Veiløse gårder langs Sognefjorden
På tur blant veiløse «spøkelsesgårder»: For 97 år siden rammet tragedien småbruket
En vandring gjennom de veiløse gårdene på sørsiden av Sognefjorden gir et fascinerende innblikk i Norge slik det en gang var.
Det er en tur gjennom et gammelt Norge.
Fra Ortnevik til Sylvarnes. Cirka 12 kilometer over tunene til veiløse gårder og husmannsplasser i bratte skråninger ned mot sørsiden av Sognefjorden.
En vandring gjennom en historie om et slit som det er vanskelig å fatte omfanget av i dag.
Turen starter i Ortnevik i Høyanger kommune. Vi ankommer via den smale fylkesvei 92 fra fergekaia i Oppedal. En annen mulighet er den like smale fylkesvei 381 over fjellet fra Matre.
Kjøreturen langs Sognefjorden fra Oppedal er en opplevelse i seg selv. Vel fremme i Ortnevik har solen ennå ikke tittet frem bak skyene, men det ligger an til å bli en strålende dag.
Den lille bygda ligger i enden av Storedalen med Hegrefjellet i øst. Folkebutikken med dagligvarer har ikke åpnet ennå da vi parkerer langs veien mellom den vakre kirken fra 1925 og grendehuset.
Sekken pakkes med ekstra klær og niste før kursen settes mot fjorden og mot den ytterste gården på østsiden av bygda.
11,7 kilometer godt skiltet tur mellom Ortnevik og Sylvarnes. En av inngangsportene til Stølsheimen. Rangert som krevende av DNT.
Hvor lang tid du bruker er svært avhengig av egen form, men DNT regner fire-fem timer én vei. 675 høydemeter totalt. Det er mulig å ta ferge fra Sylvarnes tilbake til Ortnevik. Den går hele året, men har ikke daglige avganger.
Les også (+): Alma, Lilly (8) og Leif (4) smilte på bildet. Uvitende om den ufattelige tragedien som ventet neste dag
Tragedien rammet
Den første delen er lettgått på traktorvei helt ned mot fjorden før et stykke med bratt stigning starter.
Stien er godt merket og det er satt opp trapper og kjetting i de bratteste og mest ulendte partiene. Den friske duften av saltvann forsvinner gradvis og erstattes av lukten av skog.
Skogen veksler mellom bjørk og gran. Den vårstemte lyden av bokfinken følger oss. Stien tar etter hvert mer form av kjerrevei. Flere steder er den bygget opp av menneskehånd. Omgivelsene åpner seg opp og terrenget minner om gammel slåttemark.
Det første småbruket er rett rundt hjørnet: Kroksnes. Siste fastboende var Alvhild og Ingvald Hovland som drev med smørproduksjon, ifølge boken «Langs veglause strender». I 1981 ble Kroksnes fraflyttet og har siden vært brukt som fritidsbolig.
Like etter ligger Nybø, opprinnelig en husmannsplass. Her ble det drevet med kyr, sauer og frukt.
I 1927 rammet tragedien.
Eier og ugifte Per Markusson Hovland omkom da han falt utfor den islagte fossen over Nybø mens han drev med vedhogst.
Den nye eieren fikk småbruket flyttet rundt 100 meter østover som følge av skredfare. Pengene til flyttingen kom blant annet fra et offentlig skredfond.
I dag står bare grunnmuren igjen av våningshuset. Deler av låven og noen av frukttrærne står fortsatt.
Krevende skolevei
Etter Nybø blir kjerreveien bred og fin. Det bærer ned mot et bryggeanlegg og igjen kjennes den umiskjennelige lukten av salt sjø.
Så starter den bratte stigningen opp mot klyngetunet Ålrek, som ligger i en skråning cirka 100 meter over fjorden. Her har det vært bosetting siden tidlig vikingtid.
I mange år var det husdyrhold som var hovednæringen, senere også dyrket mark og frukttrær. Ålrek var opprinnelig tre bruk og en husmannsplass, og på midten av 1800-tallet bodde det rundt 40 mennesker på Ålrek.
