utrolig funn
I 40 år var pilothjelmen Enok fant i sjøen et mysterium. Svaret var mer dramatisk enn han kunne forestilt seg
Funnet av pilothjelmen kastet nytt lys over en 40 år gammel flytragedie.
Blant steinene lå noe hvitt. Noe rundt. Kanskje en fotball? 12 år gamle Enok Enoksen var stinn av forventning og undring. En fotball så langt ute til havs?
Men den hvite tingen som lå i fjæresteinene på Udvår, en av de ytterste holmene mellom Kristiansand og Mandal, var ingen fotball. Og den bar med seg en dramatisk og tragisk historie − og løsningen på et mysterium.
Den hvite tingen var en hjelm. En ekte jagerflygerhjelm. Funnet våren 1977 utløste følelser som ellers er forbeholdt julekvelden.
Men hvor stammet den fra? Den var helt uten groe, og ingenting tydet på at den hadde ligget lenge i sjøen.
– Vi kjente ikke til noen flyulykker i Norge på den tiden. At hjelmen skulle stamme fra et havari, falt oss ikke inn. Det mest nærliggende var at hjelmen hadde tilhørt dekksbesetningen på en oljerigg og hadde falt i sjøen, forteller Enok.
40 år skulle gå før den hjelmens historie kom for en dag. Og den var langt mer dramatisk enn Enok hadde kunnet forestille seg.
Det siste toktet
21. mars 1977 om ettermiddagen gjensto ett av fire treningstokt på dagsprogrammet. Den svenske jagerpiloten løytnant Magnus Dreijer (23) hadde dratt hjemmefra allerede klokken fem denne mandagsmorgenen sammen med forloveden. De to hadde tilbrakt helgen i Göteborg etter at han hadde vært på to ukers vintertrening i Nord-Sverige. Nå skulle han gå løs på en ny flyperiode med kampflyet SAAB AJ37 Viggen fra basen på Såtenäs.
Dagens siste tokt var ikke ansett som spesielt fysisk krevende, men oppdraget medførte desto større krav til presisjon. Utenfor Väderøyene på den svenske Västkusten skulle Dreijer simulere skyting med sjømålsmissil fra lav høyde. I klartekst innebar dette å fly i 30 meters høyde over havflaten i dunkel belysning tett oppunder lydens hastighet.
Dreijer, som kom fra en fornem Göteborg-familie og var ivrig alpinist, fikk med seg en direkteoverføring fra World Cup i utfor sammen med kollegene i lunsjen på basen, før han klatret opp i Viggen-jagerflyet og fyrte opp motoren.
Før avgang hadde han ifølge en kollega ha gitt uttrykk for at han var stresset og sliten. Eksperter skulle senere konkludere med at Drejer ikke burde ha gjennomført det siste toktet, siden det krevde en høy grad av oppmerksomhet og konsentrasjon.
Fugl i det fjerne
Klokken var blitt 15.03 da Dreijer tok av fra Såtenäs i det sørvestre hjørnet av Vänern, steg opp i det lave skydekket og satte kursen nordvestover mot Kosterøyene utenfor Strömstad. Her svingte han på en sørøstlig kurs langs yttersiden av Väderøyene før han gled ned i glippen mellom skyene og havflaten. Ikke før han var nede i 30 meters høyde, flatet han ut og ga gass.
Etter en 10 kilometer lang akselerasjonsstrekning, hadde flyet nådd angrepshastigheten på 0,9 ganger lydens, tilsvarende 1100 km/t. For lettere å se siktlinjeindikatorene på displayet i frontruta, hadde Dreijer felt opp det mørke solvisiret på hjelmen, samtidig som han kastet et blikk mot venstre for å få en visuell referanse til Väderøyene ti kilometer lenger øst.
Å fly med oppfelt solvisir, noe som i utgangspunktet skal bedre sikten og sikkerheten i det dunkle lyset, skulle vise seg å bli skjebnesvangert. Med en fart på 300 meter per sekund hadde piloten ingen mulighet til å se fugleflokken foran ham før jagerflyet ble innhyllet i en sky av fjær.
Kollisjon
Noen fiskere utenfor Väderøyene ble vitne til havariet. De så Viggen-flyet der det kom susende i lav høyde, og de så flyet kollidere med fuglene. De observerte det de oppfattet som en røyksky før flyet slo ned i sjøen og eksploderte omgitt av en kaskade av vann.
Én av fiskerne så at flygeren rakk å skyte seg ut. Forhåpningsfullt satte de kurs mot havaristedet. Men da de etter 20 minutter kom frem, så de piloten flyte i redningsvesten − livløs. Han manglet både hjelm og surstoffmaske.
