To skip – én skjebne
Letemannskapet så på sjansen for å finne overlevende som mikroskopiske. Så skvatt de til: «God damn!»
De to norske bulkskipene la ut fra havna med en times mellomrom – med samme last og til samme skjebne. «Norse Variant» og «Anita», med 62 menn og kvinner om bord, seilte rett inn i et monster av en orkan.
Sjøfolkene tok som vanlig «fiskebolleekspressen» fra havna opp til Harrys butikk. Navnet sto med store bokstaver på siden av folkevognbussen som sto ved gangveien og ventet. Harry og sjåførene hans kjørte gjerne begge veier. Lettvint for kundene, bra for forretningen.
Kullhavna i Norfolk på den amerikanske østkysten var ikke det mest attraktive anløpsstedet for en sjømann, men hos Harry kunne man i hvert fall få seg noe mat og en øl, og en suvenir til dem der hjemme. Han kjente ansiktene, var på fornavn med de fleste. Under disken hadde han et lite lager med Vesterålens fiskeboller.
Siste kveld med gjengen
Mens kranene nede på havna fylte lasterommene med kull, brukte mange av mannskapet på 30 fra M/S «Norse Variant» frikvelden der, tirsdag 20. mars 1973. Messepike Wenche Sigvaldsen (27) fra Andebu var en av tre kvinner om bord. Hun kjøpte et putetrekk med et brodert dikt, som foreldrene skulle få.
Ektemannen hennes, andrestyrmann Stein, prøvde jeans, men ingen passet de lange beina hans. Til barna fant de cowboydrakter. Broren hennes, hjelpemann Terje Andersen, fulgte eksempelet.
Motormann Stein Gabrielsen (23) fra Oslo var fortsatt på skipet, men hadde sendt dollar og klare instrukser med andre: Kjøp med øl, hadde han sagt. Hans beste kamerat om bord, motormann Ingar Hansen fra Strømmen, fylte 25 om et par dager. Det skulle feires. Spekeskinka lå allerede på lur på lugaren.
Sistemann tilbake med fiskebolleekspressen var arbeidslederen Arne Romtveit fra Rauland. Harry kjørte ham selv til piren. De tok hverandre i neven. Hold deg frisk nå, gammer’n, sa Romtveit.
Bare noen hundre meter unna, tvers over elva i Newport News, hadde besetningen på M/S «Anita» brukt kvelden omtrent på samme måte. En matbit på nærmeste restaurant og litt shopping for de som hadde fri. Noen dro opp i byen på kino.
En landkrabbe ville knapt sett forskjell på «Anita» og «Norse Variant». To 20 000-tonnere, bulkskip i fart over Atlanterhavet for ulike rederier. Reder Erling H. Samuelsen hadde døpt «Anita» etter datteren sin. Hun fraktet folkevogner fra Tyskland til Amerika, og hadde med korn eller kull tilbake.
Stormvarsel
Tidlig morgenen etter var begge skipene ferdig lastet. Papirene ble gjennomgått med skipsagentene. «Alle 32 er om bord», meldte kaptein Paul Rye-Andersen på «Anita». Rett etter klokka syv ble fortøyningene tatt, og taubåten slepte henne ut av havna. Værmeldingen fortalte om vind opp til storms styrke, men stemningen var lett på broen. Kapteinen slo noen vitser med førstestyrmann Arne Martinsen fra Furnes.
– Harde typer, disse nordmennene, tenkte loslærling John Phillips.
Selv syntes han været var fryktelig. Sjøsprøyten slo over losbåten, og han måtte prøve flere ganger før han klarte å komme seg fra borde og ned i losbåten igjen ute ved fyret på Cape Henry i halv ti-tiden. «Norse Variant» fulgte 45 minutter bak. Losen tok farvel med kaptein Jens-Otto Harsem. De hadde oppdaget felles interesser.
− Neste gang kommer du på middag, sa losen.
Les også: «Det var en tabbe. Synet av henne var forferdelig. Jeg angrer den dag i dag på at jeg tok turen»
Bursdag på lugaren
Vinterstorm i Nord-Atlanteren. Bare de som har vært der, kan se det for seg.
Høre lydene. Bølgene, vinden, knakingen i skroget. Et polar-lavtrykk fra nord krasjet med restene av en orkan fra sør, og skapte et monster der «Anita», «Norse Variant» og noen få andre skip befant seg.
– Været ble veldig dårlig. Det blåste sterk storm med haglbyger. Sjøen var stygg, med mye brott. Vi tok inn mye sjø på dekk, sier Jan Soleng, kaptein på tankeren «Honnør».
De så dekkslysene fra de to bulkskipene ved midnatt, og hadde radiokontakt med «Anita». Telegrafisten på «Honnør» mente han kunne ane sørlandsdialekt i stemmen til «gnista» der, Kari Bergelien.
