Dans med djevelen
Nazi-flyet som skremte livet av allierte piloter: – Hva pokker er det!?
Hitlers superjager mot en ubevæpnet Mosquito. Dette er beretningen om tidenes første luftkamp mellom et propellfly og et jetfly.
Med høydemåleren på 35 000 fot følte kaptein Salomon Pienaar (27) seg trygg i cockpiten på sitt tomotors Mosquito speiderfly over hjertet av Polen den 15. august 1944.
Fra nesen på flyet fotograferte navigatøren hans, Archibald Lockhart-Ross, fiendtlige formasjoner og installasjoner. De tok seg god tid. Dette arbeidet var av største betydning for de allierte. Ingen grunn til hastverk.
Tyskerne hadde ikke noe som kunne hamle opp med en Mosquito.
− Alt klart, skipper, lød stemmen til Lockhart-Ross i hodetelefonene, – nå kan vi sette kurs for München, og så hjem.
− Okay, Archie.
Pienaar la flyet over og vendte nesen mot den tyske grensen. Med ett ble han grepet av en ubestemmelig angst. Det foregikk noe mystisk på den andre siden av den grensen, noe som de allierte ikke klarte å finne ut av.
Ved basen hans i San Severo, nord for Foggia i Italia, gikk det rykter om et hemmelig våpen. Den eneste rimelige forklaringen på at tre Mosquitoes på speidertokt var forsvunnet sporløst i løpet av to uker.
Kunne de være skutt ned fra en operasjonshøyde på mellom 30 000 og 40 000 fot? Neppe. Tyskerne hadde ikke antiluftskyts som kunne ramme fly i den høyden, i hvert fall ikke hvis piloten tok sine forholdsregler. Med sin marsjfart på 550 km/t og toppfart på over 650 km/t hadde Mosquito’en vist seg som luftens baron over fiendens territorium.
Pienaar kastet et blikk på armbåndsuret. Noen minutter over 16. Ennå lenge til det ble mørkt.
Det må være en slags rakett!
Idet de passerte over Lepheim flyplass, så Pienaar ned. Det sto flere nazi-bombere på rullebanen, mannskapene spredte seg som vettskremte høns. Men Mosquitoen hadde ikke engang granater til kanonen.
Flyet var ribbet for alt overflødig, og for å klare den lange turen til Polen og hjem igjen var det montert to ekstra drivstofftanker under hver vinge. Hvis nødvendig kunne Pienaar bare trekke i en utløsersnor og droppe ekstratankene, så ble de enda lettere.
− Hvorfor åpner ikke tyskerne ild mot oss? Det går meg på nervene at de kan se at vi fotograferer dem, uten at de løsner et skudd mot oss, sa Pienaar.
− Tenk ikke på bakkeild, sa navigatøren. Hold heller utkikk etter jagerfly.
− Glem jagerflyene, brummet Pienaar. De klarer ikke å innhente Mosquito’en om vi så bare gikk for én motor.
Han visste hva han snakket om. De hurtigste flyene tyskerne hadde var Messerschmitt 109-F og 109-G, men Mosquito’en var dem totalt overlegen både i fart og manøvrering.
De var omkring halvannen kilometer fra Lepheim flyplass som lå badet i solskinn dypt under dem.
− Hva pokker er dét? lød det plutselig fra Lockhart-Ross. En skinnende blank gjenstand kom farende opp fra flyplassen som et prosjektil. I løpet av et blunk var den besynderlige, fugleaktige tingen forsvunnet i stratosfæren.
− Det må være en slags rakett, mumlet Pienaar. – Archie, hva er posisjonen vår? Jeg mistenker at vi må komme oss unna i en helvetes fart.
– Vi nærmer oss Ulm, og der må vi ta noen flere bilder, svarte Lockhart-Ross.
Truffet!
Pienaar speidet etter jagerfly. Hvis det dukket opp noen, var de nødt til å ta flukten, de kunne ikke kjempe uten ammunisjon. Noen kumulusskyer drev forbi. Han studerte dem omhyggelig; tyske jagerflyvere likte å gjemme seg i skyene og kaste seg uventet over byttet.
Pienaar bråstivnet. I speilet kom noe farende mot dem i en fantastisk fart. Det var et fly som ikke lignet på noe annet han hadde sett. Flyet var omkring 500 meter bak og 300 meter under ham. Det var på vei opp for å angripe nedenfra og smadre buken på Mosquito’en.
En advarsel tordnet i Pienaars hjerne: «Sving ikke til venstre! Det er det tyskeren venter! Mosquito-fly svinger bestandig til venstre! Venstresvinger følger automatisk fordi piloten sitter på venstre side.»
Nazipiloten var ute etter skalpen hans. Luftwaffe godskrev nemlig jagerflyverne sine for to fly for hver Mosquito de skjøt ned fordi Mosquito’en var vanskeligst å få has på av alle allierte fly. «Luftens ål».
