Hitler forlangte selvmord: Ørkenrevens siste timer

– Jeg har nettopp måttet fortelle din mor, sa han sakte, – at jeg kommer til å være død om et kvarters tid.

Han var helt rolig mens han fortsatte:

Sønnens dokumentasjon

Tekstudragene i kursiv er hentet fra sønnen Manfred Rommels nedtegnelser, datert 27. april 1945. Dokumentet på to sider beskriver de siste timene av farens liv, og var fram til 2012 i hendene på en britisk offiser, da det ble solgt på auksjon og kjent for offentligheten.

– At mitt eget folk tar mitt liv, er tungt. Men huset er omringet, og Hitler anklager meg for høyforræderi.

– «Sett i lys av min tjeneste i Afrika», siterte han sarkastisk, – har jeg fått muligheten til å velge giftdøden. De to generalene har den med seg. Dens virkning er fatal i løpet av tre sekunder. Hvis jeg aksepterer, vil min familie ikke lide noen overlast, hvilket innebefatter deg. De vil også la staben min i fred.

Ordene tilhørte tyskerne store krigshelt fra Den annen verdenskrig, feltmarskalk Erwin Rommel (52), og falt i en samtale med sønnen Manfred (15), 14. oktober 1944. Noen minutter senere satte Rommel seg i den ventende bilen. Den kjørte bare noen hundre meter, rett over bakketoppen bortenfor Rommels hus, svingte inn på et åpen område ved skogkanten, og stoppet. Ti minutter senere var Erwin Rommel død.

Da nyheten nådde Winston Churchill, skal han ha æret sin motstander med å be om ett minutts stillhet i Underhuset.

LES OGSÅ: (+) Disse tyskerne ville stanse Hitler

Hitlers favoritt

Feltmarskalk Erwin Rommel var arkitekten i felten da Tyskland feide gjennom Frankrike i mai-juni 1940. Hans kombinasjon av hurtig panserforflytning og evnen til å improvisere var nøkkelen til blitzkrigens suksess.

I 1941-43 perfeksjonerte han panserkrig i Nord-Afrika, og påførte de bedre utstyrte og tallmessig overlegne britene en rekke sviende nederlag. Rommel fikk tilnavnet «Ørkenreven», og Winston Churchill roste ham i Underhuset.

– Vi står overfor en dristig og dyktig motstander, og, om det må være meg tillatt å si i et krigens blodbad, en stor general. Rommels status var unik. Fryktet, beundret og respektert av de allierte. Og samtidig Adolf Hitlers desiderte favoritt. Han var en human hærfører, kjent for å behandle sine krigsfanger svært pent, noe britene selvsagt satte stor pris på. Dessuten leverte han varene, til Hitlers store begeistring.

LES OGSÅ: Levde dobbeltliv: Gustav Vigeland ble forfulgt av rasende kvinner

Pessimist

Men Rommel så også tidlig at han kjempet en krig som tyskerne var nødt til å tape. Det mislikte Føreren å høre. Rommel ble så tydelig i sin tvil at han fikk tilnavnet «pessimisten» blant kollegene, særlig hos de mange høyere offiserene som lenge hadde betraktet Hitlers godgutt med sjalusi og misunnelse.

Rommel fikk i november 1943 ansvar for forsvarsverkene langs Europas vestkyst. På dette tidspunkt visste han at krigen var tapt. Han mente at hvis tyskerne greide å knuse de alliertes forestående invasjonsforsøk, ville det åpne for fredsforhandlinger og dermed spare Tyskland for ytterligere ødeleggelser og – ikke minst – Stalins horder.

Attentatet på Føreren

D-dagen 6. juni 1944 pulveriserte alt håp. Rommel havnet i en umulig situasjon der han ikke bare kjempet mot en overmektig fiende, men også mot sin egen overkommando, mangelfulle forsyninger og det totale fravær av flystøtte.

17. juli var han på en av sine vanlige inspeksjonsrunder langs den vikende fronten i Normandie, da stabsvognen ble angrepet av to jagerfly. Skuddsalvene drepte sjåføren og rammet Rommel i venstre tinning og kinnben. Han havnet på sykehuset med alvorlige hodeskader.

Bare tre dager senere, mens Rommel fortsatt lå i koma, ble Hitler utsatt for et bombeattentat i sitt hovedkvarter i Rastenburg, Preussen. Skadet, omtåket og rasende forlangte Føreren de ansvarliges hode på et fat. Ja, ikke bare de ansvarlige, men også deres familier.

LES OGSÅ: Verdens kraftigste jagerflymotor sitter i F-35 - nå er flyet kampklart

Flere tusen ble henrettet, tvunget til å begå selvmord eller plassert i konsentrasjonsleire. Åtte av de sentrale konspiratørene ble hengt på kjøttkroker, deres smertefulle dødskamp ble filmet for Hitlers nytelse.

Rommel-familien har alltid benektet at Erwin Rommel var involvert i attentatet, og det virker sannsynlig at de har rett. Men han kjente nok til planene, og for Hitler var det like ille, all den tid han ikke ble advart.

Rommel og feltmarskalk Günther von Kluge havnet tidlig under mistanke. Kluge begikk selvmord midt i august, samtidig som Rommel etter flere operasjoner vendte hjem til Herrlingen ved Ulm for rekonvalesens. I september merket han at han ble holdt under oppsikt. Tidlig i oktober ble han kalt til Berlin, men avslo, vel vitende at reisen ville være ensbetydende med døden.

