KAPTEINEN SOM NEKTET Å FORLATE SKIPET
En hel verden fulgte Kurts desperate kamp
Pliktoppfyllende. Heroisk. Og temmelig sta og gæren. I to uker i 1952 fulgte hele verden med på skipskaptein Kurt Carlsens ensomme kamp for å redde skuta si i den verste atlanterhavsstormen i manns minne.
Da 1952 gikk mot slutten, ble 120 redaktører i storaviser over hele Europa bedt om å se tilbake, og plukke ut det de anså som årets største nyhet. De grublet litt, og laget en liste.
På fjerdeplass kom dødsfallet til den britiske kong George VI, og innsettelsen av hans unge datter Elizabeth som dronning. Revolusjonen i Egypt havnet på tredjeplass, like bak Dwight Eisenhowers seier i det amerikanske presidentvalget.
Førsteplassen gikk til Kurt Carlsen.
Ingen hadde hørt om ham før. Ingen husker ham nå. Men i et par uker i årsskiftet 1951 til 1952, var den danskfødte skipskapteinen verdens mest berømte mann, og lasteskipet «Flying Enterprise» verdens mest berømte skip.
Kjempens knyttneve
Romjulsorkanen 1951 kastet seg over hav og kyst og forvandlet ifølge The Times alt til «en kokende gryte fra Skandinavia til den iberiske halvøy» med vinder opp i 160 km/t. Mange sjøfarende søkte nødhavn.
Passasjerskipet «Queen Mary» drøyde avgangen, og statsminister Winston Churchill ville komme forsinket til stormøtet med USAs president Truman. Den norske motortankeren «Østhav» hadde kommet seg hel gjennom krigen, men møtte nå overmakten og brakk i to i Biscayabukta.
300 sjømil sørvest av Irland forsøkte lasteskipet «Flying Enterprise» å ri av stormen, liggende på været i 15 meter høye bølger.
Tidlig tredje juledag sto kaptein Kurt Carlsen (37) foran speilet i et dristig forsøk på å barbere seg, da «en kjempe plutselig sparket skipet hardt i siden», ifølge beskrivelser fra mange om bord.
Deretter løftet denne kjempen skipet opp, og slapp det hardt ned igjen flere ganger. I lugarene falt folk ut av sengene sine. Nede i maskinrommet ble alle kastet over ende. Kurt Carlsen la klokelig fra seg barberhøvelen.
På broen fikk han dårlige nyheter. En sprekk, smal som en mynt på høykant, hadde åpenbart seg tvers over dekket midtskips, og videre helt ned til vannlinjen på begge sider. Mens brottsjøene slo inn over dekk, jobbet mannskapet i timevis for å klemme delene sammen med kabler og vinsj og vaiere. Noen snekret en forskaling og forsterket sprekken med betong.
Kaptein Carlsen sa seg fornøyd med resultatet. Skipet hang sammen.
– Vi ligger godt og komfortabelt i sjøen, meldte han til rederiet.
Nødrop
Men orkanen raste videre, og hadde ingen planer om å la «Flying Enterprise» i fred. Ganske nøyaktig ett døgn etter at skipet nesten ble delt i to, sto Carlsen i styrehuset og så en ny monsterbølge tårne seg opp, ruvende over alle andre. Sjøen slo ned på skipet som krenget voldsomt mot babord.
Denne gangen ble ikke bare folk kastet ut av sengene; selve sengene ble røsket løs fra festene. Utrolig nok ble ingen av de 51 om bord alvorlig kvestet.
Men skipet var ille ute.
Maskinene stanset tvert. Strømmen forsvant. Roret lystret ikke. I lasterommet raste stabler av råjern sammen, og forskyvningen av lasten gjorde at skipet ble liggende med slagside.
– Situasjonen er alvorlig. Skip i nærheten, vennligst gi dere til kjenne, het det i nødanropet som Carlsen dikterte til telegrafisten.
