Dobbeltbragden på krigens hav
Sjømannen brant som en fakkel mens han løp over det skrå dekket. – Jeg er ferdig! Hils hjem! ropte han
Skipene ble skutt i senk av samme tyske raider med to dagers mellomrom langt ute på åpent hav. Uvitende om hverandres skjebne, la de overlevende fra de to båtene ut på hver sin dramatiske livbåtferd mot redningen. Det tok én måned.
Sjømannen brant som en fakkel mens han løp over det skrå dekket.
– Jeg er ferdig! Hils hjem! ropte han, og forsvant over skipssiden på den dødsdømte tankeren.
Torpedert i Det indiske hav
Kaptein Toralf Andersen rakk å se hvem det var. Så det er slik den er, tenkte han, sannheten om alle sjøfolks mareritt om hva som skjer når fienden kommer.
Gule flammer fra kanonmunningene, sporlyssalver fra maskingevær, eksplosjoner og hvinende splinter. Det var mørk natt som ble til opplyst dag, bjeffene fra en fortapt skipshund og brennende skipskamerater som hoppet i døden.
M/T «Ferncastle», i alliert tjeneste på vei fra Australia til Abadan, ble torpedert, skutt i filler og senket i Det indiske hav 17. juni 1943. 19 mann kom seg unna i en livbåt. De 24 andre om bord ble aldri sett igjen.
To døgn tidligere, fem lengdegrader unna, hadde samme tyske hjelpekrysser senket et annet skip fra den norske handelsflåten. Mannskap og passasjerer på lasteskipet «Høegh Silverdawn» ble pepret av maskingevær og 46 granatsalver. Skipssiden var bare et åpent hull hvor sjøen fosset inn.
I kav og sprut og ild og damp hadde kaptein Edgar Waaler ropt ut de samme ordrene som Andersen:
– Oppi, karer! Det er ingen fremtid her!
Les også: (+) Skipet kom inn til havn ved Mandal med store skader. Ingen visste om mannskapets grusomme hemmelighet
Lettelse over å være i live
22 mann kom seg opp i livbåten, og rodde vekk mens skipsreder Leif Høeghs stolthet sto i brann. Ilden sluknet fresende da skipet gikk under. Flere enn 30 mann fulgte med ned. Mennene i livbåtene visste at de hadde vært heldige.
Men lettelsen over fortsatt å være i live konkurrerte med de ubehagelige realitetene: De befant seg midt ute på et veldig hav, ukevis unna nærmeste land. En kjapp oversikt over nødforrådet av mat og drikke lovet ikke godt.
Men aller først, før det var noen vits å tenke på mat og land i det hele tatt, hadde de overlevende fra «Høegh Silverdawn» et enda mer presserende problem å løse:
Livbåten var full av kulehull og lekk som ei sil.
Les også: (+) Åttebarnsmoren fra Arendal levde et utrolig liv: Seilte verden rundt
Kappøsing med døden
– Øs! ropte kaptein Waaler, og mennene øste alt de klarte. Rev av seg klærne og tettet hullene med filler. Hermetikken ble slukt for at boksene kunne brukes som øsekar.
Like forbasket stakk båten stadig dypere i vannet. Vi kan øse hele Indiahavet gjennom dette såldet, tenkte førstestyrmann Petter Lexau von Tangen. Til sist lå hele båten under vann.
De sterkeste hoppet i sjøen for å gjøre den lettere. Da heller ikke det hjalp, hoppet alle ut. De alvorligst sårede ble holdt oppe av andre. 48 øsetimer senere lå livbåten fortsatt og duppet som et overfylt badekar. Bølgene økte på. Men der de andre så slutten, så kapteinen plutselig en sjanse. Når båten ble vippet opp i akterenden over en bølgetopp, skvulpet noe av vannet ut over kanten.
– Øs! ropte kaptein Waaler, og mennene øste for livet, bokstavelig talt. På hver større bølgetopp forsvant en skvett. En lett jungmann jumpet om bord, og dyttet flere filler i hullene etter hvert som de dukket opp. Sakte ble båten en båt igjen. Mennene sank utmattet sammen. Kapteinen sto strak, akter ved roret. Han sto riktignok i pyjamasbukse og nattskjorte fordi uniformen lå opprevet som tetningsmiddel i kulehullene. Men de fløt, de hadde en rull med seilduk og de kunne endelig tenke på den mest åpenbare utfordringen. Hvor skulle de dra?
