80 år siden krigsdramaet på Lånan
Befolkningen i det vesle, norske øysamfunnet driver et livsfarlig spill. Når de tror at deres siste time er kommet, skjer det utrolige
Da tyskerne avslørte at folket på Lånan smuglet spioner og våpen i fiskebåtene sine, fikk de én time på å rømme. Den som ble igjen, risikerte å bli skutt.
Lånan på Helgelandskysten, høsten 1944: «Kommer de ikke snart og henter oss?»
Ingeborg Nilsen (23) og de andre kvinnene står og speider etter redningsbåten som skal komme fra England og redde dem, slik de har fått beskjed om.
Mennene har rømt ut på øyene. Nå ligger en stor tysk båt der ute og venter på dem. Før eller siden må de komme frem. De kan ikke overleve uten mat og vann i all evighet. Det vet tyskerne.
Rundt omkring på Lånan henger plakater med advarsler: «Skutt blir den som …» (for eksempel samarbeider med de allierte eller mottar mat og varer fra dem).
Lånan-folket har allerede brutt alle regler tyskerne har laget.
Ingeborg er en av åtte søsken som har vokst opp på øya i det som kalles «Gammelstuo» på Lånan. Hun bor ennå hjemme hos mor og far. Foreldrene Kristine og Meyer er gjestfrie og har en sterk gudstro.
Hjemmet deres blir ofte kalt «Huset med det store hjertet». Her bor både barn og barnebarn av ekteparet.
Livsfarlig spill
Som andre steder i Norge er øya ytterst i havgapet på Helgelandskysten i Nordland sterkt preget av andre verdenskrig. Det er rasjonering og knapphet på mat og det meste annet av goder, som sigaretter og kaffe.
Det hender britene slipper luksusvarer som hermetikk og sjokolade, kaffe og tobakk over øyene på Helgeland.
Alt folket får tak i, må skjules for okkupasjonsmakten. Å ta imot noe fra de allierte er strengt forbudt. Derfor gjemmer Ingeborg og søstrene hermetikken i bunnen av båten eller ute på åkeren. Flere ganger er de nær ved å bli oppdaget. En gang må de dumpe all hermetikken ute på dypt vann. Og rekker det i siste sekund.
En høstkveld i 1943 banker en mann på døren i «Gammelstuo».
«Finnes det nazister her på Lånan?», vil mannen vite.
Han presenterer seg som Birger Sjøberg, sjef for motstandsbevegelsen på Helgeland, da han får bekreftet at ingen ute på Lånan sympatiserer med tyskerne.
Mannen avtaler med to av de yngre karene, Sverre og Birger, at Lånan skal brukes som lagringssted av våpen for engelskmennene. De to blir Sjøbergs nærmeste medhjelpere. De får vite at de allierte planlegger en invasjon av Nord-Norge. Våpnene skal fraktes videre ut til fastlandet, til Vistenfjorden og deretter over fjellet.
«Snakk minst mulig med folk dere ikke kjenner!», advarer Sjøberg. Barna blir innprentet alt de ikke har lov til å snakke om. Det er ikke bare våpen som blir smuglet gjennom Lånan. Hit kommer også britiske spioner under dekke av å være emissærer, og de får gjerne overnatte hos folket.
Det er et livsfarlig spill de driver, folket på Lånan.
Les også: (+) Nazi-flyet som skremte livet av allierte piloter: – Hva pokker er det!?
Supermodig syvåring
Ester, storesøsteren til Ingeborg, er gift og bor i den nye delen i huset til foreldrene. Hun er hjemme med sønnen Torbjørn på syv år da en tysk soldat kommer ubedt inn.
Soldaten setter seg på huk foran gutten.
«Har du sett en sånn før?», spør soldaten med vennlig stemme.
I hånden holder han et sigarettetui som Torbjørn har sett mange ganger.
Hjertet til Ester banker vilt der hun står midt på stuegulvet og betrakter scenen. Hvis gutten hennes svarer ja, vil det være ute med dem alle.
«Nei», svarer Torbjørn alvorlig.
Ester tør ikke si et ord om det før hun ser at tyskeren har forsvunnet langt ute i leia i båten sin.
Da gråter hun og klemmer Torbjørn gang på gang.
