Ingen kunne ha overlevd forliset, tenkte de fastboende og begynte plyndringen av vraket. Så dukket elleve rasende sjøfolk opp

Stormen pisket inn fra nordvest. Skjærene som på en sommerlig solskinnsdag fremstår idylliske, var dødsfeller for en tungt manøvrerbar seilskute. Skipet som var på vei gjennom skjærgården rundt øyene Smøla og Hitra på grensen mellom Nordmøre og Trøndelag, var ille ute.

Om bord på det russiske militære transportskipet «Jedinorog» må stormen 19. oktober 1760 ha fortonet seg som et inferno. Kaptein Vassilij Bulgakov kjempet en kamp på liv og død for seg selv og mannskapet på 130. En kamp som ikke skulle være over med uværet.

Ute av kurs

Jedinorog var et nytt tremastet seilskip i god skikk, 40 meter langt, 10 meter bredt og tre meter dypt og utstyrt med 22 kanoner. Høsten 1760 var skipet på vei fra marinebyen Kronstadt i Finskebukta til Arkhangelsk, ­lastet med tungt militært utstyr som kanoner, skipsankere, bly og tauverk.

Ferden hadde vært stormfull. Uvær hadde sendt skuta langt ut av kurs og så langt vest som til Færøyene. På vei tilbake på kurs opp langs norskekysten bidro is og snø til at manøvreringen ble svært krevende. Slitet og omveien hadde tæret hardt på provianten om bord.

Ved fiskeværet Veiholmen forsøkte kaptein Bulgakov å ankre opp for å finne et sted å proviantere. Men i stormen trengte han hjelp, og avfyrte kanonskudd for å oppå oppmerksomhet hos lokalkjente. I et forsøk på å berge skip og last i de ville stormkastene, ble de tre mastene kappet og kastet over bord.

Les også: (+) Åttebarnsmoren fra Arendal levde et utrolig liv: Seilte verden rundt

Knust mot klippene

Neste dag klarte tre loser fra Veiholmen å komme seg om bord. De fikk overtalt kaptein Bulgakov til å flytte skipet litt lenger inn i Ramsøyfjorden. Ved hjelp av to oppreiste seil klarte mannskapet med losenes hjelp å manøvrere skuta inn i det som normalt var smulere farvann.

Fra Smøla kunne innbyggerne se Jedinorog uten master ankre opp i påvente av at stormen skulle roe seg. Men selv ikke inne i fjorden mellom Hitra og Smøla var Jedinorog trygg for værgudenes herjinger.

Natt til 19. oktober slet Jedino­rog seg fra fortøyningene. Driv­ende i stormkavet, uten master og rigg, var hun hjelpeløst fortapt. På Hitras vestligste øy, Sæbuøya, ble hun knust mot klippene. Da folk kom til stedet neste dag, var skuta borte. Bare splintret treverk på havoverflaten vitnet om tragedien som hadde funnet sted noen timer tidligere. Alt håp om å finne overlevende fra mannskapet og de tre lokale losene svant fort.

Les også: (+) Lyset var tent og julekaken var spist av, men MS «Isstjernen» ble funnet drivende uten en mann om bord. Så kom nyheten om en fryktelig tilståelse på dødsleiet

Vrakgods

Verdier for hundrevis av riksdaler i vrakgods sto nå på spill, en uhorvelig pengesum for fattige fiskerbønder. Den naturlige leder av bergingsarbeidet var Henrik Dons. Han var grunneier på Sæbuøya og handelsmann på naboøya Rørøya. Han stilte i spissen for en mannsterk gjeng som startet berging av vrakgods i fjæra.

Ifølge datidens lovverk pliktet lokalbefolkningen å sette i gang berging og melde forliset til fogden umiddelbart. Fogden skulle gjennomføre en bergingsforretning. Vrakgods av verdi skulle ­selges på auksjon, og vederlaget fordeles mellom rederi og andre kreditorer.

Bare ett menneske ble funnet i live. En frossen og forkommen kvinne ble ifølge Henrik Dons, funnet i vannkanten. Kvinnen døde på vei mot Rørøya, der de skulle gi henne husly. I tillegg til kvinnen, ble det funnet fire døde matroser. De døde ble begravd sammen på et ukjent sted.

Les også: (+) Vi har fisket i vannet ved hytta siden 1985. Nå har grunneier satt foten ned

Den enes død ...

Etter hvert ble det mer og mer klart for dem som ryddet i fjæra at de sto overfor et totalforlis uten overlevende.

Hva om fogden ikke fikk vite om forliset?

Hva hvis ingen overlevende kunne fortelle hvor Jedinorog gikk ned, eller hvor vrakgodset hadde tatt veien? Og hva hvis lokalbefolkningen holdt kunnskapen for seg selv?

− Jeg tror de hadde tenkt å si fra etter hvert, men at de ga seg selv litt tid til å samle vrakgods som de kunne beholde selv. Å få tak i litt trevirke og tauverk ville bety svært mye, sier Sarah Dahle Hermanstad. Doktorgradsstipendiaten har skrevet en masteropp­gave i historie om forliset, og har saumfart alle tilgjengelige kilder.

− Hitterværingene så nok mulighetene situasjonen ga dem, tror hun.

I så fall var det svært ubeleilig at 11 mann plutselig dukket opp, flere dager etter forliset.

