den glemte tragedien
1021 liv gikk tapt. Så ble de glemt
Nordmannen Bjørn Evensen sto og så på hvordan flammene slukte menn, kvinner og barn i det som i nesten hundre år skulle bli stående som den største katastrofen i New Yorks historie. 1021 liv gikk tapt. Så ble de glemt.
Den store hjuldamperen «General Slocum» gikk i full fart oppover East River ved 10-tiden om morgenen 15. juni 1904. Midten av skipet sto i brann, og motvinden sendt ildtungene som prosjektiler bakover mot den skrikende folkemengden på dekk.
Omslynget av ildinfernoet hadde de 1350 passasjerene i realiteten bare to valg: Å overgi seg til flammene eller å drukne seg i elva.
Nede ved elvebredden i Bronx var den 32 år gamle norske utvandreren Bjørn Evensen i gang med å fylle vann i en lekter. Han hørte en kakofoni av fortvilte skrik og skipsfløyter fra elva, og snudde seg. Det han fikk se brant seg trolig inn på netthinnen hans for alltid.
Han skrev senere hjem til Norge og skildret opplevelsen i all sin gru:
«Jeg vendte meg om og så en ekskursjonsbåt jeg straks gjenkjente som General Slocum. Fra midten av skipet veltet det ut ville flammer og røyksøyler gjennom alle tre dekk. (...) Ilden spredte seg i en rasende hastighet og drev de fortvilte menneskene sammen i en tettpakket masse i begge ender av ildhavet.»
Klokken var så vidt passert 10 om morgenen. I løpet av ett kvarter var det bare et brannherjet skall igjen av den engang så stolte hjuldamperen. 1021 mennesker var døde. Brannen ble enkelthendelsen som krevde flest liv i New York på 1900-tallet og frem til terrorangrepet på tvillingtårnene i World Trade Center i 2001. Likevel er den tragiske hendelsen nesten helt glemt.
En flytende brannbombe
Turen skulle bare være til ren forlystelse. Et hyggelig avbrekk for immigranter fra Manhattans tyske distrikt Kleindeutschland. De hadde leid General Slocum til sin årlige utflukt. Det 15 år gamle skipet var ikke den største hjuldamperen i New York, men den ble sett på som den vakreste og mest luksuriøse.
De fleste av passasjerene var kvinner og barn som aldri hadde vært om bord i en hjuldamper før. Derfor rådet det en høytidelig stemning blant passasjerene, som var kledd i datidens tilkneppede tøy, gjerne med hatt og flere lag med kjoler.
Da landgangsbroen endelig ble tatt inn, begynte Slocums enorme skovlhjul å skyve det hvitmalte skipet oppover East River og mot Long Island to timer unna.
General Slocum
Andre halvdel av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var hjuldamperens storhetstid. "General Slocum" var eid av rederiet Knickerbocker Steamship Company og ble sjøsatt fra et skipsverft i Brooklyn i 1891. Navnet fikk skipet etter den amerikanske borgerkrigsgeneralen Henry Slocum.
Hjuldamperen var omkring 85 meter lang. To enorme 26-bladede skovlhjul, hver med en diameter på nesten ti meter, skjøv skipet fremover med en toppfart på rundt femten knop (mer enn 25 kilometer i timen).
De første fem årene etter sjøsettingen seilte General Slocum i fast rutefart mellom Manhattan og et populært strandområde på Long Island. En enkeltbillett kostet 50 cent.
Etter den tragiske brannen i 1904 ble restene av skipet ombygd til lastepram. Den sank under en storm i 1911.
Om bord kunne passasjerene slappe av i to store salonger på det nedre og det mellomste dekket eller nyte utsikten fra det åpne panoramadekket øverst. Elva var full av turbåter, frakteskip og ferger. Solen skinte fra skyfri himmel. Et ompa-orkester spilte opp til dans. Barna lekte lystig. Alt var i sin skjønneste orden.
Men bare tilsynelatende.
I virkeligheten var General Slocum som en flytende brannbombe. Alt som trengtes var en liten gnist.
Les også: (+) Gudmund (17) og de andre desperate kameratene trakk lodd om hvem som skulle bli spist
Alt gikk galt
Ingen vet helt sikkert hvordan brannen om bord på hjulbåten startet. Teorien er at en fyrstikk lå og ulmet på gulvet fremme i et lagerrom. Teoretisk kunne den sluknet av seg selv, hadde det ikke vært for en serie uheldige omstendigheter:
Mannskapet som slapp inn frisk oksygen til ulmingen. Dørken som var full av tørt høy. Sekken med koks som ble satt på flammene i et forsøk på å kvele ilden. Parafintankene som sto ved siden av. Vannslangene som var så morkne at de revnet av vanntrykket. At skipet var malt med maling full av terpentin, hvilket ga treverket samme brennbarhet som dagens opptenningsbrikker.
Kapteinens fatale valg
Da General Slocum var et kvarters seilas opp East River, lød en opphisset stemme over høyttaleranlegget: «Skipet brenner!». Klokken var 10.06.
Passasjerene hadde først avfeid røyklukten med at noe mat sikkert hadde brent seg. Men da flammene begynte å slikke opp trappesjakten, gikk alvoret raskt opp for dem som befant seg foran på hjuldamperens nederste dekk. Panikk brøt ut. Barn ble trampet ned, gamle veltet over ende, mødre skrek etter sine kjære.
Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige
Den erfarne kapteinen William van Schaick visste at det var et spørsmål om liv eller død å få skipet til land. Men i stedet for å styre mot elvebredden ett minutt unna, beordret han full fart mot øya North Brother Island. Flammene var foreløpig langt fra maskinrommet, derfor kunne General Slocum holde sin vanlige toppfart.
Valget skulle vise seg å være fatalt. Hastigheten sørget for at luftinntakene på fordekket fungerte som enorme blåsebelger som ga næring til flammene.
«Forsvant i ildhavet»
Vitner har anslått at det ikke gikk mer enn tre minutter før hele hjuldamperen var omslynget av ild. Dessverre tilsvarte dette seiltiden til North Brother Island.
Bjørn Evensen fra Flosta ved Arendal hadde ankommet New York året før. Nå var han en del av mannskapet på mudderprammen «Empire State». Denne skjebnesvangre formiddagen hadde de lagt til ved Point Morres i Bronx.
Evensen var under 200 meter unna da han hørte dramaet og snudde seg. Slik lød hans beretning sendt hjem til Norge og publisert over to utgaver av Tvedestrandsposten etter ulykken:
«De som var nærmest ilden falt bevisstløse om for så i neste øyeblikk å forsvinne i ildhavet, mens flammene lekte over hodene på dem som var de neste til å bli dens bytte. (...) De som hoppet over bord ble alle i neste øyeblikk ført inn i skovlhjulene og malt til hakkekjøtt.»
Kilder forteller om en jente som ikke klarte å hoppe fordi hendene hadde brent fast i skipsripa. Om passasjerer som ble trampet i hjel, og om mødre som tok redningsvester på barna sine og kastet dem i vannet, bare for å bli skrekkslagne vitner til at barna sank rett til bunns. Vestene skulle senere vise seg å være så gamle at innsiden var oppløst til et slags klebrig pulver med samme flyteevne som en sekk med gjørme.
Les også: (+) Den ufattelige ulykken endret livet til en hel familie for alltid
Raste sammen
Da General Slocum endelig nådde frem til North Brother Island, tok skipet i bunnen og satte seg fast mange meter fra land.
Bjørn Evensen beskriver hvordan strømmen fikk det strandede skipet til å snu, slik at ildtungen på ny ble vendt mot passasjerene som sto tettpakket på det øverste dekket.
«Mens dette pågikk skjedde nok en ting som brakte redslene til sitt høydepunkt. Det brennende toppdekket, hvor det lå hundrevis i dynger og stekte inne i ilden, raste nå ned over dem som befant seg på det mellomste dekk og som ikke hadde rukket å hoppe over bord.»
Evensen skriver at hundrevis av mennesker «blir begravd i samme øyeblikk», og at «hele båten fra stevn til stevn nå er som en stor, brennende ovn». I løpet av et kvarter brant skipet ned til vannlinjen, og de som kunne bli reddet var reddet.
Nordmannen var med og bar i land døde og sårede. 27 personer skal ha blitt reddet av båten han jobbet på.
Konsekvensene
Da tidevannet trakk seg tilbake, lå hundrevis av lik langs elvebredden. New York slet med å skaffe til veie nok kister. Byen var lammet av sorg.
I dagene etter katastrofen økte selvmordsraten blant de etterlatte dramatisk. Fortvilte familiefedre tok sitt liv eller flyttet vekk i et forsøk på å legge det hele bak seg. Manhattans Kleindeutschland som samfunn kom seg aldri.
Likevel ble tragedien etter hvert visket vekk fra den kollektive bevisstheten. Det skyldes trolig at brannen på General Slocum var en avgrenset tragedie som først og fremst rammet det tyske innvandringsmiljøet, en middelklasse på vei til piknik.
Kun to uker etter ble verden rystet av en ny katastrofe da D/S Norge kolliderte i granittskjæret Rockall og sank på vei til USA. 629 mennesker mistet livet. Titanic-ulykken i 1912 og utbruddet av 1. verdenskrig skjøv tragedien og sympatien for den tyske befolkningen ytterligere ut i minnenes periferi.
Bjørn Evensen fortsatte å jobbe i New York noen år til før han etter hvert endte opp i Norge igjen. Han døde i 1951, nær 81 år gammel.
Les også: (+) Gigantskipet med 13 nordmenn om bord forsvant på mystisk vis. Så skjedde det samme med søsterskipet
Kilder: 100 års katastrofer, Ship Ablaze, failuremag, smithsonianmag, Tvedestrandsposten
Bare kapteinen ble dømt
Den påfølgende rettssaken avdekket inkompetanse og fusk i mange ledd.
Kapteinen, to offiserer og tre representanter for rederiet ble tiltalt etter katastrofen. Rettssaken avdekket at mannskapet aldri hadde deltatt i brannøvelse. Den viste også at General Slocum hadde svært mangelfullt sikkerhetsutstyr. Både livbelter og brannslanger var råtne, og livbåtene var så hardt surret at de var umulige å få løs.
En uerfaren inspektør hadde likevel gitt godkjentstempel kort tid før ulykken.
Rederiet Knickerbocker Steamship Company ble tatt i å ha forfalsket inspeksjonsrapporter, men slapp unna med en mindre bot.
Den eneste som ble dømt var kaptein William van Schaick, som tilbrakte tre og et halvt år i fengsel før han ble benådet.
