehus var én som fikk folk til å flire, ikke minst når den tykkfalne og hjulbente karen kastet seg etter skudd mot mål. Overbærende smil møtte han også da han under nøytralitetsvakt i 1939 diskuterte krigens utfall med soldatkolleger.
Senere samme år hoppet han av jobben som kontorist og ekspeditør i foreldrenes skinnforretning for å melde seg som frivillig under Vinterkrigen i Finland. Men før han rakk frem til fronten, ble han innlagt på sykehus med lungebetennelse og senere returnert til Norge. Soldat-merittene ga ham ikke akkurat økt anerkjennelse i lokalmiljøet.
I dagene etter den tyske invasjonen i 1940 var Wehus del av det herostratisk berømte tilbaketoget i Setesdal der norske tropper trakk seg stadig lenger tilbake og til slutt overga seg uten å ha løsnet et skudd. Hånlatteren ble ikke mindre av Wehus›s krigsinnsats så langt.
− Vi har ikke belegg for å si at Wehus var et mobbeoffer. Men at han var opportunist, er jeg ikke i tvil om. Han heiet alltid på dem som vant, for å si det sånn, sier Stein Christian Salvesen, seniorrådgiver ved Stiftelsen Arkivet.
Noen måneder senere skulle Wehus for én gangs skyld komme i kontakt med folk som tok ham alvorlig: Gestapo.
På jobb for fienden
Ole Wehus var opprørt over den norske regjeringen og de kreftene han mente hadde ført Norge inn i den sørgelige situasjonen. Som mange andre følte han bitterhet overfor britene som aldri sendte den hjelpen de lovet. Da Konge og regjering flyktet til England, meldte Wehus seg inn i Nasjonal Samling.
De første krigsårene tok Wehus ulike organisatoriske oppdrag i NS. Etter hvert ble han sendt på kurs for å begynne i Statspolitiet. 7. april 1942 begynte han som stapo-konstabel i Stavanger.
I hjembyen Kristiansand hadde tyskerne flyttet inn i det gamle statsarkivet. Siden januar 1942 hadde bygningen vært hovedkvarter for det tyske sikkerhetspolitiet i Kristiansand under ledelse av SS-hauptsrumfürer Rudolf Kerner. I august samme år fikk han en ny tolk inn i staben; Ole Wehus.
Sprengte motstandsstyrke
Gestapo hadde akkurat fått nyss om at en større motstandsstyrke var bygget opp på Sørlandet under ledelse av Arne Laudal. «Kampgruppe 2» omfattet Rogaland og begge Agder-fylkene og skulle telle så mye som 3500 mann.
Kerner og Gestapo tok ingen sjanser. Hele staben til sikkerhetspolitiet, forsterkninger fra øvrige deler av landet og SS-soldater ble satt på saken. Laudals gruppe skulle knuses.
Ingen motstandsfolk skulle få tips om den forestående aksjonen. De tyske soldatene som skulle delta, fikk ikke engang forlate Arkivet etter at Kerner informerte om aksjonen.
Derfor ble major Laudal og kona fullstendig overrumplet da sikkerhetspolitet slo til 7. desember 1942, og tok med seg motstandsmannen til Arkivet. Dette ble starten på en opprulling av motstandsfolk der Ole Wehus skulle bli sentral. Han var lokalkjent i Kristiansand og kjente både folk og geografi. Han hadde vært aktiv i idrettsmiljøet der mange av motstandsfolkene var rekruttert fra. Wehus deltok i arrestasjoner og tortur av en rekke gamle bekjente.
Bestialsk
Under opprullingen av Laudals gruppe ble tortur for alvor introdusert i avhør på Arkivet. Wehus var ennå ikke formelt avgitt til «avhørstjeneste», altså tortur. Men han ble snart med på stadig flere aksjoner og avhør. Og han utmerket seg ikke bare som kjentmann og tolk. Wehus dukket stadig opp under forhør kveldstid.