Den tekniske undersøkelsen konkluderte senere med kollisjon med sjøfugl som ulykkesårsak. På denne årstiden er det vanlig at tyngre fuglearter som ærfugl og skarv, foruten måker, samlet seg rundt fiskebåtene i Skagerrak. Det som av fiskerne ble oppfattet som en røyksky rett før havariet, var sannsynligvis skyen av fuglefjær fra kollisjonen.
I tillegg til det koagulert fugleblod i pilotens panne, fant patologene også en splint av akrylglass i pilotens venstre øye under obduksjonen. Glasset var av samme type som materialet i flyets frontrute, men ikke hjelmvisiret.
Sannsynligvis rakk flygeren aldri å oppfatte at han kolliderte med fugl. I den høye hastigheten må vindtrykket ha skapt en lammende tornado blandet med glassplinter. Bråket og plutselig blindhet, foruten smerten i øyet, må trolig ha fått Magnus Dreijer til å reagere instinktivt: Han dro øyeblikkelig i utløserhåndtaket til katapultsetet. Idet setet gikk klar av cockpiten, ble bremseskjermen utløst.
I den høye hastigheten røk skjermen av i festet umiddelbart. Samtidig ble det manuelle utløserhåndtaket til hovedskjermen dratt ut av lommen i seletøyet, enten av piloten eller vindpresset. Resultatet var at skjermen ble dratt ut mens Magnus Dreijer fortsatt satt i stolen.
Kollisjonen mellom stol og liner rev to tredeler av fallskjermlinene rett av. Uten bremseeffekt fra skjermen, traff Dreijer vannflaten i høy hastighet og omkom umiddelbart.
Hjelmen med surstoffmasken som kunne bekreftet om visiret var nedfelt eller ikke, ble revet av under sammenstøtet og ble aldri funnet ved havaristedet.
Funnet
Sommeren 2016 rydder brannmannen Enok Enoksen (51) loftet til foreldrenes hjem i Søgne ved Kristiansand når han kommer over et gammelt klenodium. En hvit flygerhjelm med skadet visir men ellers relativt hel og fin.
Den bringer frem minner fra en spesiell båttur med faren Kåre våren 1977.
– Jeg følte meg som verdens heldigste guttunge hver påske i oppveksten når far hadde gjort ferdig båtpussen. Da tok vi båten ut til de ytterste holmene for å dra på skattejakt i fjæra. Vinterstormene hadde skylt i land mye spennende vrakgods, og far var alltid helt elektrisk av forventning før første tur, forteller Enok mens vi setter kursen mot Udvår, en av de ytterste holmene mellom Kristiansand og Mandal.
Det var her, på en rullesteinsstrand på yttersida, det spesielle funnet ble gjort.
– Jeg husker at vi måtte utsette årets første tur fordi den påsken ble for værhard. Vi var sannsynligvis kommet et stykke ut i april da vi endelig kunne dra ut til "Vragbukta" på Udvår.
Først trodde Enok at han hadde fått øye på en hvit fotball, og var forbauset over at den hadde havnet så langt ut til havs. At det skulle vise seg å være en hjelm, og attpåtil en flygerhjelm, føltes som rene julekvelden.
Men hvor stammet den fra? Den var helt uten groe, og ingenting tydet på at den hadde ligget lenge i sjøen.
– Det hadde ikke vært noen kjente flyulykker i Norge på den tiden. At den skulle stamme fra et havari falt oss ikke inn. Det mest nærliggende var at hjelmen hadde tilhørt dekksbesetningen på en oljerigg og hadde falt i sjøen, forteller Enok.
Den oppfinnsomme gutten fant ut at han kunne koble hjelmhøyttaleren til kassettspilleren sin, og hadde den på støtt mens han var ute og syklet. Men med årene ble den mindre brukt og havnet etter hvert innerst i kottet før den gikk i glemmeboken.
Da Enoksen oppdaget hjelmen på nytt i 2016, bestemte han seg for å gjøre et forsøk på å klarlegge hvor hjelmen stammet fra. På "Information Alfa", et Facebook-forum for flyentusiaster med nesten 8000 medlemmer, la han ut bilder av hjelmen tatt med mobilkamera med spørsmål om hva det kunne være.
Etter en snau halvtime fikk han svar. Teksten på en av merkelappene var svensk, og hjelmen viste seg å være den første versjonen som ble brukt med jagerflyet SAAB AJ37 Viggen.
En tapebit med inskripsjonen "F7/DRE" fikk kommentarfeltet til å koke blant de svenske medlemmene. DRE var initialene til løytnant Magnus Dreijer og F7 var skvadronen som fortsatt har tilhold på Såtenäs i Sør-Sverige.
