Hitlers trassige general
Mannen som ser Hitler rett i øynene var nazi-toppenes hodepine og soldatenes helt
General Gotthard Heinrici nølte ikke med å motsi sin fører Adolf Hitler. Det gjorde ham til helt blant soldatkolleger og skurk i nazi-toppenes øyne.
Glitter og stas, medaljer og fjonge uniformer var ikke kjennetegnet til generaloberst Gotthard Heinrici. Wehrmacht-generalen gjorde seg bemerket gjennom to ting:
Heinrici var ingen nazist, men tydelig og rakrygget i sin motstand mot nazi-toppene når han mente det trengtes.
Og hans stil var eksentrisk: Mens hans kolleger fremsto som flottenfeiere i Hugo Boss-produserte uniformer, gikk Heinrici i støvler og leggings fra 1. verdenskrig. Generalen brukte en gammeldags feltlue. Jakkene han brukte var enten kamuflasjejakke av samme type som vanlige soldater fikk utlevert, eller en sliten vinterfrakk av saueskinn – også fra den forrige krigen.
Generalens strategiske sans og profesjonelle soldatopptreden gjorde ham til stjerne blant egne styrker. Generaloberst Heinrici mente det var urimelig å ofre soldater når det ikke hadde noen militær hensikt. Men for Føreren selv og kretsen rundt ham var han en torn i øyet.
Taktisk genistrek
Da 2. verdenskrig brøt ut, var Heinrici allerede en erfaren offiser.
Våren og sommeren 1940 ledet han angrepet som førte til at de tyske styrkene slo seg gjennom Maginotlinjen 14. juni 1940. Da Hitler året etter satte i gang Operasjon Barbarossa − den tyske invasjonen av Sovjetunionen, var Heinrici overflyttet til 2. Panserarmé under den berømte generalen Heinz Guderian.
Som ekspert på blitzkrieg gjorde Heinrici inntrykk på hærledelsen.
I slutten av januar 1942 fikk Heinrici kommandoen over Tysklands 4. Armé, en styrke som fikk en viktig rolle da det tyske angrepet mot Moskva gikk i stå. Heinricis kommando holdt ut mot overlegne sovjetiske styrker i ti uker, selv om styrkeforholdet var 12–1 i sovjetisk favør.
Det var i disse kampene Heinrici utviklet forsvarstaktikken han skulle bli berømt for.
– Vi lar fienden skyte mot en tom pose, sa han om sin taktikk.
Når han mente at et sovjetisk angrep var nært forestående, trakk Heinrici troppene sine tilbake fra områder han trodde ville være mål for et innledende artilleriangrep. Så, når fienden rykket inn i områdene de trodde var ryddet for motstand, rykket uskadede tyske soldater frem mot de angripende sovjetiske troppene.
Taktikken var like effektiv som den var kontroversiell. Men når offiserer protesterte og hevdet at dette var retrett som Hitler hadde forbudt, svarte Heinrici syrlig:
– Når en arbeider skal rengjøre en stålpresse, stikker han da hodet inn i pressen når den er slått på? Nei, han trekker det tilbake, slik at han ikke blir skadet.
Les også: Alfred (12) var Hitlers helt
Sendt på sykehus
Den tyske toppledelsen var begeistret over Heinricis innsats, men også kritiske.
Under slaget om Smolensk i 1943 anklaget Riksmarskalk Hermann Göring ham for å sabotere Hitlers ordrer om «den brente jords taktikk». For Heinrici syntes det var meningsløst å brenne ned byer og landsbyer uten grunn, og nektet å ødelegge alt av infrastruktur når han trakk seg tilbake.
Han unnslapp så vidt å bli stilt for krigsrett, men ble erklært syk og sendt på rekreasjonshjem.
Etter å ha vært ute av tjeneste i åtte måneder, ble Heinrici tatt til nåde igjen. Sommeren 1944 ble han beordret til Ungarn og gitt kommandoen over 1. tyske panserarmé og 1. ungarske armé. Ungarn var under heftige angrep fra øst, men Heinrici klarte å holde styrkene relativt intakt mens han trakk soldatene tilbake inn i Slovakia.
Under hans ledelse slåss avdelingene så effektivt og heltemodig at Heinrici den 3. mars 1945 ble tildelt sverd og eikeløv til det ridderkorset han allerede hadde.
Men han fikk ikke hvile lenge på laurbærene.