Med lynets hastighet trakk Pienaar i utløsersnoren og droppet ekstratankene. Samtidig ga han full gass og la flyet over mot høyre. Frigjøringen fra ekstratankene kombinert med motorenes akselerasjon rykket flyet ut av balanse, og i neste nå ble halepartiet rammet av en granat.
Hodet til Pienaar fÔr fremover med slik kraft at han trodde at nakken skulle ha brukket. Like ved siden av seg hørte han en eksplosjon, og fra øyekroken så han det venstre vinduet bli sprengt i filler. I det samme hvislet angriperen forbi som et lyn, stigende nesten loddrett mot himmelen.
På flyhalen så han det svarte hakekorset til Luftwaffe.
Pienaar trodde han så syner. Flyet som angrep ham hadde ingen propell! Det var et fly. Det hadde vinger, nese og hale – det var et jagerfly som spyttet død og fordervelse og gjorde minst tusen kilometer i timen! Han ropte på Archie. Det kom ikke noe svar.
Et stup på 30 000 fot
Mosquito’en var ute av kontroll og gikk i stup med brølende propeller så luftmotstanden holdt på å rive skroget i filler. Nå skjønte Pienaar hva som var hendt med de andre Mosquito’ene. Dette uhyggelige flyet var kommet farende som en rakett og pepret dem med granater mens de britiske pilotene ante fred og ingen fare.
Høydemåleren var sunket til 18 000 fot. Flyet lystret ikke rorene. Han trakk i gasshåndtakene for å redusere propellenes omdreiningshastighet, men oppdaget til sin store forferdelse at forbindelsen med motorene var blitt brutt under granateksplosjonen.
Mosquito’en skjente fordi styrbords motor gikk nesten dobbelt så fort som babords; kraften måtte utjevnes hvis Pienaar skulle ha håp om å få rettet opp flyet før det gikk i bakken. Den eneste mulighet for redning var å redusere vridningen på styrbords propell så den fikk samme trekkraft som babords. Han halte av alle krefter i propellpitch-kontrollen.
Det varte et evighetslangt sekund uten at noe skjedde, men så plutselig pisket styrbords propell luften med en annen lyd. Flyet rettet seg langsomt opp mens det knaket i vingene. Høydemåleren viste bare 5000 fot nå, og Donau lå som et glitrende bånd rett under dem.
Hold deg fast!
Da Pienaar fikk flyet i horisontal flukt, begynte luftvernet å spy granater mot den sønderskutte og ubevæpnede Mosquito’en. Farten var redusert til under 450 km/t nå, og det var ingen mulighet for å øke den; flyet var så ødelagt at det ville være et mirakel om det klarte å kreke seg ned på en fiendtlig flyplass.
Lockhart-Ross slepte seg opp til cockpiten og spente seg fast til annenførersetet. Bakkeilden opphørte i det samme som han ropte:
− Nå kommer’n igjen! Rett akterut. Han skyter med sporlys!
Lockhart-Ross meldte: − Cirka tusen meter … åtte hundre … syv hundre …
Pienaar kjempet desperat for å legge flyet over til styrbord, men spaken virket ikke.
− Hold deg fast! skrek Pienaar og vred Mosquitoen over mot babord i en hakkende, skumpende sving så han nesten trodde at den skulle ramle fra hverandre. Glimt av sporlysgranater lynte forbi dem. Fienden hadde ventet en styrbords sving og åpnet ild. Hvis Mosquito’en hadde svingt styrbord, ville den blitt sprengt i stumper og stykker i løpet av et brøkdels sekund.
Livsfarlig bløff
− Jøss, sa Lockhart-Ross, − den karen gjør over 1000 kilometer i timen!
Mosquitoen eide luften i årene 1943–44. Men denne nye jetgreia uten propeller, hvordan klarte den å oppnå slik fart?
Ytterligere fire angrep fulgte tett i tett, og granat etter granat rev opp buken på Mosquito’en. Den begynte å ligne på et flyvende soll. Hovedårsaken til at de ikke var skutt ned for lengst var vel at nazipiloten ennå ikke var helt fortrolig med det nye jet-vidunderet sitt.
− Jeg tror vi er omkring 80 kilometer fra den sveitsiske grensen, sa navigatøren.
− Utmerket, brummet Pienaar idet jetjageren kom imot ham igjen, − da setter jeg kursen mot Sveits. Hvis vi må nødlande eller hoppe ut, havner vi i det minste i Sveits.
Om det ikke hadde vært for fjellene. Pienaar hadde ikke regnet med dem. Så ødelagt som Mosquito’en var, ville det være umulig å vinne høyde nok til å komme over fjelltoppene. Han kunne heller ikke bøye av og fly rundt fjellene, for da ville han bruke opp bensinen han trengte for å nå frem til et trygt sted.
− Jeg prøver en liten bløff, sa Pienaar.
