Våpenkappløp
Idiot-våpen fra 2. verdenskrig
Noen av verdens desidert skarpeste hoder jobbet i Tyskland under andre verdenskrig, og innen romfart, flyfart og krigsteknologi gjorde utviklingen store hopp mellom 1940 og 1945. Imidlertid var det ikke alle ideer som var like gode.
Nazi-Tyskland hadde noen av de fremste vitenskapsmennene i verden, som fikk jobbe med enorme budsjetter og under svært gode arbeidsvilkår.
Det er liten tvil om at en del av våpnene som ble produsert i mellomkrigstiden og under krigen var svært avanserte og dannet bakgrunnen for uendelig mye våpenteknologi senere, og etter krigen var det svært mange av nevnte vitenskapsmenn som ble snappet opp av USA og Sovjet hvor de fikk viktige roller i etterkrigstiden og fram mot vår tid.
Hitler var opptatt av ny teknologi
Adolf Hitler var selv ekstremt opptatt av ny teknologi, og trodde helt til det siste at Tyskland kunne vinne krigen ved hjelp av supervåpen.
LES OGSÅ: Hitlers ukjente superkanon overgikk alt du kan tenke deg.
Ekstremt store pengesummer ble satt til å utvikle slike supervåpen, og sett i ettertiden er det liten tvil om at dette sløseriet var en av grunnene til at den tyske krigsmaskinen til slutt ble stanset.
Etter hvert som krigen utspant seg, og de allierte begynte å nærme seg fra alle kanter, ble tyskerne stadig mer desperate, og en hel haug mer eller mindre tvilsomme våpen ble forsøkt utviklet. Enkelte av dem ble stoppet på forsøksstadiet, mens andre ble kastet ut i kamp. Vi har gått gjennom en del av disse mindre vellykkede produktene.
«Musa» - en kjempestor stridsvogn
Etter å ha møtt kraftigere motstand på sin vei gjennom Russland i 1941 enn forventet, samtidig som at ryktene ville ha det til at russerne var i ferd med å utvikle en tung supertanks som kunne vippe slagfeltet i deres retning, fikk tyske vitenskapsmenn oppdraget med å finne opp en enda større og tyngre tanks enn deres Tiger-tanks.
LES OGSÅ: Tidenes mest absurde våpen ble drevet av kyllinger - og kunne utslette enorme områder
Etter ulike forsøk fikk etter hvert ingeniør Ferdinand Porsche, mannen som ga bilmerket navnet, og stålprodusenten Krupp oppdraget med å utvikle Panzerkampfwagen VIII Maus.
«Musa» veide 188 tonn
Det skulle etter hvert vise seg at navnet, som ironisk nok betyr mus, var det beste ved panserkjøretøyet, men umiddelbart tenkte Adolf Hitler på ideen da han fikk den presentert våren 1942.
Det største problemet, av mange, med den tyske musa var å få en motor som var kraftig nok til å styre den ekstremt tunge metallkolossen. På tegnebordet var det meningen at den skulle veie 120 tonn, men da den etter hvert begynte å ta form veide den 188 tonn. Til sammenlikning veide Tigeren 60 tonn.
Hitler ville ha 150 enheter
Videre var størrelsen slik at den ville bli et enkelt mål for bombefly, og den manglende motorkraften gjorde at den ville slite med å komme seg unna dersom bombene skulle begynne å smelle.
Men Adolf var glad i store tanks, og det meste som var stort, og ba om at det skulle produseres 150 stykker. I desember 1943 var den første prototypen klar, men da hadde allerede den innfallsrike lille føreren trøtnet på prosjektet eller innsett dens mange utfordringer, og kansellert ordren så vel som statusen som offisiell produksjon.
Imidlertid fortsatte byggingen av prototypen uoffisielt, til tross for at den bare oppnådde en toppfart på 13 km/t i stedet for de 40 som ordrespesifikasjonen lød på. Det ble til slutt bygd to prototyper av tanksen, og det er ting som tyder på at en av dem kan ha blitt brukt i kamp.
LES OGSÅ: (+) Den utenkelige ubåt-hendelsen ble den eneste i sitt slag under første- og andre. verdenskrig
Større
Til tross for utfordringene med den 188 tonn store musa, skulle Tyskland begi seg utpå langt større eventyr. Imidlertid skulle de aldri komme så langt som til produksjon av prototype.
Landkreuzer P. 1000 Ratte og Landkreuzer P. 1500 Monster var så store at de fikk navn som heller henspilte på store båter, kryssere, enn på tanks.
Førstnevnte var en gigantisk affære som var 35 meter lang og som veide godt over 1000 tonn, og som det nok ikke fantes spesielt mange bruer i Europa som ville tåle vekten av. Størrelsen var så enorm at tanken på å bruke den i en bykamp var fullstendig håpløs, med mindre ideen var å jevne byen med jorda.
Videre krevde det ekstremt mye stål å produsere den i noe særlig antall og å skjule den for allierte bombere krevde en hangar.