Stormen bare vokste i styrke. På morgenen neste dag, torsdag 22. mars, måtte Stein Gabrielsen gi opp slipejobben han holdt på med i maskinrommet på «Norse Variant». Det slingret for mye. Ikke ble det rare bursdagsfeiringen for kameraten Ingar på lugaren, heller. Det gikk ikke å skjære spekeskinke når en måtte holde seg fast med ene armen.
Les også: (+) Gigantskipet med 13 nordmenn om bord forsvant på mystisk vis. Så skjedde det samme med søsterskipet
I messa var det bare de heldigste som fikk bacalao-middagen velberget fra skje til munn. Båsen Arne Romtveit kom rett som det var inn med oppdateringer. En av lukene til lasterommene foran var slått inn. Skipet tok inn vann, lå tungt i sjøen med nesa lavt. Og vinden hadde økt til orkan.
Nyhetene ble tatt imot med ro, registrerte Gabrielsen. Uvær var vanlig, de hadde vært med på det før, og skutene var bygd for å tåle alt. Den største bekymringen blant mannskapet var at de antagelig måtte gjøre vendereis.
Alvorlige ansikter
Det var egentlig først da livbåtalarmen gikk, kvart på to, at de skjønte at det ufattelige var i ferd med å skje. Stein Gabrielsen tok på seg landlovsjakka si, av skinn, under redningsvesten, og kom seg opp til akterdekket. Mange av de andre var der. De tviholdt i rekka for ikke å blåse på sjøen. Fjesene var alvorlige, men blikkene oppmuntrende.
– Keep cool, ropte Ingar Hansen.
Den første nødmeldingen fra «Norse Variant» hadde gått ut en drøy time tidligere. De var i vansker, trengte øyeblikkelig assistanse, fikk kystvakten og skipene i nærheten vite. Neste melding var enda mer dramatisk. Vi forbereder oss på å forlate skipet, sa telegrafist Bente Knudsen fra Sandefjord.
Og så, syv minutter senere, en siste setning:
– Vi synker.
Det var umulig å låre livbåtene i orkankastene. Kaptein Harsem ropte ut ordre om å løsne redningsflåtene, og hoppe etter over bord. Men havet kom dem i forkjøpet. Dekket bare forsvant.
To gigantiske brottsjøer veltet over skipet, glefset det i seg. En klo tok tak i Stein Gabrielsen og dro ham nedover i dragsuget. Først da det frådende, hvite skummet var blitt til stummende mørke, slapp den taket. Han brøt overflaten, og så ingenting annet enn snøføyke, 15 meter høye bølger og vrakgods. Og noe oransje på en bølgetopp et stykke unna: En redningsflåte.
Les også: (+) Det 40 år gamle norske megaskipet er nesten ikke til å kjenne igjen
På trollstygt hav
Om bord på tankeren «Honnør» hadde kaptein Jan Soleng kommet frem til at de befant seg rundt 25 nautiske mil fra havaristen, og at de måtte gjøre et forsøk. Skipet skalv og ristet og tok den ene brottsjøen etter den andre. Vannet trengte helt inn på broen. Den amerikanske kystvakten meldte at mannskapet på «Norse Variant» trolig hadde gått i livbåtene.
– Det var ikke bra å høre. Vi forsto jo at åpen båt i slike forhold var håpløst, sier Soleng.
Og stadig ble stormen verre. Vinden kom i over 50 m/s.
– Utover kvelden og natten ble den trollstygg, noe av det verste jeg har opplevd. Vi måtte legge oss på været og «ri han av». Det var ikke noe annet valg. Eget mannskap og skute var i fare, sier Jan Soleng.
Et svensk lasteskip som også befant seg i stormens øye, tok inn vann overalt. Vi var klare til å gå i livbåtene. Det var to døgn med dødsangst, fortalte en svensk sjømann.
En hardhaus
Senere, da været hadde løyet noe og nyheten om forliset for lengst hadde nådd norske medier, ble «Honnør» igjen med i letingen. Men samtalene med kystvakten var lite oppløftende, og Soleng trakk en nærliggende konklusjon. De ville ikke finne overlevende. Ikke etter det været.
Men han visste selvsagt ikke det som moren til Stein Gabrielsen visste, og som hun tviholdt på, selv om nyhetssendingene sa noe annet: At han var en hardhaus, en kraftig plugg – og en god svømmer.
Les også: (+) 940 passasjerer skulle hjem til Norge til jul – så falt roret av i orkanen
Den ultimate svømmeprøven
Som syvendeklassing på Møllergata skole i Oslo hadde Gabrielsen blitt oslomester i svømming. Selv om iskaldt, opprørt atlanterhav var noe ganske annet enn skolebassenget, satt knepene og teknikken fortsatt i.
