ulykken forandret alt
To spente gutter på åtte og ti skal få være med far i skogen. Høygravide Dagny vinker dem av gårde. Akkurat denne dagen skjer den fatale ulykken
Dagnys store kjærlighet ble revet fra henne, brått og brutalt. – Det var forferdelig tøft. Ufattelig tøft. Men livet måtte gå sin gang. Jeg hadde ikke noe valg, sier Dagny (86).
Dagny (86) ble født på Igland gård i Øvre Landvik ved Grimstad som nummer 10 i en søskenflokk på 11.
Krigen kom da hun var tre og et halvt år, men minnene sitter spikret. Barndommen var, tross krigen, trygg og god.
Men arbeide måtte de, alle som en. Dagny melket kyr fra hun var fem.
– Hardt arbeid har aldri skadet noen, sier Dagny.
Tragisk ulykke forandret alt
16–17 år gammel går hun på folkehøyskole på Birkeland. Ikke lenger hjemmefra enn at hun reiser hjem i helgene. En lørdag går hun på basar på bedehuset.
Der treffer hun den seks år eldre skogsarbeideren Kittil Arthur Aasen. Brevene går flittig mellom skolejenta og skogsarbeideren. 20 år gammel står hun brud.
Lykken smiler til de unge. Snart kommer en sønn. Så en til. Og enda en.
26. juli 1968: Det er en varm dag. Sommeren er på sitt fineste. To spente gutter på åtte og ti skal få være med far på skogen.
De har fått hver sin lille øks – de skal være med å kviste og rydde. Stolte og viktige trasker de i hælene på far. I tunet står Dagny og vinker dem av gårde.
Hun er høygravid med barn nummer fire. Det skal også vise seg å bli en gutt.
Han skal aldri få møte sin far.
For akkurat denne dagen da 37 år gamle Kittil har med seg de to eldste på skogen, skjer den fatale ulykken. En kvist på avveie treffer hovedpulsåren. Skogsarbeideren dør der med sønnene som vitner.
Tilbake sitter en sønderknust 31 år gammel enke med eneansvar for fire farløse gutter. Og for dyra; kyr, en hest, noen høns og gris.
Sint på Gud
– Det var forferdelig tøft. Ufattelig tøft. Men livet måtte gå sin gang. Jeg hadde ikke noe valg. Guttene trengte meg. Med Guds hjelp kom jeg meg gjennom det uten å bli bitter. Det var ikke noen krisepsykiatri den gang. Hverken for meg eller guttene.
– Du mistet ikke troen?
– Nei, men jeg var så sint på Gud. Jeg kjeftet og var skikkelig arg. Jeg syntes det var urettferdig. Sier Dagny og kikker bort på en slitt bibel. Hun leser i den hver dag. Hun er fortsatt aktiv i kvinneforeningen. Og det er ikke lenge siden hun holdt søndagsskole hjemme i stua.
– Du giftet deg aldri igjen?
– Det kunne ikke bli noen annen for meg. Det var bare ham – Kittil Arthur – og jeg elsker ham like høyt ennå.
Livet uten Kittil ble strevsomt og travelt. Dagny sydde, strikket og lappet. Sanket og syltet. Og hun tok sertifikat i en tid da svært få kvinner kjørte bil.
Da guttene ble større, begynte hun å jobbe på Eikely leirsted, ikke langt hjemmefra. Først var det skrubbing og vasking som fylte arbeidsdagene. Siden ble hun kokke.
Det siste med en slik suksess at stjernekokken Bent Stiansen, som var i bryllup på Eikely, kom ut på kjøkkenet til henne og sa at den sausen – det var den beste han hadde smakt.
Sørlandsk lukt
Froland, onsdag 25. september 1996: En nett, hvithåret dame tråkker smånervøst rundt og rører lett i to enorme gryter. Ut i lokalet brer det seg en lukt like sørlandsk som apen Julius. Det lukter komper.
Om tre uker fyller Dagny 60 år – og hun har akkurat startet sin egen bedrift; Kompebua.
– Jeg var veldig nervøs den dagen. Om det ville komme noen folk. Om det var noen som ville kjøpe kompene mine, ler Dagny i dag.
• Kjent over hele Norge under ulike navn som raspeball, potetball, klubb, raspekake, kumle, kløbb.
• Er nasjonalretten i Litauen.
• Kjent i Norge siden poteten ble vanlig tidlig på 1800-tallet.
• Hovedingrediensene er raspet rå potet, mel og salt. Blir kokt i kjøttkraft.
• Noen steder kokes tilbehøret separat, andre steder skal kjøttet «bakes inn» i kompen.
• Også i Sverige, Polen, Latvia og Ukraina er potetball en populær matrett.
Det viste seg raskt at hun ikke hadde grunn til å tvile på forretningsideen sin. Kundene sto i kø med hvite plastspann for å kjøpe Dagnys komper.
27 år og over 100.000 komper senere er 86-åringen fortsatt i full vigør bak grytene i Kompebua. På spørsmål om når hun skal gi seg, rister hun bare lett på hodet og sier:
– Ikke før jeg blir gammel.
Dagnys Kompebu er en institusjon der den ligger i et lite dalføre mellom Blakstadbrua og Osedalen – sentrum i Froland.
