Norsk båtskip ble pårent i Den engelske kanal
Den norske kapteinen sto på broen til skipet sank
Den norske kapteinen trodde ikke sine egne øyne da det digre containerskipet plutselig kom vinkelrett mot bilskipet han førte i Den engelske kanal. Bare noen minutter senere kjempet han for livet i bekmørket og det iskalde vannet.
Da kapteinen kastet seg ut i de iskalde bølgene sammen med sin andrestyrmann og en rormann, ante han ikke om resten av mannskapet levde eller hadde druknet. Han ble hyllet som en helt i mediene fordi han sto på broen til det siste.
– De skriveriene er overdrevne. Jeg kunne ikke se eller høre besetningen, jeg måtte bare gjøre det jeg mente var riktig, sier den nå pensjonerte kapteinen på bilskipet «Tricolor.»
Det er mer enn 20 år siden skipet, med en kapasitet på mer enn 3000 biler, ble «torpedert» av et annet fartøy, veltet over og sank under beina på ham i løpet av få minutter. Men John Arvid Knutsen husker fortsatt hvert eneste øyeblikk av dramaet – som om det var i går det skjedde.
– Det sitter spikret, det er som blåpapir, sier 79-åringen fra Bjorbekk utenfor Arendal.
Mørk som i en sekk
Det var like før jul i 2002 at det norske skipet «Tricolor» med Knutsen som kaptein ble rent i senk og sank i Den engelske kanal like utenfor Dunkirk, bare 17 nautiske mil utenfor den franske kysten. Skipet var på vei til Southampton med biler da nesten alt som kunne gå galt, gikk galt.
Det var en erfaren og samvittighetsfull kaptein på 58 år som hadde tatt «Tricolor» ut fra Zeebrugge i Belgia om kvelden den 13. desember, de skulle bare over den engelske kanal til Southampton med en last på nesten 2700 splitter nye biler, traktorer og en del maskinelt utstyr. Det 190 meter lange skipet tilhørte rederiet Wilhelmsen.
– Det var mørkt som i en sekk, det var litt tåke og det var veldig stor trafikk i kanalen. I slike situasjoner var kapteinen alltid på broen, og det var jeg denne kvelden, sammen med andrestyrmann Arnel Laurence R. Cabanda og rormann Ferdinand Martel, begge fra Filippinene. Vi fulgte nøye med i hver sin radar, det var antikollisjonsradar, mer avansert enn vanlig radar, forteller Knutsen til Vi Menn.
Omtrent samtidig med «Tricolor» la et annet skip ut fra Antwerpen, det Bahamasregistrerte containerskipet «Kariba». Hun skulle sørover i samme retning.
Begge skipene hadde tatt los, men de hadde gått i land ved midnatt, to og en halv time tidligere. «Tricolor» og «Kariba» lå på parallell kurs, «Tricolor gikk med 17 knops fart, noe raskere enn «Kariba.»
Det norske skipet tok sakte igjen containerskipet kom opp på siden og ville seilt rolig forbi om ikke katastrofen skjedde.
Les også: Hvem senket «Utvik Senior» og drepte ni norske fiskere?
Vill manøver
Klokken begynte å nærme seg vargtimen – den vanskeligste tiden på natten – «Tricolor» var på vei inn i en «kryssende separasjonssone,» mellom kanalen og den sørlige delen av Nordsjøen.
Et annet og mindre fartøy som også var i området, «Clary,» hadde vikeplikt for «Tricolor» og endret kurs. Kapteinen på «Kariba» oppdaget ikke det som skjedde eller skjønte det ikke.
– Plutselig svingte han hardt styrbord og kom nærmest rett inn mot oss. Jeg kommanderte «hardt styrbord» selv, men det var alt for sent. Et nesten 200 meter langt, fullastet skip trenger tid på å endre kurs, og «Kariba» dundret inn i oss, treffpunktet var like foran broen. Det som skjedde var helt uvirkelig, jeg skjønner det fortsatt ikke, selv mer enn 20 år senere, sier Knutsen, som har sine tanker om årsaken til manøvren.