En håndfull skip, deriblant den norske tankeren «Westfal Larsen», tilbød umiddelbart assistanse. De første var på plass etter seks timer, men da hadde dagslyset forsvunnet. På grunn av risikoen for å kollidere med den strømløse og mørklagte havaristen, kunne ingen nærme seg.
Les også: (+) Gigantskipet med 13 nordmenn om bord forsvant på mystisk vis. Så skjedde det samme med søsterskipet
Holder oss flytende
Kaptein Carlsen holdt rederen, Hans Isbrandtsen, oppdatert.
– Håper å holde oss flytende til daggry. Vil overføre passasjerer og mannskap da, het det i en melding om kvelden 28. desember.
I sekstiden morgenen etter fulgte han opp med:
– Fartøyet flyter. Men 60 graders slagside babord og anlegget dødt. Tar også inn vann. Ingen tap, passasjerer og mannskap har holdt seg fast til dekk hele natt. Gjør vårt beste, men vanskelig å bevege seg, ruller til 80 grader.
Hoppet for livet
For å redde livet måtte alle om bord hoppe i stormhavet. Et punkt på rekka ble valgt som stupebrett. På Carlsens kommando hoppet en modig tysk tobarnsmor på vei til et nytt liv i Amerika først. Kvinnen forsvant, men dukket opp igjen, kjempende og baksende, og fikk tak i livlinen.
Hun ble halt opp i en livbåt fra damperen «Southland». Hun harket og spyttet saltvann – og olje, sluppet ut fra «Westfal Larsen» i et forsøk på å dempe det opprørte havet.
– Neste, sa Carlsen.
Men ingen ville hoppe. Ansiktene til de ni andre passasjerene fortalte ham at alle var redselslagne etter å ha fulgt kvinnens kamp i bølgene. I frykt for å bli dratt under havaristen, holdt livbåtene god avstand. Svømmeturen var lang.
– Jeg blir her
Maskinsjefen løste floken. Han tok ei ung jente i hånden, sa «bli med meg» og hoppet. Kokken fulgte etter med en 12-åring. En diger maskinist ofret seg og hoppet med ei overvektig enkefrue.
En eldre, mannlig passasjer var livløs da han ble dratt opp fra vannet, og kom aldri til bevissthet igjen. Enkefruens puddel forsvant også.
Syv timer senere sendte telegrafisten på det amerikanske troppetransportskipet USS «General A.W. Greely» melding til «Flying Enterprise», som hadde bedt om full opptelling av hvor mange som var tatt om bord på skipene rundt.
«50 gjort rede for», signaliserte gnisten, og la til:
– Og kapteinen? Når forlater han skipet?
– Jeg er kapteinen. Og jeg blir her, svarte Kurt Carlsen.
Les også: (+) 940 passasjerer skulle hjem til Norge til jul – så falt roret av i orkanen
Alene
Det var ikke ordene til en resignert kaptein som ville gå ned med skuta for å slippe skammen. Carlsen trodde fortsatt han kunne få skipet til land.
– Slik er kapteinens plikt. Jeg hadde en plikt overfor eierne, og alle som hadde sendt last med oss; å gjøre alt for å redde det, sa Kurt Carlsen senere.
Dessuten visste Carlsen hva som kunne skje dersom skipet ble forlatt – og noen andre klarte å slepe det til land. Da kunne rederiet bli krevd for enorme summer for å få kjøpt fri lasten igjen. Han telegraferte rederiet med siste rest av strøm fra nødbatteriet.
– Alle reddet. Jeg blir inntil slepebåten kommer. Hils min kone.
Carlsen fant frem en kortbølgeradio i lugaren. Den hadde han egentlig kjøpt med til farens nye cabincruiser, men i stedet ble den perfekt for å opprettholde kontakten med «Greely». De avtalte at Carlsen skulle fyre av nødrakettene og hoppe i sjøen hvis han merket at skipet sank.