«Nå var du så flink, gutten min.»
Torbjørns «nei» reddet dem. Det er hun overbevist om.
Tyskerne får mistanke
Mennene på Lånan tar imot og transporterer store våpenlaster fra England videre ut i øyene og til fastlandet.
Alle på Lånan vet hva som foregår, og folket går hele tiden med angsten for livet inni seg. Får tyskerne nyss om hva de holder på med, er det ute med dem alle.
Mennene får amerikanske båter som er større og raskere enn de båtene de har fra før. De bruker også skuta «Santa Maria», som har plass til mye mer våpen enn småbåtene.
På fastland i Visten tar folk imot lasten og graver den ned. Snart får tyskerne mistanke om det som foregår, men de kan ikke bevise noe.
Fjøs fullpakket med våpen
En søndag i 1944 er himmelen fylt av tyske fly som flyr lavt og speider og leter utover øyene. Sommerfjøsene er fullpakket med våpen, ammunisjon, soveposer og hermetikk. Alt venter på å bli fraktet inn til fastlandet for å brukes til den britiske invasjonen.
Da flyene endelig forsvinner, puster folk lettet ut.
Nå haster det å få lasten av gårde før tyskerne kommer tilbake! Etter denne hendelsen tør ikke folket bruke fjøsene til lagringsplass lenger. Det går også mot sommer, og nettene blir lysere. Det er ikke så enkelt å skjule ting i mørket lenger.
Tyskerne kommer stadig oftere til Lånan og spør etter mannfolkene.
«Hvor er de?»
«På sjøen og fisker», svarer kvinnene.
Slik er det, uke etter uke.
Mennene på Lånan driver et kappløp med døden når de frakter våpen. Det vet de godt.
Det går dårlig med tyskerne på fronten, får de høre. Fienden lider nederlag gang på gang. De blir mer og mer desperate. Stadig kommer det nye plakater med nye forbud og regler på veggene ute på Lånan: «Skutt blir den som …»
Les også: (+) Talentfulle Ellinor var pappas øyensten. Men livet hennes ble svært tragisk
Reddet av et mirakel
En søndag kommer tyskerne overraskende utover til Lånan. Mannfolkene er hjemme. De får øye på den svarte tyskerbåten for sent og rekker ikke rømme. Den store seks-roingen (robåt med tre par årer) ligger i vika, full av våpen, hermetikk, klær og soveposer.
Planen var å slepe den til Visthus så snart mørket faller på. Men nå kommer tyskerbåten fossende utover til Lånan. Denne gangen har tyskerne med seg egne småbåter så de skal klare å komme seg forbi holmer og smale sund. Hele befolkningen er lammet av skrekk. De samler seg i «Gammelstuo».
Ute skinner solen fra en himmel som er blank og blå.
Lånan-folket betrakter tyskerne fra vinduet. Tre–fire menn fra tyskerbåten hopper i småbåten sin, en fra Rinnan- banden er med og en kjentmann fra Vega. Så ror de rundt til nordsiden av Lånan på jakt etter våpenlasten.
«Nå er vår siste time kommet», sier Lånan-folket til hverandre. Barn og voksne venter på døden.
Kristine, Meyer og sønnen deres går opp på soverommet og ber til Gud. Det siste de ser, er tyskerbåten som svinger rundt odden og ut mot øya der seks-roingen ligger full av våpen.
Da de ser ut av vinduene etter å ha tryglet Gud om hjelp, er det ingen sikt. Mørkeskodda ligger tykk og mørk som de aldri før hadde sett. Ikke engang låven kan de se der ute.
Det ender med at tyskerne må reise tilbake med uforrettet sak. Lånan-folket kan puste lettet ut, nok en gang. De er helt sikre på at det er Gud som har sendt skodda for å blinde tyskerne.
Straks tyskerne har reist, spikrer kvinnene et hvitt laken på stabburets ytterside. Det er et tegn til mennene ute i øyene om at det er trygt å komme hjem.
Kort tid etter blir Birger Sjøberg og flere av hans menn skutt og drept av tyskerne. Organisasjonen er i ferd med å bli rullet opp. Folket på Lånan får vite at de er i stor fare.
Flyktet for livet
Tyskerne er mistenksomme og legger seg til med vaktskip utenfor Lånan.