– Skipperen må ha fått panikk. Det var hans første tur som kaptein, og han hadde åpenbart ikke fått med seg at «Clary» endret kurs. Jeg kan ikke forestille meg at det var en manøver han hadde tenkt gjennom, den var jo helt vill. Det var nødt til å bli kollisjon, sier Knutsen.
Les også: (+) Offisielt lå krigsskipet ved kai − men loggboken rommet en hemmelighet
Imponert over mannskapet
Sammenstøtet var voldsomt, «Kariba» ble trykket sammen bortimot 10 meter, det gapende hullet i skroget på «Tricolor» var enormt, «på størrelse med en middels T-banestasjon» skrev en av avisene i dagene etterpå.
Vannmassene fosset inn da skipene gled fra hverandre, det norske skipet vugget kraftig i sjøen og fikk straks sterk slagside. Knutsen forteller om utstyr og redskaper som suste gjennom luften, mens han selv forsøkte å nå frem til alarmknappen og til å få stanset maskinen.
Det var bare de tre på broen som var våkne om bord på «Tricolor,» resten av mannskapet lå i sine lugarer og sov.
– Det var jo midt på natten, jeg tenkte på dem, om de hadde kommet seg ut. Jeg oppdaget ingen redningsflåter, så jeg måtte bare vente og se. Jeg forsto raskt at skipet ville synke, det hadde fått så sterk slagside at det ikke var mulig å løse ut livbåtene på babord side, jeg håpet bare at karene hadde kommet seg over på den andre siden, forteller han.
Og det hadde de.
De 21 besetningsmedlemmene, de fleste av dem filippinere, hadde klart å klatre oppover det stupbratte dekket. De brukte hverandre som stige, klatret forbi hverandre og laget et nytt trinn med sine egne kropper før de øverste halte de nederste opp.
Flere av dem ble kastet ut av køyene sine, de fikk ikke tid til å ta på seg klær eller ta med seg noe som helst.
– En av dem glemte til og med igjen gebisset sitt, det lå i et glass på nattbordet hans. Selv måtte han bare stupe ut av lugaren, sier Knutsen – som ble voldsomt imponert over disiplinen karene hans viste.
– Selv i dag er jeg imponert over hvordan de bevarte roen i den kritiske situasjonen, over lagånden. De hadde vært gjennom mange øvelser og kjente rutinene ved nødssituasjoner, og de løste oppgavene perfekt, sier Knutsen.
Evakueringen fra det dødsdømte skipet gikk faktisk så effektivt at knapt noen av mannskapet var i sjøen i det hele tatt før de ble plukket opp av redningsmannskaper.
Les også: (+) Vitnene sa skipene kolliderte − myndighetene nektet å etterforske
Sterkt nedkjølt
Riktig så greit gikk de ikke for de tre offiserene på broen.
De hadde kommet seg ut på brovingen, der var det så bratt at det ikke var mulig å ta seg tilbake. De fikk karret til seg hver sin redningsvest, før de la på svøm. Takket være at det bare var rundt 30 meter dypt ned til bunnen, var faren for å bli tatt med i dragsuget da skipet gikk under, ikke så stor.
Sjokket av den iskalde sjøen gjorde at de tre først prøvde å komme seg opp igjen på skipet, men det endte med at de svømte vekk og fløt fra hverandre, bare lysene fra redningsvestene viste hvor de andre var.
– Vi ble etter hvert reddet opp fra bølgene av en livbåt fra «Kariba.» Vi var alle sterkt nedkjølt, jeg ble liggende under en stor haug med ulltepper og hakket tenner i timevis. Det var forferdelig, nesten ubeskrivelig. Etter noen minutter som føltes som år, fikk Knutsen vite at hele det øvrige mannskapet var reddet og var i god behold.
– Det var en voldsom lettelse. Det kunne fort gått liv når man tenker på hvor raskt skipet sank, sier han.
Les også: (+) Det legendariske skipet var forsvunnet i 107 år. Så ble det funnet: – Jeg fikk nesten hakeslepp!