Australia var nærmest. Men de ville få været midt imot, og de hadde ikke klær til å tåle de kjøligere farvannene sørover. Burma var ensbetydende med japansk fangenskap. Det måtte bli nordover, mot Ceylon. Waaler og von Tangen sa ingenting til de andre. Begge visste distansen: Over 3000 sjømil. Som en atlanterhavskrysning fra Liverpool til New York.
Opptelling
Ikke altfor langt unna, men lenger vest, ble det på samme tid gjort ganske identiske vurderinger i livbåten fra «Ferncastle». Gammelstuerten, Hans Chr. Nielsen fra Nøtterøy, hadde oppsummert det greit:
– Orker ikke japseris. Heller biff på Madagaskar.
Kaptein Andersen hadde dessuten et svakt håp om å treffe land enda tidligere. På halvveien lå Chagos-atollene. Jo, det måtte bli vest. 19 mann var i båten. 17 norske sjøfolk, en engelsk skytter og en diger messegutt fra Karibia.
Flere var skadet. Et par hadde hudløse hender etter den hastige firingen ned repene. Verst så det ut for veteranen alle kalte «Timian» og maskinisten Willy Andreassen. Begge hadde dype flenger fra granatsplinter. Det lyste hvitt fra knoklene.
I livbåten fra Høegh Silverdawn var halvparten av de 22 nordmenn. I tillegg var det fire messetjenere fra Goa – bare guttungene, en kanadisk matros og den britiske sjeftelegrafisten. Fem av passasjerene satt også der, fire nederlendere og en engelsktalende prest.
Noen hadde stygge skuddskader. Det blir nok bruk for presten, tenkte kaptein Waaler.
Les også: (+) Kapteinen bråvåknet. I løpet av natten hadde tyskerne tatt Trondheim. Ingen måtte få vite hva som lå gjemt i lasterommet
Djevelen gnager
Dødelig tysker
De to norske handelsskipene ble senket av samme tyske skip, raideren «Michel».
På sitt første tokt senket den 15 allierte handelsskip, først i Atlanterhavet og siden i Det indiske hav. På det andre toktet, som startet fra Japan, ble tre skip ofre for raiderens angrep. Alle var norske: «Høegh Silverdawn» og «Ferncastle» i midten av juni (se hovedsaken), og deretter «India» i september. Alle 41 om bord, hvorav 28 var norske, mistet livet da «India» gikk ned.
«Michel» ble selv senket av en amerikansk ubåt like utenfor kysten av Japan i oktober 1943. 290 mann forsvant. Ifølge tyske kilder kan det blant disse ha vært 13 mann fra «Ferncastle», på vei til fangenskap.
Dagene på havet fant snart sin ensformige rytme. I Ferncastle-båten skar annenstyrmann Otto Andersen et hakk i esingen hver morgen. Kapteinen så på klokka når sola dukket opp, regnet litt på det og noterte tilbakelagt distanse på et værkart.
Kaptein Waaler førte også logg i Høegh Silverdawn-båten, med en forkullet flis på en tørket papirlapp. De hadde fått med seg klokke, kompass og pilotkart. En av de første dagene lagde han og von Tangen en sekstant av trefliser, hyssing og papp.
Like viktig var det å beregne matrasjonene. Det var sørgelig lite å ta av. Karene fikk en slurk vann – to etter et regnskyll – og en bit tørt skipsbrød til frokost, lunsj og middag. På Silverdawns livbåt fikk man også melketabletter, en halv kjøttbolle og et lite stykke sjokolade annenhver dag. Ikke mer enn at lillefingerneglen holdt som tallerken. Ikke mer enn at det gnagde djevelsk i magen etter ei uke.
Noen som har et strykejern
Kapteinene holdt på rutinene. Måltidene var faste. Øsevaktene gikk på rundgang. Resten døste som tomsekker. Når vinden var stille, hoppet mennene i sjøen for bevegelse og vask og for å komme seg vekk fra trengselen oppe i båten. Det var lett å fare opp. De med lange ben fikk kjeft for å være i veien. De som ynket seg i smerter, fikk kjeft for å holde de andre våkne. Hvis noen bestilte øl i baren og et herremåltid, ble det stille. Kaptein Waaler så at slik prat hadde negativ effekt på humøret, og innførte regler.
– Det er forbudt å snakke om mat og vann, og det er forbudt å ha det vondt, erklærte skipperen.
