dødelig Mytteri:
Skipet kom til Norge med store skader. Ingen visste om mannskapets hemmelighet
Det går fortsatt rykter om at en stor sølvskatt er begravd på den lille øya på sørlandskysten.
Skonnerten «Plattsburg» hadde tydeligvis vært i hardt vær, der den kom inn til Gismerøya utenfor Mandal, 12. august 1816.
Hovedbommen og klyverbommen var brukket tvers av, og skipet hadde mistet seil.
Minst like ille var det at tre av skipets offiserer, blant dem kapteinen, var borte etter å ha mistet livet på overfarten fra USA.
Langs norskekysten visste folk å ta imot skipbrudne og andre som hadde fått problemer ute på havet. Men det ingen i lokalbefolkningen utenfor Mandal visste, var at var at «Plattsburg» var åsted for en grusom forbrytelse.
De tre skipsoffiserene som var forsvunnet, var blitt myrdet på overfarten fra USA. Mannskapet hadde overtatt kommandoen. Mannskapet hadde selv påført skuta skader før mytteristene satte kurs for Norge med den nokså nybyggede «Plattsburg» og dets verdifulle last av kaffe, gull- og sølvmynter.
Legenden om skatten
I flere generasjoner har folk i Kleven ved Mandal hørt historiene om den store sølvskatten som skulle vært gravd ned på Gismerøya i 1816. Mange har lett etter skatten, men ingen har funnet den. Trolig har den aldri eksistert.
Men hendelsene som fortellingen om skatten sprang ut av, var virkelige.
Og ekstremt dramatiske.
Nå, 206 år senere, rulles hele den utrolige historien opp i boken «Sølvskonnerten.» Forfatter og historiker Dag Hundstad har selv røtter i området der hendelsene fant sted, og har siden han var barn hørt historiene om den store skatten som skulle vært gjemt på Gismerøya.
– Min farmor pleide å fortelle historiene om sølvskatten, hun snakket om folk som hadde brukt hele livet på å lete etter den. På 1980-tallet ble mesteparten av Gismerøya planert, og da forsvant nok håpet om at skatten noen gang ville bli funnet. Men beretningen om skatten egget fortsatt fantasien, forteller Hundstad til Vi Menn.
Les også: (+) Det legendariske skipet var forsvunnet i 107 år. Så ble det funnet: – Jeg fikk nesten hakeslepp!
Opiumshandel
På den tiden da «Plattsburg» ble bygget, rammet krisen forretningslivet i Baltimore, skutas hjemmehavn. Under den såkalte «1812-krigen» mellom USA og Storbritannia hadde økonomien blomstret, men så fulgte en etterkrigsdepresjon.
Mange av de gamle handelsdynastiene møtte alvorlige økonomiske problemer. Mange gikk konkurs. Andre utviklet nye forretningsområder. Investor, skipsreder og næringslivstopp Isaac McKim slo seg på handel med kobber og frakt over Atlanterhavet i en ny type seilskuter: Små, smekre fartøy som kompenserte lavere lastekapasitet med høyere fart. Skipstypen som Isaac McKims skonnert «Plattsburg» tilhørte, ble kalt «Baltimoreklipper».
For å få kapital til å handle med kobber, begynte Isaac McKim å kjøpe opium i Tyrkia. Opium hadde en så høy kilopris at han ikke trengte å frakte så store kvanta. Etter at den dyrebare lasten var fraktet til USA, solgte han den til andre handelshus i Baltimore og Philadelphia som eksporterte opium videre til det kinesiske markedet.
Men også opiumshandel krevde mye kapital. Da «Plattsburg» ble klargjort i juni 1816, lastet McKim derfor skonnerten med lett omsettelige varer og kontanter som kunne finansiere kjøpet av et større parti opium: 50 000 kilo kaffe verdt ca. 42 000 dollar ble tatt om bord. I skonnertens lasterom havnet også penger fra en tidligere sukkerhandel; totalt 19 kister med spanske sølvdollar (pjastre) som ble brukt som valuta både i USA og Midtøsten, og 203 gulldubloner, samlet i sekker og små poser.
I alt fraktet skuta verdier for 84 000 dollar da den ble slept fra kai i Baltimore om ettermiddagen 1. juli 1816.
Les også: (+) Åttebarnsmoren fra Arendal levde et utrolig liv: Seilte verden rundt
Kastet til havs
«Plattsburgs» kaptein William Hackett var en brutal skipsoffiser som behandlet sine underordnede omtrent som slaver, og det tok ikke lang tid før det gjæret blant mannskapet. Allerede fra første dag oppsto det en rekke krangler og konflikter om bord.