Motorteknologi fra ubåter
Imidlertid ville den tåle ganske kraftig bombardement på grunn av tykkelsen på panseret og ved hjelp av motorteknologi fra ubåter og torpedobåter hadde de teoretisk løst problemet med å få den framover.
Men før de fikk den bygd, og før den kunne knuse all jord, asfalt og natur i sin vei, dro den kanskje smarteste, og farligste, tyske lederen Albert Speer pluggen ut av prosjektet.
Størst
Stålprodusent Krupp ville ikke helt slippe ideene sine, og i desember 1942 kom de opp med enda en ide til et landmonster.
Landkreuzer P. 1500 Monster var et forsøk på å krysse ideen om en enorm tanks/landkrysser og verdens da største artillerikanonen 800mm Dora E. Monsteret ville ha kommet opp i en vekt på 3500 tonn.
Selve kanon skjøt opp bomber som alene veide fem tonn. Igjen var det Speer som stoppet prosjektet, selv om føreren selv skal ha vært svært interessert i å se en prototype.
Flyvende menn
Det var ikke bare størrelsen det gikk på i Nazi-Tyskland, selv om den megolomane Adolf aller helst likte det størst mulig.
Den østerrikske oppfinneren Paul Baumgartl var ekstremt fascinert av rotordrevne kjøretøy, og jobbet med å finne på varianter av helikoptere som kunne tjene den tyske krigføringen. Hans hjertebarn var noe han kalte Heliofly, som også gikk under kallenavnet Hoppicopter, og ideen var et slags straponhelikopter. Altså en slags ryggsekk en soldat kunne spenne på seg, med rotorblader som fikk ham til å fly. James Bond, eat your heart out!
Etter en del prøving og feiling kom Baumgartl fram til The Heliofly III/57. En flyanordning med rotorblader på seksmeter som veide 30 kilo på kroppen. En tyngde som kan ganges med fire om du skal ha en ide om hvor tungt det var å ta av med den på. Ergo fordret det relativt sterke folk til å ta av.
Videre krevde det ganske bra manøvreringsevner og flykunnskaper for å bevege seg i lufta, i tillegg til at det viste seg vanskelig å komme noe særlig lenger enn 25 meter før moder jord kalte soldaten ned igjen.
De enorme rotorbladene gjorde at det var kritisk viktig at man landet riktig og ikke snublet eller på annen måte lot roterbladene kræsje i bakken og sende potensielt dødelige splintrer over hele området.
LES OGSÅ: Syv ting som kunne ha snudd 2. verdenskrig på hodet
Atletiske soldater med pilotkunnskaper, som helst ikke veide mer enn 90 kilo og hadde god balansen, kunne med andre ord manøvrere seg noen meter gjennom lufta. Hvilket sikkert var greit om man skulle forsere en murvegg eller det ikke var fiender til å plukke de forsvarsløse stakkarene ned i nærheten. Prosjektet strandet før det ble satt ut i livet.
Isbåt
Til slutt, for å påpeke at det ikke bare var på tysk side at mer eller mindre gale vitenskapsmenn fikk lov til å boltre seg i til dels vanvittige ideer og prosjekter, skal vi nevne HMS Habbakuk.
En av sin samtids desidert galeste vitenskapsmenn, og det var en del av dem på 40-tallet, het Geoffrey Pyke. Han hadde et knippe uortodokse ideer som å utstyre brannbiler med spesiallagde slanger som skjøt bomber i stedet for vann, og han ivret for å sende hundrevis av hunder til fienden med sprit i tønner rundt halsen slik at de skulle drikke seg sanseløse og bli enklere å angripe.
Den kanskje sjukeste ideen, som faktisk skulle bli den som kom nærmest å bli utviklet, var imidlertid hangarskipet Habbakuk, som ved siden av å inneha et noe barnslig morsomt navn faktisk skulle lages av is.
Det startet som en ide om å taue inn en spesialtilpasset isbre, men etter hvert kom de opp med en spesiell isblanding av vann og sagflis som fikk navnet Pykrete, som hadde den egenskapen at den smeltet sakte og var svært mye mer solid enn vanlig is.
Med et slikt skip ville ikke tyske torpedoer kunne senke skipet, var tanken. Ideen var så god at amerikanerne ble involvert i prosjektet, bare for å forkaste det svært kort tid etter at de tok det i nærmere øyensyn. Hvorfor bruke mange, mange millioner dollar på å utvikle et skip, når de eksisterende tross alt gjorde en svært god jobb.
Dessuten kom de fram til at et slikt skip ville bli ekstremt dyrt, ekstremt tungt, overdimensjonerte og uendelig treige. Pluss at de, om enn noe saktere enn vanlig is, hadde den egenskapen at de smeltet.
For å lese mer om disse våpnene og andre sinnssyke krigsoppfinnelser, anbefaler vi boka «My Tank is Fight» av Zack Parsons, som du blant annet får på Amazon.