Han hadde instinktivt lukket munnen og svelget jevnlig da «Norse Variant» prøvde å dra ham med seg i dypet, og det kjentes som om hodet ble klemt i filler. Han kunne holde pusten lenge. Han visste hvordan man skulle holde seg flytende med minst mulig krefter.
Og viktigst: Han kunne rekke bort til redningsflåten han så på bølgetoppen før den forsvant. Han fikk tak i den, og rullet seg over kanten.
To ganger det første døgnet ble Gabrielsen kastet ut av flåten, og måtte svømme for livet igjen. Første gangen ble flåten knust, like etter at han hadde sett to hoder i vannet langt borte.
Han oppdaget en ny flåte etter en stund, men så aldri de andre igjen. Andre gangen fikk han tak i plastdingsen i enden av livlinen, slik at han fikk dratt seg inn. Andre opphold i vannet var frivillige. Frykten for å fryse i hjel gjorde at han hoppet ut i sjøen for å bevege på kroppen. Vannet var varmere enn luften.
Flydur og skipslys
Han fant bokser med ferskvann i nødprovianten, men visste ikke at de måtte luftes litt før vannet ble drikkelig. Det smakte som gift. Han spyttet det ut.
Hold deg fast, sa Gabrielsen til seg selv gjennom hele den første natten, den som kaptein Soleng på «Honnør» kalte «trollstygg». Han hadde hørt flydur og sett skipslys, og visste at letingen var i gang.
− Hold deg fast og hold deg våken, sa den indre stemmen.
Lørdag, to døgn etter forliset, kunne han skimte sol. En havskilpadde dukket opp ved flåten. Tanken på å få en reisekamerat var så oppmuntrende at han lenge bakset i sjøen for å få den om bord, men skilpadden var ikke like ivrig.
Gabrielsen holdt seg våken også gjennom den tredje natten, men da det lysnet av dag søndag 25. mars, gled øynene igjen. Da var det 68 timer siden «Norse Variant» gikk ned.
Mirakelet i sorgen
Omtrent samtidig med at Gabrielsen duppet av på flåten, fikk kystvakten en urovekkende melding fra en skipsagent i Virginia. Det ble meldt at ingen hadde hørt noe fra M/S «Anita» siden orkanen kom.
Men det hadde heller ikke blitt plukket opp nødsignaler, og det mest sannsynlige var at skuta hadde radioproblemer. De var jo skapt for å tåle røff sjø, disse skipene, derfor hadde ikke rederiet umiddelbart slått alarm.
Resultatet var at det norske folk, inkludert de som hadde kjære om bord på «Anita», gikk seks dager uten å vite at det hadde funnet sted enda en skipstragedie i vinterstormen. I det lengste håpet man at hun skulle dukke opp ved Land's End på De britiske øyer. Men det eneste som noen gang ble funnet fra «Anita», var en livbøye. Det skjedde bare ett mirakel i Atlanterhavet disse dagene i mars 1973.
Les også: (+) Hilmar, Isak og Nils ble igjen da 29 mann gikk i livbåtene. Ingen kunne ha forutsett det som skjedde
Norske skipskatastrofer
Bare to enkeltforlis har kostet flere norske sjøfolk livet enn tapene av de to lasteskipene «Norse Variant» og «Anita», som forsvant i samme storm, på samme dag i 1973.
* Passasjerskipet D/S «Norge» gikk på et skjær ved Rockall i Atlanterhavet i 1904. Av 635 omkomne, var 224 nordmenn.
* Hurtigruteskipet «Sanct Svithun» grunnstøtte og sank i Folda utenfor Nord-Trøndelag i 1962. 41 mennesker mistet livet.
* Livbåter med 29 av mannskapet på «Etnefjell» forsvant i Atlanterhavet etter en brann om bord i 1968. En omkom i brannen.
* Lofotstormen i 1849, hvor minst 300 fiskere forsvant på havet, regnes som den dødeligste hendelsen i norsk skipshistorie.
Et brodert dikt
Det var flyduren som vekket Stein Gabrielsen, og først trodde han at han reagerte for sent og at flyet hadde rukket å passere før noen så ham. Men flyet gjorde en stor sving tilbake. Neste passering foregikk i lav høyde. Han så tydelig ansikter trykket til vinduene.
De virket vantro.
– God damn, ropte pilot Ron Ballew.
De var ni mann i Hercules-flyet, de hadde vært på vingene i timevis og alle ni anså sjansene for å finne overlevende som mikroskopiske. Men «god damn» og himmelen være lovet: Det var ingen tvil om at mannen på flåten var i live.