Froland er en liten innlandskommune øst i Agder med drøyt 6000 innbyggere, mye skog og to kjendiser: Skiskytterdronningen Marte Olsbu Røiseland og kompedronningen Dagny.
Les også: (+) Ellen Beate fikk sjokk da hun leste at noen strødde salt på bestefarens grav. Så oppdaget hun den rystende grunnen
Mange minner
Sommeren har festet seg her på Kverve, er par kilometer nord for Osedalen og Kompebua. Gården ligger høyt og fritt, og en allé av store furuer og irrgrønn bjørk leder oppover den smale veien.
En gang var gården akkurat stor nok til å brødfø hele familien Aasen. Det var dyr på båsen og viltre smågutter i tunet.
Nå bor Dagny der alene. Hun skulle gjerne hatt en katt, men mener selv at hun ikke har tid til å oppdra en kattunge.
Hun sitter på trammen. Slitte arbeidsnever holder rundt en kaffekopp som har blitt kald, men sola varmer.
Litt jord på håndbaken vitner om at Dagny har vært ute i blomsterbedene og luket. Hage og blomster er den andre store lidenskapen til 86-åringen.
Rask som en røyskatt reiser hun seg, og lettbent fører hun an inn i stuen. Stuen som bærer preg av minner fra levd liv og kjærlighet.
Kjærlighet til mannen hun mistet så altfor tidlig. Kjærlighet til barn, barnebarn og oldebarn – innrammet på bilder kjemper de om plassen på vegger, skatoll og hyller.
Og kjærligheten til Jesus. Han som hun møtte som 15-åring og har holdt fast ved siden. Selv om det har holdt hardt noen ganger.
Suksessens hemmelighet
Som 60-åring hadde Dagny fått nok av å jobbe for andre. Hun ville starte for seg selv, og tenkte som så: Alle liker komper, men det er ingen som selger gode, hjemmelagde komper. De steinharde butikk-kompene er ikke gode.
Som sagt så gjort. Uten å bruke en eneste krone på markedsføring ble Kompebua til Dagny snart en suksess. Ryktet om de store, myke kompene med en raus kjøttbit i midten spredte seg over hele Sørlandet og vel så det.
Hver tirsdag til fredag er Dagny på plass i Kompebua. Veggene er fulle av takksigelser fra og bilder av fornøyde kunder. På kjølen står poteter i sekker. Aller helst Beate eller Folva.
De har ikke så mye vann og er godt kompemateriale. 40 kilos sekker med mel er det leverandøren som bærer inn for henne. Grytene er svære – og dampen heit. Midt i det hele står Dagny og smiler fornøyd.
Lykkelig av å være tilbake på jobb etter å ha brukket ankelen og deretter begge håndleddene. Men gi seg – det var aldri på tale.
– Hva er det som er hemmeligheten bak kompesuksessen?
– Du mener oppskriften?
– Ja.
– Den er det ingen som får. Ikke fordi den er hemmelig, men fordi jeg ikke bruker oppskrift. Jeg slumper i vei og kjenner på deigen når den er passe. Det er sånt som du har i fingrene etter å ha laget komper i snart 70 år! Men jeg kan røpe at jeg har både havregryn og semulegryn i kompene mine.
Kaffe på kompebua
Savnet har åpenbart vært stort for kompe-kundene til Dagny. Første arbeidsdag etter skadeavbruddet er det folksomt i bua. 70 komper går unna i en fei.
Bestilling på 40 stykker til en kunde påfølgende dag noteres. I ledige stunder baker hun brød eller søsterkake (formkake med rosiner, bakt på gjær) på bestilling. Det går unna det også. Alle som har tid til en tår blir bydd på kaffe. Det er alltid kaffe på kanna i Kompebua.
Det er lite ved Dagny som vitner om at hun er på god vei til 90. Det er spenst og kraft i stemmen. Steget er lett og latteren ungpikeaktig. Kokett retter hun litt på halssmykket før vi skal ta bilder.
Etter endt arbeidsdag setter Dagny seg i sin lille bil og kjører hjem til gården der hun har bodd i 66 år.
– Det er ikke ensomt å bo sånn alene?
– Ensomt? Aldri. Jeg har så mye å henge fingrene i. Jeg steller i hagen. Jeg elsker blomster og kan ikke tenke meg noe bedre enn å luke med lyden av fuglesang i øret. Jeg er flink til å slappe av – og liker å strikke og lese. Helst biografier. Jeg er ikke så glad i å lese historier som er diktet opp.
Dessuten får hun ofte besøk. Det sørger ikke minst fire sønner, 11 barnebarn og snart 22 oldebarn for.
Tross kompesuksess bedyrer Dagny at rik på penger – det blir hun ikke.
– Jeg blir rik på deilige opplevelser. Det beste med Kompebua er alle de herlige folkene, takknemlige og glade kunder. Men blir det noe til overs, så gir jeg det bort til noen som trenger det mer enn meg. Mine egne barn klarer seg fint, så arv trenger jeg ikke tenke på.
På vei ut ser vi et brodert bilde som henger over kjøkkenbordet. «Prøv å takke», står det.