Frem til 1955 besto tunet av 16 bygninger og en kan bare forestille seg slitet med å rydde skråningene og reise bygningene.
I tillegg tok folkene på Ålrek dyrene med på beite til Ålrekstølen, som ligger oppe på fjellet, cirka 700 meter over havet.
Turen tok rundt seks timer der mange høydemeter skulle tilbakelegges. Gården ble fraflyttet på 70-tallet, men er blitt holdt ved like av Ålrek-familien og er fortsatt et tun med mange bygninger.
Da det ble skole på Vetlesand i 1946 var det dit barna på Ålrek ble sendt. Skoleveien var rundt to kilometer og gikk over det livsfarlige partiet kjent som Stegen, som senere ble sprengt vekk.
Etter kun et par år ble Steinar og Ragnar Ålrek henvist til skolen i Ortnevik i stedet og fikk med det en skolevei på seks kilometer i ulendt terreng, også om vinteren med dyp snø og islagte berg.
Fra Ålrek er det syv kilometer igjen til Sylvarnes. Stien peker nedover mot fjorden og etter ytterligere 1,5 kilometer er vi fremme ved Vetlesand, som var egen skolekrets frem til 1965.
Grunnmuren etter skolen står fortsatt. På Vetlesand har det vært bosetting i uminnelige tider.
Ifølge de fine informasjonstavlene til DNT kjøpte nåværende slekt Vetlesand i 1860-årene da eierne og folkene på nabogårdene hadde emigrert til Amerika på jakt etter et bedre og enklere liv.
Hovednæringen var dyrehold. Geiteholdet tok slutt på 30-tallet da stølsdriften opphørte. Melkeproduksjonen varte til 1980-årene, mens saueholdet ble avsluttet i 2008. Frukt og bær har siden 1920-årene vært en binæring på Vetlesand sammen med laksefiske og revefarmer.
Fortsatt er det noe produksjon av bringebær på Vetlesand som ser velholdt ut.
Les også (+): Thomas var bare tre år da han så moren bli drept. 12 år senere rammet en ny tragedie
Feide meg seg broen
På turen mellom Ortnevik og Sylvarnes må man passere flere bekker og stryk. Det kan være vanskelig å komme tørrskodd over et par av dem dersom vannføringen er stor.
Den strieste er Gila som ender ut i Stavedalsbukta. Her går stien helt nede ved fjordkanten.
Tidligere i år forsvant broen over Gila, mellom Vetlesand og Stavedalen, trolig som følge av flom eller skred. Bare dager før vi ankommer er en helt ny bro satt opp i regi av det lokale turlaget.
Uten broen er det risikabelt å ta seg over Gila dersom vannføringen er høy.
Vi kommer til Stavedal der det i sin tid var tre bruk: Stavedal, Lægedna og Lokao. Stavedal skal i glansdagene ha vært den beste korngården i Sogn.
Gårdene ble fraflyttet på 50- og 60-tallet. En gammel røykstue fra 1600-tallet, Stavedalsstova, ble flyttet til De Heibergske Samlinger – Sogn Folkemuseum – på 1960-tallet. Den finnes der fortsatt.
Lengtet tilbake
Vi passerer Indrebø før det igjen bærer oppover. Denne gangen mot Hanekam som en gang var en grend med to bruk og husmannsplassen Bjørkevik/Bjørkeviki.
Navnet kommer trolig av fjellformasjonen over gården, ifølge boken «Langs veglause strender».
Det er ikke gårdsdrift på Hanekam lenger, men bygningsmassen på bruk én holdes ved like av eieren.
I 1981 ble bruk nummer to overført til Ingvard Rolf Bjørkevik, som også tok over Bjørkevik nede ved fjorden.
De siste fastboende der var to brødre, Anders og Mons. Mons døde i 1966. Det var trange kår for Anders som satt igjen alene.