Les også: (+) Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren viet resten av livet til å ta hevn
Vikar for Himmler
Adolf Hitler hadde pekt på en av sine aller nærmeste medarbeidere da kommandør for styrkene som skulle forsvare Berlin skulle utnevnes: Riksføreren selv, Heinrich Himmler, skulle få kommandoen over Armégruppe Vistula. Det 3. rikets hovedstad skalv under bombardementet fra øst. 80 kilometer fra Berlin, ved den lille byen Frankfurt ved grenseelven Oder, skulle armegruppen blokkere den Røde hærs fremrykking. «Festung Frankfurt» likte nazi-toppene å kalle oppmarsjområdet.
Det ble tidlig klart at Himmler overhodet ikke fungerte som øverstkommanderende. Han gjemte seg bort på et sanatorium og hevdet at han var syk. Heinz Guderian, som nå var blitt generalstabssjef, oppsøkte Himmler og foreslo at han burde trekke seg. Da Himmler samtykket, foreslo Guderian for Hitler at Riksfører Himmler skulle få avløsning. Hitler lurte på hvem som kunne overta.
Guderian foreslo da generaloberst Gotthard Heinrici.
– Jeg vil ikke ha ham, svarte Hitler.
– Han har spesielt god erfaring med russerne. De har aldri slått seg gjennom hans linjer, påpekte Guderian.
Dette imponerte Hitler. 20. mars 1945 mottok Heinrici et telegram der han ble utnevnt til øverstkommanderende for Armégruppe Vistula.
Men Heinrici hadde fortvilende lite mannskap og annet materiell til rådighet. Bare terrenget var på Heinricis side i forsøket på å hindre Den røde armé i å rykke frem til Berlin.
Heinrici hadde kommandoen over to armeer; 3. panserarmé og 9. armé. Han lot 9. armé grave seg ned i tre defensive linjer på toppen av de berømte Seelow-høydene. Under dem lå Oder med sine sumper og sandbanker. Panserarmeen plasserte han noe lenger nord.
Les også: (+) Ingeborgs tullebilde fikk forferdelige følger
Tom pose-taktikk
Slaget begynte om morgenen den 16. april.
Angrepet startet som Heinrici forventet: Sovjetisk artilleri sendte i vei en rasende mengde raketter, bomber og granater, men uten å treffe sine mål.
Heinrici hadde benyttet seg av sin gamle taktikk, trukket styrkene sine bakover og latt fienden skyte i «den tomme posen.»
Men så rykket Den røde armé frem med over 1,5 millioner soldater. Allerede tidlig om morgenen den 18. april krysset de Oder og angrep Heinricis styrker på vestbredden. Samtidig angrep en annen styrke tyskerne lenger sør.
Den erfarne tyske generalen visste under hele slaget at han ikke kunne vinne. Alt handlet bare om å forsinke russerne mest mulig. Heinrici hadde bare ammunisjon til fem dager, og nesten ikke noe drivstoff. Russerne var dessuten ti ganger så mange, og de hadde total kontroll over luftrommet.
Les også: (+) Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den
Nein, mein Führer
Da de tyske posisjonene ble oppdaget, begynte sovjetiske fly å bombe mer presist. Samtidig tok bakkestyrkene seg over elven med stadig flere soldater og våpen. Heinricis førstelinje brøt raskt sammen, men andre og tredje linje klarte enda en tid å forsinke fiendens fremrykning.
Midt under de voldsomme kampene sendte Heinrici oberst Ernst Biehler til Berlin for å avlegge rapport.
Foran Hitler gjorde Biehler rede for situasjonen og foreslo at alle tyske tropper skulle trekkes tilbake og brukes til å styrke flankene.
– Brohodet skal beholdes, og Frankfurt an der Oder forblir vår «Festung». Det er en direkte ordre, svarte Hitler og så direkte på Biehler for å se om han forsto.
«Nein, mein Führer,» svarte oberst Biehler. Alle de andre i møterommet ble stive av skrekk. En rasende Hitler kavet seg opp av stolen, pekte mot døren og brølte «Kom deg ut herfra».
Biehler samlet sammen kartene og papirene sine og ruslet ut, ribbet for utmerkelser og kommandomyndighet i samme slengen. Fortvilt og forvirret kjørte obersten tilbake til fronten.
Nektet ordre
Hitlers adjutant Wilhelm Burgdorf ringte Biehlers overordnede, general Heinrici for å orientere om skandalen, og at Biehler var blitt fratatt kommandoen over sine avdelinger.
Heinrici så ingen grunn til å føye sjefen:
– Jeg forlanger at ordren blir omgjort. Biehler må bli gjeninnsatt og tildelt Ridderkorset. Det vil være fullstendig latterlig å kvitte seg med mannen som var selve ledestjernen ved brohodet ved Oder, sa Heinrici.