Kan ikke gå fra ansvaret
Loggboken var våt, så Carlsen skrev inn dagens hendelser på veggen, slik at han kunne føre det inn senere. Han spiste og drakk det eneste han fant, nyttårskake og tomatjuice, tok på seg pyjamasen og la seg til å sove. Han la hånda på golvet, slik at han ville merke det hvis det kalde vannet nådde lugaren i løpet av natta.
Dagene gikk. «Greely» ble avløst av et annet marinefartøy. Kapteinen foreslo å sende en lettbåt, så Carlsen kunne komme over mens han ventet.
– Takk, men jeg må avslå. Jeg kan ikke gå fra ansvaret. Jeg har 500 tonn post her, svarte Carlsen.
Først den sjette dagen hadde dønningene roet seg såpass at marineskipet våget seg nært nok til å kaste over en line. Den første pakken med forsyninger inneholdt arbeidshansker, kaffe, godteri, sigaretter, biff – og aviser.
Slik oppdaget Kurt Carlsen at han var blitt kjendis.
Besøk til havs
Lille nyttårsaften hadde et britisk søkefly tatt en runde i uværsområdet. En fotograf fra «Daily Graphic» var med. Da flyet passerte «Flying Enterprise», oppdaget han en enslig skikkelse på rekka. Skikkelsen vinket.
Bildet gikk verden over, og Carlsen ble straks døpt «Kaptein Heltemot». Også her til lands ble kapteinens heroiske kamp for å redde skipet sitt førstesidestoff. 4. januar fortalte norske aviser at slepebåten «Turmoil» endelig var kommet frem, men også at det hadde vist seg umulig å etablere et slep.
Ikke så rart, «det var vanligvis en jobb for fire mann å feste liner og tau og kabler, mens Carlsen var alene og måtte klore seg fast med den ene hånden».
Etter en lang dag med mange kreative, men like fullt mislykkede varianter, innså overstyrmann Kenneth Dancy på «Turmoil» at det måtte noe spesielt til. Som for eksempel å hoppe fra et gyngende dekk til et annet over en frådende avgrunn.
– Det var mer som et steg enn et hopp. Og hadde jeg visst at det skulle bli så mye oppstyr, hadde jeg ikke gjort det, sa Dancy beskjedent siden.
Etter en uke alene hadde Carlsen plutselig fått selskap om bord, og på andre forsøk klarte de sammen å feste trossen. Lørdag 5. januar startet de ferden mot land. «Turmoil» først, «Flying Enterprise» kilometeren etter i enden av en slak line.
De var eskortert av den amerikanske jageren USS «Willard Keith». Farten var tre-fire knop. Den trygge havna i Falmouth i England lå en ukes ferd unna.
Les også: (+) Hilmar, Isak og Nils ble igjen da 29 mann gikk i livbåtene. Ingen kunne ha forutsett det som skjedde
Helteseilasen
Foran radioen satt folk som fjetret og fulgte «Flying Enterprise minutt for minutt». Båter la ut fra kysten og sluttet seg til det som lignet mer og mer på en konvoi. Journalister og fotografer hang ut av flyene. En kreativ sjel droppet en pakke med et lukrativt tilbud om filmrettigheter.
– Burt Lancaster skal spille hovedrollen, meldte norske aviser.
At Churchill endelig hadde tatt seg over havet til Truman for viktige storpolitiske samtaler, ble nærmest en fotnote i forhold til at den standhaftige dansken hadde spist grønnsaksuppe, oversendt fra «Willard Keith». Danmarks Radio sikret seg et eksklusivt, kvarters intervju via kortbølgeradioen.
– Jeg har lest at mange er bekymret. Jeg er ved godt mot og optimist, sa Carlsen.
I Falmouth var flaggene heist, og tusenvis på plass for å ta imot de nye heltene.
Men det var ikke bare de som nærmet seg. Det gjorde også en ny storm.
Kapteinens sorti
Den traff følget til «Flying Enterprise» utenfor Isle of Scilly, og rev slepetrossen tvers av. Carlsen og Dancy gikk løs på kabelen med baufil for å fjerne den og få plass til ny, men i 12 meter høye bølger var det både umulig og livsfarlig.