Det skulle vise seg at hjelmen hadde drevet tvers over Skagerrak mot den norske kysten i løpet av påsken 1977. Uværet var sannsynligvis årsaken til at den hadde drevet såpass langt på kort tid. Avstanden mellom havari- og funnsted er 200 kilometer i luftlinje.
40 år senere hadde funnet av hjelmen endelig bekreftet hendelsesforløpet ved havariet.
En av moderatorene på Information Alfa, Rolf Bakken, formidlet kontakt med skvadronen i Sverige. Når den tidligere teknikeren fra Luftforsvaret får sendt over hjelmen til teknisk gransking, viser bruddflaten at det knuste visiret er brukket av opp og bakover av vindpresset, noe som bekrefter at det var felt opp da fuglen traff.
Hadde det vært nedfelt, ville piloten kanskje kunne klart å kontrollere flyet til han fikk gjennomført en sikker utskyting i lavere hastighet.
Merkene i den bakre delen av hjelmen viser dessuten hvordan den har slått inn hodestøtten til setet. På ett av dem ser man tydelig spor etter den samme grønnfargen som læret til hodestøtten på Viggen-flyet har.
Nylig mottok Enok Enoksen et takkebrev fra sjefen for Skaraborgs Flygflotilj, oberst Lars Helmrich. Han er glad for at hjelmen er kommet til rette, samtidig som familien til den omkomne har fått beskjed om funnet.
Helmrich ønsker ikke å la seg intervjue, men Vi Menn har fått kjennskap til at hjelmen vil bli forvart nedlåst til det er gått 50 år siden ulykken. Deretter vil den bli stilt ut i flygflotiljens samling.
Les også: (+) Monstermaskinene sluker hele landsbyer
Dyktig pilot
To av pilotkollegaene som kjente ham personlig, Alf Ingesson-Thoor og Torbjørn Halling, beskriver Magnus Dreijer som en dyktig, 23 år gammel pilot med en fremgangsrik karriere foran seg. Han var en god kamerat med positive lederegenskaper, og ble nummer tre av 35 i kullet på offisersutdanningen året før han omkom.
Viggen var blant verdens mest avanserte jagerfly da det ble introdusert på 1970-tallet. Det hadde robuste egenskaper som gjorde det i stand til å operere fra improviserte flystriper på de svenske landeveiene, samtidig som toppfarten lå på drøyt to ganger lydens.
Fra man slapp bremsene, kunne flyet ta av og klatre til 10.000 meters høyde på kun 100 sekunder. På den tiden har et vanlig passasjerfly knapt rukket å trekke inn hjulene.
– Det var helt vanlig at vi fløy med visiret oppfelt i skumringen. Det var først den påfølgende hjelmmodellen som fikk klart visir i tillegg til solvisiret, forteller Alf Ingesson-Thoor. Den svenske jagerflyveteranen med 12.000 flytimer, derav 2000 på Viggen, jobber fortsatt som oppvisningspilot.
I tillegg er han aktuell med en bok om alle de svenske militærhavariene under Den kalde krigen.
Sett med dagens øyne er tallene stygge.
Mange omkom
I alt dreier det seg om nærmere 1000 havarirapporter. I løpet av de 26 årene den første svenskproduserte jetjageren SAAB J-29 Tunnan tjenestegjorde, havarerte 200 av 600 fly. Halvparten av pilotene omkom.
Tallene var også stygge til langt opp på 1990-tallet. Magnus Dreijers havari var ett av 49 med SAAB Viggen hvor i alt 17 piloter omkom. Bare i 1977 havarerte tre Viggen. Året etter fire. En ulykkesfrekvens som gjentok seg i flere år.
– Å trene på kraftige unnvikende manøvre i mørket på lav høyde var en helt vanlig del av pilotutdannelsen. I dag er det vanskelig å fatte at vi fløy med så høy risiko, forteller Ingesson-Thoor.
Han legger til at den svenske ulykkesstatistikken etter hvert ble kraftig forbedret. I fjor var det gått 20 år siden siste dødsfall med jagerfly.
Den tidligere kollegaen Torbjörn Halling var på samme kullet som Magnus Dreijer. De var fire stykker som var de første som fikk gå direkte fra flyskolen til Viggen.
Av de fire var det bare Halling som overlevde.
Foruten Dreijer fløy en seg i hjel under nattflyging ved Såtenäs. Den tredje gikk i havet utenfor Söderhamn.
– Magnus var en dyktig pilot og en god kamerat. Han hadde bare uflaks, forteller Torbjörn Halling til Vi Menn.