Heldigvis fantes det muntrasjonsråd. Maskinist Karl Trygve Gundersen (22) fra Hurum hadde alltid moret de andre på «Ferncastle» med kvikke replikker. Da kaptein Andersen entret livbåten etter senkingen, var det Gundersen som tok imot ham med et kjekt «Velkommen til gards, kaptein!». Og godt inne på andre uka, da alle kjempet mot sult og tørst og frostrier, var det han som brått kunne finne på å reise seg opp, kikke bedrøvet på klærne sine, fullstendig stive av saltvann – og rope:
– Er det noen som har et strykejern å låne meg?
Haifiske
Det gikk som kaptein Waaler hadde fryktet. De tre hardest skadde fra «Høegh Silverdawn» bukket under, og fikk sin grav i havet på seilasens første del. Den siste uken av juni og den første av juli var det derfor akkurat like mange menn i begge livbåtene; 19. Avstanden mellom dem bare økte. Waalers båt seilte mot Nordstjernen. Andersens båt bommet på Chagos-øyene, men seilte inn i et kjent hvaltrekk vestover.
Hele tiden var de alene på det veldige havet. Unntaket var en og annen flyvefisk som begikk selvmord inn i seilet, og en trio med haier som fulgte Silverdawn-gjengens ferd. De ble døpt Per, Pål og Espen. Styrmann von Tangen ventet tålmodig på at en av haiene skulle komme nær nok til at eventyret ville få en lykkelig slutt for det sultne mannskapet. Han plantet båtshaken i skallen på Pål, og tviholdt, men haien brøt seg løs.
Begge livbåtene opplevde dramatiske stormer. Livbåten fra «Ferncastle» kullseilte, og ble liggende begravd med seilene i sjøen til mannskapet klarte å presse båten opp igjen ved å samle seg på den ene siden.
– Hver bølgetopp truet med å dra båten ned i avgrunnen, forklarte kaptein Waaler om uværet lenger nordøst i Bengalbukta. Igjen var det øsing for livet. Mange var så slitne at de ikke klarte å løfte hendene over ripa. De øste i ei bøtte, og fem mann måtte til for å tømme den over kanten.
Les også: (+) Hilmar, Isak og Nils ble igjen da 29 mann gikk i livbåtene. Ingen kunne ha forutsett det som skjedde
Bedre kan jeg ikke fare
Monsunen stilnet, men Waaler så på sine utslitte menn og innførte enda en regel:
– Det er forbudt å dø. Det er smittsomt, sa han.
Han kunne ikke ane hvor rett han hadde. På den andre livbåten hadde alle holdt seg i live gjennom de tre første ukene. Så døde fem mann på fem påfølgende dager. «Timian» med splintsårene, tre mann med feber og betente, hovne hender, samt kjempen fra Karibia. Han hadde røpet at han hadde giftet seg før han mønstret på.
De andre tynte frem et vers av «Bedre kan jeg ikke fare» med tørre, knapt hørbare stemmer, hvisket Fader Vår og løftet sine skipskamerater fra «Ferncastle»
i sjøen.
Til alles overraskelse hadde imidlertid maskinisten, Andreassen, klart seg. Sårene hans hadde sett verst ut av alle, inn til beinet.
– Vestfoldkjøtt er godt grokjøtt, konstaterte han.
– Stikker i melkebutikken
Annenstyrmannen skar inn enda et hakk i Ferncastles livbåt, og innså at det begynte å røyne på. Det hadde tilsynelatende rablet for en av maskinistene, trønderen Arild Lorentzen.
− Skipper, jeg vil mønstre av! Gi meg sparken! ropte han. Litt senere reiste han seg og satte en fot på esingen.
– Jeg stikker bare over og får meg melk. Tar dere igjen bortpå her!
De nærmeste kastet seg over ham og dro ham ned på toften. Men så snart han fikk sjansen, sprang han på sjøen. Kapteinens ordrer lød umiddelbart. Ned med seilene! Ut med årene! De startet letingen, og hadde heldigvis stemmen å gå etter. De hørte Lorentzen bable og le.
– Han har det visst moro i melkebutikken, sa Gundersen.
Kaptein Toralf Andersen hevet stemmen.
– Her mønstrer ingen av. Vi kan se land i morgen, sa han.