– Skal vi dø, skal tyskeren dø også!
Jetjageren kom farende mot dem igjen. Fem ganger før hadde Pienaar avverget angrepene forfra ved å svinge unna i rette øyeblikk, men denne gangen kjørte han rett på med dødsforakt i den hellige hensikt å kollidere med tyskeren. I aller siste øyeblikk ble nazi-piloten oppmerksom på faren og slengte jetjageren sin over til babord, millimeter fra en front-mot-front-kollisjon.
Fiendtlig flyplass
Samtidig med at motstanderen tordnet forbi, fikk Pienaar øye på en skybanke. Den kunne bli redningen! Noen sekunder senere var Mosquito’en oppslukt av skyen. Det var det siste de så av jetjageren, som senere viste seg å være en Messerschmitt 262.
En god stund fløy de omkring i den tette skyen, men selv om de var skjult for fiendens øyne, var faren på ingen måte over. Navigasjonsinstrumentene var skutt i stykker og radioen var så ødelagt at de hverken kunne sende eller motta. De hadde ingen hjelpemidler å orientere seg etter.
− Jeg går ned for å se om vi kan finne ut hvor vi er, sa Pienaar. Plutselig brast skyen, de var ikke mer enn 60 meter over bakken! Og like foran dem lå en stor flyplass.
− Hjelpe og trøste! utbrøt Lockhart Ross. – Udine!
Udine med sine utallige jagerfly var den mest fryktede av alle tyske flyplasser, men Mosquito’en lå for lavt til å bli oppfanget på bakkeradaren. Den var over flyplassen innen tyskerne skjønte hva som foregikk. Før nazistene fikk tid til å åpne luftvernild eller sende opp jagerfly, var den sønderskutte Mosquito’en langt på vei mot den alliert-kontrollerte italienske grense.
Lockhart-Ross speidet hele tiden akterover, men ingen nazi-fly kom etter dem.
− Vi er for nær våre egne styrker, sa han, − de våger ikke.
Skutt i stykker
Snart var de over San Severo flyplass. Reddet. Landingen gjensto. Brannbiler og ambulanser sto parat. Mekanismen til understellet var skutt i stykker, Pienaar gjorde bakkemannskapene oppmerksom på det med signaler, og utførte en perfekt buklanding enda flyet omtrent ikke hang sammen.
Pienaar og Lockhart-Ross ble de første førere av et konvensjonelt fly som slapp levende fra en luftkamp med et jetfly, og det til tross for at de var ubevæpnet. Begge ble straks sendt til sykehuset, dyvåte av svette og lidende av sjokk.
For Pienaar, som ble tildelt den høye utmerkelsen Distinguished Flying Cross fordi han klarte å føre sin Mosquito tilbake til basen etter kampen mot jetjageren, ble ikke dette hans siste møtet med jetfly. Etter krigen vendte han tilbake til sin gamle arbeidsgiver, et privat flyselskap som senere ble opptatt i det statsdrevne South African Airways.
Fryktet og beundret
Hitlers hemmelige våpen, jetjageren Me 262, kom for sent til å forandre krigsutfallet. Men den skremte.
Designet var banebrytende i seg selv med sine bakoverbøyde vinger. Men det var selvfølgelig jetmotorene som gjorde flyet så unikt. Det hadde trolig sikret seg himmelen alene om det var sluppet løs på verden ved krigens utbrudd.
Men jomfruturen med jetmotorer skjedde ikke før i juli 1942, og det ble ikke satt i operativ tjeneste før to år senere, og da slet tyskerne med kritisk mangel på drivstoff, materialer og ikke minst erfarne piloter.
Me 262 fikk vist sin overlegenhet i luftkamp med topphastighet på 870 km/t og fire MK 108 maskinkanoner. Men flyet hadde også svakheter som de allierte utnyttet til fulle: Me 262 hadde svært lav hastighet ved landing og takeoff, og ble et yndet mål for stupende britiske Hawker Tempest og amerikanske P-47 Thunderbolt og P-51 Mustang. Mange jetjagere ble skutt ned ved denne såkalte «rottemetoden». Andre ble tilintetgjort mens de sto på bakken.
Flyet ble produsert i 2 hovedvarianter, som jagerfly «Schwalbe» (Svale) og som jagerbomber «Sturmvogel» (Stormfugl).
Jageren var i bruk i Tsjekkoslovakia helt frem til 1957. I 2004 ble det startet en begrenset produksjon av kopier av Me 262 i Seattle, USA.
Den originale jagerfly-varianten «Schwalbe» hadde en lengde på 10,6 meter, et vingespenn på 12,65 meter, veide 4000 kg (uten last) og 6775 kg (maks lastet). Maks hastighet altså 870 km/t, rekkevidde 1050 km og marsjhøyde 11 400 meter.
Me 262 fikk langt større betydning for etterkrigstidens flyutvikling enn for krigens utfall.