En brottsjø feide kapteinen med seg over det skrånende dekket. I siste liten fikk han tak i ei stang, og holdt fast i livet.
Og enda ga han ikke opp. I et siste forsøk slapp de ut ankeret. Tanken var at en kabel mellom «Turmoil» og «Willard Keith» kunne fange ankerkjettingen, og trekke «Flying Enterprise» med seg.
Om formiddagen 10. januar var det femti sjømil igjen til Falmouth. De drev i riktig retning, men i sneglefart. Carlsen innså at orkanen hadde overtaket. «Flying Enterprise» lå stadig lavere i vannet. Dekket og havet gikk i ett. Vrakrester fløt på vannet.
– Hun klarer seg ikke, sa Carlsen til skipskameraten.
Han sendte en siste melding over radioen, før de tok seg ut på skorsteinen, som lå helt horisontalt. Tuppen slo ned i vannet. De hørte en rekke eksplosjoner, etter hvert som det økende trykket blåste ut dører.
– Skal vi stikke, kaptein? spurte Dancy.
Carlsen nikket. Så hoppet de. Carlsen selvsagt til sist, som en god kaptein skal.
De var i vannet i rundt ni minutter før de nådde «Turmoil», og klatret opp taustigen. Carlsen ble stående på dekk og fulgte dødskampen i taushet. «Flying Enterprise» sank sakte, med baugen stående rett opp.
– Hun forsvinner, men kommer stadig opp igjen. Hun er tapper, meldte «Turmoil».
Svaret fra «Willard Keith» kom umiddelbart.
– Akkurat som kapteinen.
Kaptein Heltemot
Hyllesten av Kurt Carlsen var formidabel, men det fantes også de som hevdet at han ble værende på skipet av helt andre grunner enn plikt.
Da Carlsen kom tilbake til USA, sto 400 000 mennesker og ventet på ham langs gatene i New York. Han ble kjørt i åpen bil, og konfettien drysset fra vinduene. Bare Charles Lindbergh og general MacArthur hadde opplevd maken tidligere.
Les også: (+) Først da det var for sent, skjønte mannskapene på de norske skipene at det utenkelige var i ferd med å skje
I Danmark, der han var født, var man like stolt.
– Du har brakt ære over ditt gamle fedreland og dansk sjømannsdyktighet, skrøt kong Frederik.
Men medaljen hadde en bakside. Allerede i den første sjøforklaringen kom spørsmålene om det kanskje lå andre motiver enn kun pliktfølelse bak beslutningen om å bli på skipet. Ville han ikke tjene mye penger på det? En pen bonus, kanskje?
– Nei! En skipskaptein kan aldri kreve bergingspenger. Det var aldri i mine tanker, sa Carlsen.
Han utnyttet heller aldri situasjonen kommersielt, til tross for en rekke tilbud fra reklame- og mediebransjen.
Fant pengesedler
Spekulasjonene om økonomisk vinning forsvant imidlertid ikke. Avisene skrev om hemmelig last som ikke kunne havne i feil hender. Skatter og edelstener – og zirkonium, til bruk i amerikansk atomvåpenutvikling. Ryktene vokste i styrke etter at dykkere sommeren 1953 oppsøkte vraket, og blant annet fant store mengder pengesedler.
Carlsen renvasket seg, og forfatter Thomas Delaney skriver i «Simple Courage» (2008) at han har funnet svært lite som minner om grådighet i historien om den danskfødte skipskapteinens liv.
Les også: (+) Båtfolk forsvinner sporløst i norsk ferieparadis
– Det handlet om plikt, akkurat som han sa. Om en sjømanns ære. Om å utføre jobben han var tiltrodd. Derfor forsto han aldri helt heltestatusen. Han hadde jo ikke klart å få skipet sitt til havn, sier Delaney.
Carlsen ble på sjøen, blant annet som kaptein på «Flying Enterprise II». Han døde i 1989. Hans partner på stormhavet, overstyrmann Kenneth Dancy fra «Turmoil», døde i 2013.