John Williams, en røff og hardbarket sjømann som selv påsto at han hadde drept flere mennesker tidligere, ledet an. Men det var prøysseren Johann Störmer som sammen med to andre klekket ut planen om å overta skuta med makt. Dersom de lyktes ville de være kvitt kaptein Hackett og samtidig få kontroll på rikdommene under dekk.
Mytteristene slo til ved 22.30-tiden om kvelden den 21. juli mens «Plattsburg» befant seg rundt 15 kilometer fra øya Santa Maria i Azorene.
Den første som ble overfalt var førstestyrmannen Frederick I. Yeizer. Han ble slått i hodet og deretter kastet på sjøen. Kaptein Hackett våknet av bråket og kom styrtende ut på dekk, men det tok ikke lange tiden før også han var ekspedert ut i bølgene. Den unge offiseren Thomas Baynard var ansvarlig for lasten. Også han ble slått i hodet og slengt til sjøs.
Mens mytteristene seilte videre, kunne de høre skrikene fra de tre dødsdømte offiserene.
Mytteristene delte de enorme verdiene mellom seg. De visste utmerket godt at de risikerte dødsstraff dersom de ble tatt. Derfor var det viktig å komme seg i havn et trygt sted, skjule skuta og så stikke av.
De forkastet flere alternativer, og endte til sist opp med Norge.
Les også: (+) Kapteinen bråvåknet. I løpet av natten hadde tyskerne tatt Trondheim. Ingen måtte få vite hva som lå gjemt i lasterommet
Ubehøvlede
Antagelsen om at det ikke fantes representanter for amerikanske myndigheter i Norge, sto sentralt da kursen ble satt nordover. Ettersom det var skandinaver om bord på skuta, ville mannskapet dessuten kunne gjøre seg forstått. 12. august 1816 ble en herjet «Plattsburg» loset inn på Kleven havn utenfor Mandal.
De fleste av sjøfolkene fant seg et losji i land. Ganske raskt ble sjømannssolidariteten utfordret. Plattsburg-mannskapet brukte så mye penger at lokalbefolkningen raskt begynte å lure på hvem de hadde fått på besøk.
Og det tok ikke lang tid før mannskapet på «Plattsburg» fikk rykte på seg for å være særlig rå og ubehøvlede. Folk i og rundt Mandal stusset over at offiserene fra skipet ikke virket håret bedre enn sine underordnede.
Hva slags skip var egentlig «Plattsburg?»
Likevel var ikke skepsisen større enn at en rekke mer eller mindre fremstående norske borgere pleide omgang med de pengesterke sjøfolkene. Noen handlet med dem, og mange fikk godt betalt for sine varer og tjenester.
– De hadde nok ikke spesielt dårligere moral enn andre. Å handle med, og drive virksomheter rettet mot skipstrafikken var en del av livsgrunnlaget på kysten i denne tiden, sier forfatter Hundstad.
Les også: (+) Letemannskapet så på sjansen for å finne overlevende som mikroskopiske. Så skvatt de til: «God damn!»
Internasjonal jakt
Stikk i strid med hva mytteristene hadde trodd, så var det faktisk en amerikansk konsul på Sørlandet.
Peder Isaachsen i Kristiansand fikk høre om det hemningsløse pengeforbruket og det ville livet mannskapet fra «Plattsburg» førte. Han gikk i gang med undersøkelser. Da han 24. august 1816 kom til Mandal/Kleven, hadde imidlertid de fleste av mannskapet allerede forlatt byen.
De 14 besetningsmedlemmene som hadde vært med da skipet ankom Norge, hadde innsett at det begynte å brenne under bena på dem. To dro til Skottland, den ene av dem – Jack Smith – ble senere aldri tatt.
Franskmannen John Raynaud, som egentlig het Jean Armand Lemolgat, klarte å komme seg tilbake til hjemlandet. Han ble nektet utlevert til USA, og ble heller aldri stilt til ansvar. Det ble heller ikke svenske Johann Johannsson som trolig opererte under falskt navn.
Stilt for retten
I løpet av et halvt år ble ni av de 14 mytteristene sporet opp og arrestert – i fire ulike land. Av de rundt 40 000 dollar i kontanter som hadde vært om bord, ble 9–10 000 beslaglagt, resten var sølt vekk. All den verdifulle kaffen var også vekk.