Angsten for Stalin

14. oktober 1944 fikk han besøk av generalene Burgdorf og Maisel. De opplyste at de hadde fått tak i dokumentene til en konspiratør, og at Rommels navn sto øverst på listen over Hitlers etterfølgere. De anså det for å være bevis godt nok.

Her følger et utdrag fra sønnen Manfreds erindrniger om Rommels siste dag:

20 utrolige, forlatte steder

– Klokken 12 kommer to generaler på besøk for å diskutere mine fremtidige oppgaver. Så dette blir en viktig dag for meg; enten folkeretten eller en ny kommando ved østfronten.

– Tar du imot en slik kommando, sa jeg.

Han tok meg ved armen og svarte:

– Min kjære gutt, vår fiende i øst er så fryktelig at tanken på alt annet må vike. Lykkes han i å oversvømme Europa, til og med bare midlertidig, betyr det slutten på alt som gjør livet verdt å leve. Selvfølgelig drar jeg.

Ved 12-tiden stoppet en mørkegrønn bil med Berlin-skilter utenfor. To generaler, Burgdorf og Maisel, ble sluppet inn. Generalene ba høflig om å få snakke med Rommel i enerom, hvorpå sønnen og Rommels personlige adjutant, kaptein Aldinger, forlot rommet.

Noen minutter senere informerte Rommel sin hustru, Lucie, om Hitlers ultimatum. Så kom turen til sønnen, Manfred, som beskrevet i innledningen av denne artikkelen. Manfreds reaksjon bar preg av vantro.

– Stoler du på løftene deres, avbrøt jeg.

– Ja, svarte han, jeg gjør det. Det er absolutt i deres interesse at denne affæren ikke kommer ut. Jeg er dessuten blitt pålagt å avkreve deg et taushetsløfte. Kommer det ut et eneste ord om dette, vil de ikke lenger betrakte vår avtale som bindene.

Jeg forsøkte igjen.

– Kan vi ikke bare forsvare oss…

Han avbrøt meg.

– Det er meningsløst, sa han. – Det er bedre at en dør enn at alle slaktes. Dessuten har vi nesten ikke ammunisjon.

De siste minuttene

Rommels adjutant, kaptein Aldinger, ble så informert, også han med klar beskjed om ikke å gjøre motstand.

– Alt er planlagt og tilrettelagt ned til minste detalj. Jeg får en æresbegravelse på statens regning. Jeg har bedt om at den blir arrangert i Ulm. Om et kvarters tid vil du, Aldinger, bli oppringt fra Wagnerschyle hospital i Ulm. De vil informere deg om jeg fikk hjerneslag på vei til et møte.

Han så på klokken.

– Jeg må gå. De ga meg bare ti minutter.

Gestapo

Etter å ha tatt hurtig farvel med hverandre, fulgte de Rommel ut til den ventende bilden. Det hadde samlet seg en liten folkemengde ute på gaten. Rommel holdt sin feltmarskalkstav under venstre arm mens han tok farvel med sønnen og adjutanten for siste gang.

De to generalene satte seg hurtig på plass og smelte igjen dørene. Far snudde seg ikke mens bilen rullet fort opp bakken og forsvant rundt en sving. Da den var borte, snudde Aldinger og jeg gikk tilbake til huset i taushet. 20 minutter senere ringte telefonen. Aldinger løftet røret, og fars død ble rapportert.

Det var uklart hva som hadde skjedd med ham etter at han forlot oss. Senere fikk vi høre at bilen hadde stoppet på et åpent felt ved skogkanten bare noen hundre meter fra huset vårt. Folk fra Gestapo, som hadde ankommet fra Berlin om morgenen, holdt området under oppsikt med instrukser om å skyte far og storme huset hvis han gjorde motstand.

Maisel og sjåføren forlot bilen og etterlot far og Burgdorf. Da sjåføren kom tilbake ti minutter senere, så han far sitte sammensunket, lutende forover, luen hadde falt av og marskalkstaven glidd ut av hånden hans.

Den tapte mulighet

Hitler holdt løftet. 18. oktober 1944 fikk Rommel sin pompøse æresbegravelse som helt av Det tredje rike, Føreren erklærte til og med dagen som nasjonal sørgedag, og enda viktigere, familien led ingen overlast, men ble tatt vel hånd om.

Tyskland sørget over sin helt. Nasjonen burde også sørget over en tapt mulighet, med Rommel ute av bildet var muligheten for fredsforhandlinger med de allierte fjernet. Fra nå og ut gjaldt bare en gal manns ordre: Kjemp til det siste. Med all den død. Nød, lidelse og ødeleggelse dette skulle innebære.

Manfred Rommel, som tjenestegjorde i luftforsvaret, tilbragte den første tiden etter krigen som fange i Frankrike. Han ble senere borgermester i Stuttgart, en posisjon han hadde i 22 år.

LES OGSÅ: Hitlers siste dager

Kilder
Churchills ros av Rommel
Åtte fakta om Rommel
https://winstonchurchill.org/publications/finest-hour/finest-hour-128/erwin-rommel-qmay-i-say-across-the-havoc-of-war-a-great-generalq/