Seilte igjen
John Arvid Knutsen var på oppløpssiden av sin karriere på sjøen da han ble rammet av «Tricolor-havariet.» Han var 58 år gammel og hadde seilt siden han var 15.
Forliset til tross, Knutsen var ikke sen om å dra ut igjen.
– Selvsagt gjorde jeg det. Jeg hadde planlagt å pensjonere meg da jeg ble 60 år. Med den turnusen vi gikk – fire måneder på og fire måneder hjemme – ville jeg rekke to turer til. Og det gjorde jeg, sier Knutsen som kan fortelle at opplevelsen med i Den engelske kanalen ikke har medført plager eller traumer i ettertid.
– Ikke i det hele tatt, det har gått veldig greit, sier Knutsen.
Massiv støtte
Det var særdeles liten tvil om hvor skylden for kollisjonen, og dermed årsaken til forliset var å finne. Ikke så mye som et sekund pekte noen på den norske kapteinen, ikke politi, ikke sjøfartsmyndigheter og ikke ledelsen i rederiet Wilhelmsen.
– Det var nesten rørende å oppleve den støtten jeg fikk i tiden etter forliset. Jeg var til stede i New York under sjøforklaringen, men det var ingen som forsøkte å bebreide oss for noe som helst, selv om motpartens advokater naturligvis forsøkte å kritisere meg for alt mulig – hva jeg burde gjort, og ikke burde gjort. Men det ble slått fast at det som skjedde var «Kariba»s feil, det var det aldri tvil om. Jeg har aldri hatt noen form for skyldfølelse for det som hendte, jeg gjorde det jeg kunne i situasjonen, sier John Arvid Knutsen.
Under sjøforklaringen sa kapteinen på Kariba, som var på sin jomfrutur som skipper, at han visste at Tricolor lå rett bak ham, mens førstestyrmannen hans forklarte at han ikke hadde plottet inn Wilhelmsens-skipet på radaren.
Knutsen aner ikke om kollisjonen fikk strafferettslige konsekvenser for kapteinen på «Kariba».
– Alt jeg vet om ham er at han var gresk. Etter sjøforklaringen har jeg aldri hørt noe mer om ham, sier Knutsen til Vi Menn.
I tillegg til kritikken mot «Kariba» ble det også reist kritikk mot «Clary,» det tredje skipet som var innblandet. De ble anklaget for å ha bidratt til kollisjonen ved måten de navigerte på.
Les også: (+) Født i Farsund, død som sydhavskonge – hvor hans etterkommere ennå lever
Rente på vraket
Det hører med til denne historien at dramatikken rundt «Tricolor» ikke var slutt ved at skipet sank. Det ble nemlig liggende som et skvalpeskjær midt i Dover-stredet, verdens mest trafikkerte skipsled på denne tiden. Faren for at andre fartøyer ville kollidere med vraket som så vidt lå under overflaten, ble vurdert som svært stor.
Og det skjedde.
Allerede natten etter forliset dundret det nederlandske skipet «Nicola» inn i vraket, til tross for at det lå tre fartøyer og holdt vakt, pluss at det var satt ut en bøye med lys. «Nicola» måtte taues løs fra havaristen.
Etter hendelsen ble det plassert enda flere lys rundt vraket og ytterligere to båter holdt vakt. Likevel; den 1. januar 2003, snaue tre uker etter forliset, traff også den tyrkisk-registrerte tankeren «Vicky» det norske skipet, men kom seg løs ved egen hjelp da sjøen flødde.
Franske myndigheter hadde stilt krav om at «Tricolor» måtte fjernes, siden vraket lå så farlig til. Jobben tok mer enn år, fra juli 2003 til slutten av oktober året etter. Havaristen ble skåret opp i ni stykker og løftet opp fra havbunnen.
De nærmere 2700 bilene som var om bord, for det meste BMW, Saab og Volvo, ble fjernet og senere hugget opp. 540 tonn olje rant ut under arbeidet, og påførte naturen i området en god del skader.
Men da var John Arvid Knutsen for lengst gått i land og blitt pensjonist.
Denne saken ble første gang publisert 30/07 2023, og sist oppdatert 13/12 2023.