Les også: (+) – Jeg har nettopp måttet fortelle din mor at jeg kommer til å være død om et kvarters tid
Adjutant Burgdorf viste til Hitlers ordre, men Heinrici sto på sitt:
– Jeg forlanger at Biehler blir, eller så trekker jeg meg, sa Heinrici – og la på.
Deretter ringte han Biehler og beordret ham til fronten og gjenoppta kommandoen over sine styrker. Ernst Biehler fikk beholde sin kommando. Og Heinrici fortsatte å utfordre sine nazistiske overordnede.
Avskiltet
Heinrici fortsatte å gi blaffen i Hitlers krav om å brenne og ødelegge alt ved tilbaketrekking. Generalobersten trosset også ordren om at ingen av soldatene som forsvarte Berlin i krigens siste dager, skulle vike.
Den 28. april 1945 kjørte Wehrmachts øverste sjef, feltmarskalk Wilhelm Keitel, på veien nordvest for Berlin. Til sin store overraskelse oppdaget han at tropper fra 7. panserdivisjon og 25. pansergrenaderdivisjon var på marsj nordover, vekk fra Berlin etter ordre fra general Heinrici. Disse troppene var en del Vistula-styrkene som skulle være på marsj mot Berlin.
Keitel fant Heinrici like ved fronten. Rød i ansiktet av raseri anklaget han Heinrici for ordrenekt, feighet og forræderi, og nærmest skrek at Heinrici var en svekling: Hvis Heinrici bare hadde gjort som general Lothar Rendulic i Østerrike og skutt noen tusen desertører eller hengt dem opp i nærmeste tre, ville ikke styrkene nå vært på retrett.
Heinrici svarte ganske rolig; «Hvis du vil at disse mennene skal skytes, hvorfor gjør du ikke det selv?»
Men denne gangen hadde den egenrådige generalen gått for langt.
Løslatt i 1948
Keitel avskiltet general Heinrici og overførte kommandoen over styrkene til general Hasso von Manteuffel. Men han nektet: Ikke bare det; Manteuffel protesterte helt inn i Førerbunkeren mot behandlingen av Heinrici.
Det 3. riket sto på sammenbruddets rand. Dagen etter begikk Hitler selvmord i Berlin.
Gotthard Heinrici reiste til Plön. Tre uker etter at Nazi-Tyskland hadde kapitulert, overga generalen seg til britiske styrker. Britene sendte Heinrici til Island Farm – en krigsfangeleir ved byen Bridgend i den sørlige delen av Wales. Herfra ble han løslatt i mars 1948, reiste hjem til sitt utbombede hjemland og slo seg ned i landsbyen Endersbach bei Waiblingen i delstaten Baden-Württemberg.
Han døde den 13. desember 1971, 84 år gammel, og ble begravet under fulle militære æresbevisninger.
Klikk Historie: Les flere saker om andre verdenskrig
Kilder: John Toland, The Last 100 Days, Sterling Rock Johnson, Wehrmacht: Master of Defence, Wikipedia
Født til soldat
Heinrici kom fra en familie med soldathistorie tilbake til 1100-tallet.
Heinricis far var derimot prest i den lokale kirke i Gumbinnen i daværende Øst-Preussen.
Gotthard Heinricis fetter var feltmarskalk Gerd von Rundstedt, en av de fremste offiserene i den tyske hæren under 2. verdenskrig. Den unge Gotthard valgte tidlig en militær løpebane, til tross for at han var en svært religiøs mann.
Bare 19 år gammel ble Heinrici i mars 1905 innrullert i 95. Infanteriregiment. Under 1. verdenskrig gjorde han tjeneste både på Øst- og Vestfronten – til dels med stor bravur. Han fikk Jernkorset, først av andre-, senere av første klasse, og han fikk medalje for å ha blitt såret i strid.
Heinrici tok gjerne sine nærmeste offiserer og soldater med i kirken. Hans tro, og det faktum at han konsekvent nektet å melde seg inn i nazipartiet NSDAP, gjorde at han aldri ble fullt ut akseptert av nazitoppene.
At Heinricis kone Gertrude hadde en jødisk forelder hjalp heller ikke på populariteten. Men her var det Hitler som kom Heinrici til hjelp; han hadde sørget for at familien fikk et «Blodsertifikat» der deres opprinnelse ble oppgitt som «Arisk.» Det gjorde at de kunne leve som normalt i naziårene.