Fem av mytteristene; John Williams, Nils Fogelgreen, Nathaniel White, John Pedersen Raag og Frank Ferdinand ble fraktet fra Europa tilbake til Boston i USA der de ble stilt for retten.
I sin oppsummering av saken beskrev dommer Joseph Story mytteriet som den mest reddsomme og morderiske sak som noensinne hadde blitt lagt frem i en rettssal.
Hengt
Det tok juryen halvannen time å komme til en enstemmig konklusjon.
Ikke overraskende ble Williams, Raag, Ferdinand og Fogelgreen alle kjent skyldige etter tiltalen. Juryen mente det ikke var nok beviser til å felle White, og derfor ble han frikjent. Om morgenen den 30. desember 1818 ble alle de fire som ble funnet skyldig, dømt til døden ved henging.
Det tok snaue to måneder før dommen ble fullbyrdet.
24. februar var en bitende kald dag i Boston. Likevel stimlet nærmere 20 000 hutrende mennesker sammen på retterstedet Gallows Hill for å overvære hengingen av de fire.
Om Williams heter det at han døde uten den minste bevegelse. De tre andre, og særlig Ferdinand, stred hardere. Løkken som holdt Raag, ga etter, og han deiset i bakken. Da var han bevisstløs allerede. Igjen fikk han repet rundt halsen og ble hengt for andre gang. Folk la også merke til den unge Fogelgreen, og enkelte mente han burde ha fått slippe dødsstraff på grunn av alderen. I amerikansk rettshistorie er svensken en av ytterst få mindreårige personer som er blitt dømt til døden av en føderal domstol, skriver Dag Hundstad i boken «Sølvskonnerten».
Les også: (+) Hilmar, Isak og Nils ble igjen da 29 mann gikk i livbåtene. Ingen kunne ha forutsett det som skjedde
Hjernen bak berget livet
Tysk-prøysseren Johann Störmer ledet an i konspirasjonene for å ta over «Plattsburg», ble også arrestert.
Han ble pågrepet i sitt hjemland, det daværende Preussen, og forsøkt utlevert til USA. Utleveringsbegjæringen utløste en omfattende juridisk prosess – uten at det lyktes amerikanerne å få ham tilbake til USA.
Da han ble tatt, var Störmer i besittelse av et stort pengebeløp i mange ulike valutaer, i tillegg til en rekke gjenstander som knyttet ham til mytteriet. Likevel nektet han konsekvent for å være skyldig.
Störmer fremsto som selvsikker, og viste også til at han etter Preussens lover måtte tilstå for å bli idømt dødsstraff. Mytteristen gjorde til og med narr av prosedyrene da han flere ganger krevde å bli sendt til Baltimore for å bli avhørt. Han visste godt at Preussen ikke kunne akseptere det.
Störmer ble etter mye om og men stilt for retten i hjemlandet og dømt til 10 års tukthus, som han sonet. Men han fikk visstnok beholde pengene han hadde stukket unna.
Han som etter alt å dømme var hjernen bak mytteriet, som hadde tatt kommandoen over «Plattsburg» etter tre brutale drap, organisert fordelingen av byttet og deretter smuglet og solgte størstedelen av lasten – han fikk beholde livet og til og med pengene sine. Et land med et mindre sivilisert rettssystem hadde uten tvil gjort kort prosess.
– Heldigvis fikk ikke de fire dødsdømte i USA noen gang høre dette. De hadde tatt turen til galgen året før dommen falt i Danzig, skriver forfatter Dag Hundstad.
På sporet av mytteriet
På 1990-tallet skrev Forfatter og historiker Dag Hundstad en bok om Kleven-folk, og kunne da fortelle en god del om det som skjedde på stedet nesten 200 år tidligere.
– Men jeg skjønte jo at det var mye jeg ikke visste og forsto, blant annet hvorfor en amerikansk seilskute skulle frakte store mengder spanske sølv- og gullpenger over Atlanterhavet, sier han.
Med internett og søkemotorer fikk historikere nye muligheter. Hundstad brukte mange år foran PC-en for å jakte på opplysninger i USA. Og han lyktes. Etter hvert fant han frem til gode kilder både der og i ulike europeiske land. Til sammen ga de et godt og fyldig bilde av dramaet som hadde ført «Plattsburg» til uthavna på Sørlandskysten.
Boken hans er spekket med detaljer om mytteristene, om nordmennene de møtte i Kleven og om hvordan det gikk med nesten hver eneste av dem.
– Når folk blir stilt for retten må de fortelle om seg selv og sine liv. Dokumentene fra straffesakene har gitt mange nyttige opplysninger, sier forfatteren.