Etter å ha ventet på mennene i to uker, begynner tyskerne å gå lei. Kan våpnene ha blitt fraktet til Vega, tre mil unna? Okkupasjonsmakten forlater Lånan og drar sørover mot Vega siste dagen i august 1944.
Da kommer redningen med marinens ubåtjager «KNM Hessa», som de har fått fra amerikanerne året før.
Folket på Lånan får én time på seg for å evakuere øya natt til 1. september 1944. De får ikke gitt beskjed til alle. Syv år gamle Torbjørn er på besøk hos farmoren sin på en annen øy og får ikke beskjed. 20 voksne og åtte barn blir evakuert til Shetland i en dramatisk redningsaksjon.
Neste kveld vender tyskerbåten tilbake fra Vega, men da har de fleste motstandsfolkene dratt.
Kristine og Meyer måtte bli igjen for å passe på dyrene. Da tyskerne avhører dem, skylder de på at det har vært et strandhugg på Lånan, et plutselig overfall og plyndring som kom fra sjøen. Det virker som om de blir trodd.
Fra Shetland blir alle flyktningene fra Lånan etter hvert sendt videre til London.
Møte med kongen
Søstrene Ingeborg (23), Ester (29), Valborg (25) og Johanne (20) blir gjenforent med storesøster Jenny (35) som bor og arbeider i England og som de ikke har sett på flere år på grunn av krigen.
Flyktningene blir godt mottatt i England. De får klær av Røde Kors, tak over hodet og mat av snille engelskmenn.
En dag får de møte selveste kronprins Olav. Han hilser på hver og en og leker med barna. En uke senere vil kong Haakon hilse på motstandsfolket fra Lånan. Julen 1944 får Ingeborg, Valborg og Johanne en julegave fra selveste kongen!
De tre ugifte søstrene blir plassert i den kvinnelig hæren. To får arbeid på sykehus, og den tredje får plass på hærens kontor. Ester blir sendt til Skottland med mann og barn der de blir tildelt en leilighet. Mange av de andre flyktningene blir satt i arbeid i den engelske marinen.
De fleste kom hjem til frigjøringen i mai 1945.
Les også: (+) Krigen var praktisk talt over. Da skjedde den ufattelige tragedien
Tar vare på historien
– Mamma fortalte nesten ingenting om krigen og det hun opplevde da hun flyktet til Shetland, forteller Hildegunn som er datteren til Ingeborg og barnebarnet til Kristine og Meyer.
Hun har fått vite at moren fikk seg kjæreste der, men vet ikke mer. Ingeborg ble på Lånan til hun møtte Hildegunns pappa. Også han var i motstandsbevegelsen og ble tatt til fange.
– Mamma var en tøff dame som jobbet hele livet, ofte med det man anså for å være mannfolkarbeid. Dessverre døde hun bare 68 år gammel, og jeg rakk ikke å spørre henne så mye om det som hendte under krigen.
Signe Husøy, Ingeborgs søster, har skrevet om Lånan og flukten til Shetland i boken «Mor Kristine», sammen med sin datter Solbjørg Koksrud, som er Hildegunns kusine.
– Min mor Signe hadde bosatt seg på Romsdalskysten da søsknene hennes måtte rømme til Lånan, men vi var mye på Lånan om somrene i etterkrigstiden, forteller datteren.
Signe har fortalt historier fra krigstiden slik hun husker, og kjenner den gjennom historiene som ble fortalt henne.
Ingeborg ble etter sin død tildelt kongens fortjenstmedalje og et diplom for sitt arbeid under annen verdenskrig.
Disse har Hildegunn tatt vare på på vegne av sin mor. Hennes besteforeldre, og da Ingeborgs foreldre, Kristine og Meyer, ble trodd av tyskerne og levde hele resten livet på Lånan.
I 2017 reiste ni etterkommere til Shetland for å lære mer om flukten fra Lånan.
Torbjørn, den lille gutten som ble igjen da folket flyktet, er eneste gjenlevende etter evakueringen.
Han bor i dag på Tjøtta på Helgeland.
– Det er ingen tvil om at vi er stolte av Lånan-folket, sier etterkommerne Hildegunn og Solbjørg.