På midten 70-tallet ble småbruket rammet av brann og Anders måtte flytte til Vik. Men han lengtet så tilbake til Bjørkevik at han fikk en brakke fraktet til stedet med helikopter. Anders døde i 1978.
Da Ingvard Rolf Bjørkevik overtok det ene Hanekam-bruket og Bjørkevik, bodde han i Oslo og jobbet for Linjegods.
Han ønsket imidlertid å drive som bonde på den veiløse plassen selv om han ikke hadde erfaring med gårdsdrift.
Karrieren som bonde ble dessverre kort. Han døde brått i 1982, og siden har bruk to på Hanekam stått tomt.
Det har vært bosettinger på Hanekam siden 1600-tallet. Tidlig på 1800-tallet ble store deler av gården ødelagt av skred som feide med seg syv av bygningene. De resterende bygningene ble flyttet i 1883.
Hanekamstølen på 1200 meters høyde i Stølsheimen var i bruk frem til 1945. Traktor kom til Hanekam i 1966, men gården ligger i så bratt terreng at maskinen mange steder ikke kunne benyttes.
Selve gårdsdriften på Hanekam ble oppgitt i 1995. Siste bruker var Endre Halvarson Hanekam.
Ifølge Statistisk Sentralbyrå sto hver femte landbrukseiendom med bolighus ubebodd i 2016. I løpet av ti år har nærmere 64 000 personer flyttet fra gårdene sine.
Øystein Morten er historiker og forfatter og har sammen med fotograf Pål Hermansen skrevet boka «Norske Ødegårder – historien om stedene vi forlot» (2017). Boken handler om de tallrike gårdene og brukene som står tomme og forfaller rundt i Norge.
– I toppåret i 1956 var det 326 000 gårdsbruk i Norge. I dag er det kanskje 30 000 igjen, anslår Morten overfor klikk.no
Les også (+): Historien om «Tater-Milla» berørte mange. Nå er huset hennes fredet
Bonden på Sylvarnes
Så er vi fremme ved Sylvarnes, den mest levende av de veiløse gårdene vi har passert.
Her driver melkebonden Magne Sylvarnes fortsatt som gårdbruker. Han har sett småbrukene langs fjorden forsvinne en etter en.
– Da tenkte jeg at jeg skal gjøre det stikk motsatte, har Magne Sylvarnes uttalt til Bondevennen.
– Kall meg gjerne bakstreversk og sta, men jeg kjenner på stor glede ved at det som generasjoner jobbet for blir holdt ved like. Alle steinmurene er bygd med to hender, et spett og en spade. Når de kunne klare alt dette, er det vi gjør i dag lett til sammenligning, sier Sylvarnes til bladet.
Vi hadde på forhånd spurt Sylvarnes om et intervju, men bonden oppga at han ikke var lysten på flere opptredener i mediene.
Sylvarnes ble viet en hel episode i sesong 15 av «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu».
På Sylvarnes kan du overnatte under tak, i den gamle skolestua som er blitt DNT-hytte. Den er åpen året rundt, eies av Vik kommune, men driftes av Vik Turlag.
Følger du traktorveien ned til sjøen kommer du til fergekaia på Sylvarnes. Derfra kan man ta ferge tilbake til Ortnevik, men fergen har ikke daglige avganger.
Etter litt niste på tunet utenfor skolestua er det på tide å sale på seg ryggsekken igjen og starte på turen tilbake til Ortnevik.
Været viser seg fra sin beste side og lyser opp Sognefjorden i all sin prakt. Snø på toppene, grønne fjellsider bare avbrutt av hvite stryk.
Sylvarnes fremstår som den flotteste plassen i verden. Det er praktfullt turvær, men benmuskulaturen protesterer.
Det er bare å ta seg sammen og tenke på Steinar og Ragnar Ålrek som hadde halve strekningen som skolevei. Tur retur hver eneste skoledag uansett vær.
Kilder: «Langs veglause strender» (Arne Inge Sæbø), Vik Turlag og DNT
Denne saken ble første gang publisert 18/06 2024, og sist oppdatert 20/06 2024.