Han virket i forbløffende god form. Viftet med armene og gjorde snåle hopp, sittende på knærne. Ballew grep radioen og varslet redningssentralen. For noen, et sted, vil den meldingen snart bety alt, tenkte Ballew. Han kikket rundt seg. Hardkokte veteraner, alle mann. Men visst var det tårer han så.
God damn.
Overlevelsens pris
Nyheten om at den 23 år gamle oslogutten Stein Gabrielsen var funnet i live etter nesten tre døgn på en redningsflåte i en atlanterhavsorkan, skapte sensasjonsoverskrifter over hele verden. Men marerittene forfulgte ham resten av livet.
Gabrielsen ble oppdaget fra et rekognoseringsfly, og heist opp i tankskipet «Mobil Lube», før han ble hentet med helikopter og brakt til hangarskipet «Independence». Han fikk varm suppe, ba om en øl og fikk kontakt med moren på en dårlig satellittlinje.
Og så kom han hjem. Mens 61 andre hadde forsvunnet i havet.
Samme år kom boken «Bare én kom tilbake». I etterordet skrev han at inntektene skulle komme de etterlatte til gode, og at han ville byttet med en av fedrene som ble igjen der ute.
Gabrielsen dro til sjøs igjen, men han mønstret av for godt i løpet av få år. Han klarte ikke å seile fra nervetoktene. I et intervju med Vi Menn i 2006 fortalte han at forliset kom tilbake i bølger. «Jeg får mareritt, og sover elendig. Minnene forsvinner aldri», sa Gabrielsen. Han døde i 2009.
En kveld en ukes tid senere var det rolig i Harrys butikk i Norfolk. Fiskebolleekspressen sto parkert. Eneste gjest i lokalet var en reporter fra bildebladet NÅ.
Harry selv holdt på med å pakke inn noe. Et putetrekk med et brodert dikt. Harry så spørsmålet i reporterens øyne. Pakken skal til Norge, sa han.
– I stedet for den som aldri kom frem.
Les også: (+) En dag før påske ble himmelen beksvart – så brøt helvete løs. 78 nordmenn ble aldri sett igjen
Det siste bildet
60 familier satt igjen med sorg og tap etter dobbeltforliset i Atlanterhavet 22. mars 1973.
Evelyn Rudi var tre år da faren, førstestyrmann Arne Martinsen, forsvant på havet med M/S «Anita». Ett bilde av de to sammen er de eneste hun har. I voksen alder dukket trangen til å vite mer om farens skjebne opp, og i 2012 foreslo storesøsteren Anne Hilde Kvarstad at de skulle markere 40-årsdagen med en minneside.
– Det var mest for vår egen del, men responsen ble overveldende. Vi skjønte at det er mange der ute som har følt seg alene med sorgen i alle disse årene, sier Evelyn Rudi fra Stange.
Ettersom Stein Gabrielsen overlevde, var fortellingen om «Norse Variant» sine siste timer kjent. Men «Anita» bare forsvant. Søstrene oppdaget at «Anita»-forliset ikke engang hadde egen wikipedia-side, selv om det er en av de verste skipskatastrofene i norsk sjøfartshistorie.
– I et forsøk på å finne ut mer, og kanskje komme i kontakt med andre pårørende, la jeg ut et rop om hjelp på en Facebook-side for sjøfolk i utenriksfart. Svarene rant inn. Det var bilder, små historier og minner om hvor folk hadde vært da nødsignalene fra «Norse Variant» kom. Noen, som kaptein Jan Soleng på tankeren «Honnør», kunne til og med fortelle om selve stormen og letingen, sier Evelyn Rudi.
Mange av de som tok kontakt, var i samme situasjon som søstrene fra Hedmark. De hadde mistet en far, en søster, en bror, en onkel eller en skipskamerat. Beretningene på det som i dag er blitt til Facebook-gruppen «M/S Norse Variant og M/S Anita til minne» gjør inntrykk. De forteller om sårhet og tap gjennom 48 år.
– Min mor godtok aldri at sønnen hennes var tapt. Hun brukte erstatningspengene fra rederiet til å kjøpe ei seter der han hadde muret peisen. Da hadde han jo den, den dagen han kom hjem, skriver Unni Lillian Buflod. Broren Dan, fra Trysil, var motormann på «Anita».
55 menn og 6 kvinner døde på havet i dobbeltforliset 22. mars 1973. 53 var norske. På «Norse Variant» var det to spanjoler og en tysker, mens det i mannskapet på «Anita» var to fra Tyskland og én fra Spania, Somalia og Tyrkia. Fem av de omkomne på «Anita» var reisereparatører fra Siemens. De skulle montere ny elektronikk og automatiske styresystemer på denne ene ferden.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 61 2021