Les også: Manglende forståelse for tidevannet resulterte i en av Storbritannias verste miljøkatastrofer
Hovedkilder
Detaljene fra livbåtferden til mannskapet på «Høegh Silverdawn» er hentet fra boken «Siste mann fra borde» av Leif B. Lillegaard (Cappelen, 1965), og detaljene fra livbåtferden til mannskapet på M/T «Ferncastle» fra boken «Kaptein Toralf Andersen og hans menn» av Oddmund Ljone (J.W. Eides forlag, 1953).
En rekke opplysninger, blant annet om den tyske
raideren «Michel», kommer fra Siri Holm Lawson og
hennes skattkammer av en nettside, warsailors.com
Fast grunn
Først var det bare en tynn, svart stripe i horisonten. Det kunne like gjerne vært skyer. Så dukket det opp høydedrag. Palmer. Ingen sa stort.
– Jeg tror vi åpner den siste boksen med fiskeboller, sa kapteinen.
Mennene hans gomlet i seg biten uten å klare å ta øynene vekk fra synet foran dem. Derfor tok det litt tid før noen oppdaget at det var enda én som aldri ville nå helt frem. Skipskokken døde den morgenen mannskapet fra «Ferncastle» skjønte at de ikke lenger var fortapt, men reddet. De hadde vært 19. De var 13 som kom seg gjennom åpningen i brenningene, og vaklet i land på en strand på østkysten av Madagaskar etter en seilas på 2600 nautiske mil og 30 hakk i esingen.
De overlevende fra «Høegh Silverdawn» kom seg aldri til Ceylon. Båten med 19 mann drev i land noen mil sør for Calcutta i India i stedet. Kaptein Edgar Waaler anslo at det var fire-fem dager før det ville vært tomt for mat. Langt mer presis var han i tidsangivelsen av ferdens varighet.
– 31 dager og 13 timer, sa han, og kikket på klokka.
Styrmann von Tangen skulle aldri glemme synet. Kaptein Waaler sto strak på stranden, i pyjamasbukse og nattskjorte. Ingen gallauniform i hele verden kunne vært vakrere.
48 dager på flåte – senket igjen
En av sjømennene på den senkede «Høegh Silverdawn» hadde vært gjennom det samme marerittet før. Den første flåteferden til John Bakkmyr varte 48 døgn.
Bakkmyr og åtte andre overlevde på en flåte i Atlanterhavet i syv uker etter at M/S «Moldanger» ble senket av en tysk ubåt i juni 1942. De klarte seg på regnvann, litt småfisk og en skilpadde.
Etter den mirakuløse redningen, mønstret Bakkmyr på igjen, slik krigsseilere gjerne gjorde. Da «Høegh Silverdawn» sto i brann i Det indiske hav, var Bakkmyr én av tre sjømenn som gikk i en redningsflåte – og ikke i livbåten med de andre. Det viste seg å være et lykkelig valg. Flåten ble oppdaget av et amerikansk skip bare tre dager senere, og trioen ble dermed reddet nesten en måned før de øvrige fikk landkjenning på en strand sør for Calcutta i India.
De 19 andre overlevende fra «Høegh Silverdawn» ble oppdaget av fiskere, og fikk hjelp til å ta seg gjennom jungelen til en stasjonsby. Ryktet om deres utrolige ferd løp foran dem, og de ble mottatt med norske flagg og stort oppstyr i Calcutta.
De 13 overlevende fra «Ferncastle» havnet på en strand i nærheten av Nosy Varika, midt på Madagaskars østkyst. De ble sett av to lokale unggutter og brakt til den franske distriktssjefens herskapshus. Mennene hvilte ut hos norske misjonærfamilier i et par uker før de ble plukket opp av et skip og seilt til Durban i Sør-Afrika.
Der fikk disse sjøens helter nye oppdrag. Det blir ofte fastslått at krigsseilerne var de eneste nordmennene som påvirket krigens utfall og varighet. De betalte en høy pris. De så ikke familiene sine på seks år. Syvåringen de forlot, var blitt tenåring. Mange opplevde angrep og forlis og fangenskap. Nærmere 4000 av sjømennene kom aldri hjem.
Kaptein Edgar Waaler fra «Høegh Silverdawn» var bare én av mange som aldri kom til hektene.
– Han ble aldri den samme etter ferden. Livet gikk i stykker, skrev avisen Gjengangeren da helten fra livbåtferden døde i 1954. Kaptein Toralf Andersen fra «Ferncastle» døde tre år senere.