Les også (+): Linda la seg til å sove på ett skip. Hun våknet på et annet

Kvinnen på stranden

De 11 som dukket opp etter forliset snakket et uforståelig språk. De klarte etter hvert å formidle at de tilhørte mannskapet på Jedinorog. Og de var alt annet enn fornøyde: Hitterværingene hadde ingen rett til å tilegne seg vrakgodset som fløt i land.

Vrakgodset tilhørte keiserinne Elisabeth og den russiske stat, påpekte de 11.

Situasjonen var en strek i regningen for hitterværingene: Det fantes åpenbart vitner til forliset. Og de hadde helt rett i sine påstander. Men hvordan hadde de overlevd?

Svaret var at de 11 ikke hadde vært om bord da Jedinorog ble knust i stormen. For to dager før forliset hadde de 11 − ni matroser og to tømmermenn − blitt beordret i land for å reparere en lettbåt som var blitt ødelagt av en kanon som hadde løsnet i uværet.

De 11 hadde rodd inn til Smøla for å sette i stand lettbåten, men siden stormen hadde økt i styrke, klarte de aldri å ta seg tilbake til Jedinorog igjen. Da været stilnet, hadde russerne rodd ut for å lete.

På Sæbuøya fant de vrakgods og likene av to av besetningskollegaene sine. Og da de returnerte neste dag, fikk de se hvordan hitterværingene samlet vrakgods i strandkanten.

Stemningen ble raskt amper mellom de russiske matrosene og Henrik Dons. Russerne hevdet senere at de var blitt truet av hitterværingene med gevær og øks. Dons på sin side følte etter hvert situasjonen som så truende at han valgte å be om hjelp.

27. oktober, åtte dager etter forliset, meldte Henrik Dons for første gang fra til fogden om forliset av Jedinorog. Hans henvendelse til fogden var like mye et rop om hjelp mot russerne, som det var en underretning om et forlis.

«Dem Regiærte som tyraner og Røvere» rapporterte Dons da han omsider kontaktet fogden.

Om fogden noen gang hadde fått vite om forliset om ikke de rasende russerne hadde dukket opp, er fortsatt en gåte.

Drapsanklager

Russerne forble et problem for hitterværingene. De 11 ble innkvartert på Smøla, men tok flere turer over til Sæbuøya. Det de fant der forskrekket dem.

I sin sjøforklaring senere fortalte de om funn av i alt 15 døde menn på Sæbuøya. Særlig hadde funnet av de to første sjokkert dem. Lik­ene hadde ifølge russerne vært bundet sammen med tau, og hadde tydelige spor etter slag. Også de andre likene skulle ha vært delvis ille tilredt, blant annet med mang­lende ben, armer og hode.

Russerne hadde begravet dem rundt omkring på øya, fortalte de. Slike opplysninger var aldri rapportert inn fra Henrik Dons. Følgelig finnes ingen andre kilder som kan bekrefte russernes påstander.

I offisielle nedtegnelser står ingen ting om russernes angivelige funn.

Men i muntlige overleveringer blant lokalbefolkningen lever ­historien videre.

Mytene lever videre

I Maurits Fugelsøys gjenfortellinger av muntlige fortellinger fra Hitra, forteller han om mannskap som skal ha kommet seg i land på Sæbuøya, der de kom i krangel med vrakgodssamlere og ble slått i hjel.

Også den lokale kjentmannen Edvard Postholm fortalte på 1930-tallet om hvordan overlevende ble drept og plyndret av lokalbefolkningen.

Arne Stene samlet historier fra området over mange år. I 1970 fortalte han Adresseavisen i 1970 om det beryktede brødreparet «Bomsan» fra Rørøysundet. De skulle ha kommet over noen overlevende fra forliset i et uthus inne på øya. Der skulle brødrene ha slått dem i hjel, før de plyndret dem for eiendeler.

Tjernet «Russetjønna» skal ifølge sagnet ha fått navnet sitt fordi det ble brukt til å kvitte seg med likene fra Jedinorog. Det ble også hevdet på folkemunne at de senere fant både beinrester og vrakgods i Russetjønna.

Historiker Sarah Dahle Hermanstad er skeptisk til sannhetsgehalten i de historiene som har gått på folkemunne:

− Jeg tror ikke overlevende fra forliset ble drept. Kropper som blir slengt hit og dit i sjøen kan bli skamferte, og det var ikke uvanlig at skipbrudne bandt seg fast for å overleve.

Les også: (+) Kona ante ingenting om hva ektemannen gjennom 31 år hadde planlagt – så ble han tatt: – Det var et sjokk

Verdiene realiseres

Verdiene som ble berget etter forliset, ble solgt over to auksjoner. Til sammen innbrakte auksjonen 410 riksdaler. Det var hovedsakelig jern og tauverk, men også en 140 kilos kobberkjele som gikk for 45 riksdaler.

Og russerne? Sommeren 1761 ble de tatt om bord i et russisk skip i Selje. Nesten 250 dager etter forliset, var de endelig på vei hjem. Men noen stedsnavn og mysteriet rundt hva som i virkeligheten skjedde etter at Jedinorog forliste, lever fortsatt på Trøndelagskysten. Og vrakrestene som er funnet uten for Sæbuodden er fredet for etter­tiden som kulturminne.

Det legendariske skipet var forsvunnet i 107 år. Så ble det funnet: – Jeg fikk nesten hakeslepp!

En hel verden fulgte Kurts desperate kamp

Skipet kom til Norge med store skader. Ingen visste om mannskapets hemmelighet

Sjømannen brant som en fakkel mens han løp over det skrå dekket. – Jeg er ferdig! Hils hjem! ropte han