Forhørene ble som regel gjennomført av to gestapister. Når gestapistene ble slitne, ble de byttet ut med nye. De arresterte ble utsatt for slag med køller, lærpisk eller wire, bruk av skrustikker, fotklemmer og kvelningsforsøk. Fangene ble bundet fast til stenger og møbler i svært ubehagelige stillinger. De ble tvunget til å utføre hard gymnastikk mens de var halvt i svime. Etter torturen ble de ofte forlatt med stråleovner tett inntil hodet, slik at varmen ble uutholdelig.
Wehus brukte sine 110 kilo flittig i arbeidet. Han hoppet gjerne med full kraft på ofrenes mage, nakke eller bundne hender. Ble han bedt om å gi en fange 15 slag, ga han gjerne 50.
Aksjonen mot major Laudals gruppe pågikk i tre måneder. Oppunder 500 personer ble arrestert. 320 av dem ble sittende i fengsel. Den store motstandsstyrken på Sørlandet var sprengt.
Livredd attentat
Mot slutten av krigen gikk det rykter om at Wehus sto for tur til å bli likvidert av Hjemmefronten. SS-hauptsrumfürer Rudolf Kerner sendte derfor Wehus til Oslo og tjeneste i drapsskvadronen «Kjenneruds kommando». Wehus fortalte senere at frykten for å bli tatt av dage gjorde de neste månedene til et helvete. Han turte ikke engang ha fast bosted.
Etter fredsslutningen gikk Wehus i dekning, men 11. mai meldte han seg for politiet.
Under avhørene la han alle kort på bordet. Det falt hans fengslede tyske gestapo-kolleger tungt for hjertet. De planla å drepe ham, men lyktes ikke.
Tiltalebeslutningen i den påfølgende rettssaken i 1946 besto av 19 maskinskrevne sier. Aktor brukte tre kvarter på å lese dem opp. Avisene dro sammenligninger med middelalderens inkvisisjoner.
Under rettssaken fortalte Wehus at gestapistene ofte drakk for å psyke seg opp til de heftige avhørene. De tok også et stoff han kalte benzedrin, i dag bedre kjent som amfetamin. Gestapo-vitner kvitterte med «Uten ham kom vi ingen vei». For Wehus hadde ingen skrupler ved å kaste seg på Gestapos metoder. I flere tilfeller overgikk han sine kolleger i sadistiske tilbøyeligheter. Oppnavn som «Udyret på Arkivet» og «Arkivbøddelen» sier sitt.
Én av dem som kunne kvittere for det, var Alf Mardon Fiveland som ble torturert i et omfang og med en brutalitet som gjorde at han altså forsøkte å ta livet sitt ved å stupe mot gulvet.
«Fiveland var utsatt for en meget hardhendt behandling. Hans tilfelle kommer i klasse med de verste», uttalte Wehus om offeret fra hans mest aktive periode som Gestapos mest effektive redskap i sørlandsbyen.
Henrettet
Men i motsetning til Ole Wehus, skulle Fiveland komme fra det hele i live. Etter 11 dager med tortur havnet Fiveland på sykehus. Senere klarte han å rømme. For tidligere fotballdommer Ole Wehus ventet rødt kort.
− Jeg vil be alle dem som gjennom meg er kommet i uleilighet om tilgivelse. Ord er så fattige. Jeg kan ikke uttrykke meg som jeg vil, stotret han nesten uhørlig i rettssalen. Igjen fremsto han som den stakkarslige figuren fra før krigen.
Angeren ble tolket som et forsøk på å berge livet. Høyesterett fastslo at Wehus-saken var et tilfelle der «domstolene har plikt til å anvende lovens høyeste straff». Dødsdommen ble fullbyrdet på Akershus festning 10. mars 1947.
Wehus’ kollega Henry Oliver Rinnan og hans bande sto for tortur og over 80 dødsfall i Trøndelag. På Arkivet i Kristiansand ble 318 personer fysisk og systematisk torturert i perioden Wehus var aktiv der. Wehus torturerte egenhendig minst 110 mennesker fra vinteren 1942/43 til krigens slutt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 55 2022
