motstandskamp:
Gunnar måtte velge mellom sine fem døtre og motstandskamp. Hans skyhøye spill var nær ved å gå fryktelig galt
Patrioten Gunnar T. Strøm måtte balansere illegal virksomhet mot tyskerne og rollen som familiefar. Han spilte høyt. Og i lengden kunne det ikke gå bra.
Da de tyske bombeflyene passerte lavt over familien Strøms hus og bombelasten fikk den røde stua ved flyplassen på Fornebu til å skjelve, var ikke Gunnar Strøm (36) særlig overrasket.
Mens nordmenn flest forsøkte å riste av seg sjokket over tyskernes invasjon 9. april 1940, fikk trelasthandler Strøm sin overbevisning bekreftet.
I tiden før 9. april 1940 var Gunnar Strøm sikker på at det ville bli krig. Sykdom forhindret disponenten i å delta i forsvaret av Norge. Mens han forsøkte å drive salg av oversjøiske tresorter samt norsk trelast, var Strøm ivrig etter å slutte seg til hjemmefronten og gi se gi kast med illegalt arbeid.
Men hva gjør en patriot og motstandsmann-in-spe når han også har ansvar for kone og fem små jenter i alderen 1–11 år?
Familiefar Gunnar Strøm hadde gjort sine forberedelser. Han hadde funnet frem og tatt i bruk sin mors danske etternavn da han oppdaget at han hadde en nazi-navnebror. Og Gunnar Topsøe Strøm hadde sørget for evakueringssted for døtrene.
− Far hadde sikret plass til oss barna på Tonsåsen Barnesanatorium i Valdres, forteller Grete Thorvildsen som var det nest eldste barnet i familien Topsøe-Strøm.
Flyktet inn i skuddlinjen
9. april minnes Grete som en vond drøm.
− Jeg hørte noe jeg aldri i mitt syvårige liv hadde hørt før: en knatrende, ustoppelig torden og dumpe drønn. Plutselig var hele barneværelset opplyst. Jeg så et fly rett over tretoppene, og pang! Der drønnet det igjen. Vi gikk ned i kjelleren. Hutrende satt vi inntil hverandre på gulvet i peisestuen.
Tidlig neste morgen satte familien kursen mot Valdres i to biler. Det var en kjølig morgen med masse snø langs veien.
Barna gledet seg til å komme til barnesanatoriet. Grete, Kari og Randi skulle bo der sammen med 12 andre barn. De voksne skulle bo på Nystølen Turistheim som lå like ved. Der skulle også de minste jentene, Sidsel og Ingeborg bo.
Men Gunnar Topsøe-Strøm hadde bommet kraftig i sine antagelser om hvor familien kunne være trygg.
− Det viste seg at vi hadde evakuert til et av de stedene hvor de hardeste kampene sto, forteller Grete.
25. april tvang de intense kampene på Tonsåsen familien til å finne nye skjulesteder.
− De voksne og de to minste jentene måtte flykte hals over hode opp i Fjellsbygda noen kilometer unna barnesanatoriet. Så kom norske soldater til sanatoriet og sa at vi måtte ut fordi de skulle bruke det til å lagre våpen. Med hester og sleder dro vi til ei hytte ikke langt unna.
− Det var en påkjenning å høre lyden fra kampene som pågikk bare et par kilometer unna. Så kom det et voldsomt smell,» minnes Grete.
− Det barnesanatoriet som ble sprengt.
I skjul
En stund senere ble vi gjenforent med mor og far, Ingeborg og Sidsel i Fjellsbygda.»
Etter en måned i Valdres våget familien Topsøe-Strøm reise hjem til Oslo. Der bosatte de seg på Ullern, siden tyskerne hadde okkupert huset deres på Fornebu.
Gunnar Topsøe-Strøm returnerte snart til Valdres. Der bygget han en stor familiehytte i Fjellsbygda.
− Far mente at vi måtte ha et sted å være hvis det skulle oppstå en ny krisesituasjon. Hytta fikk navnet «Knatten» og vi flyttet inn i påsken 1941. Da familien tok i bruk sin nye hytte var de fem jenter. I august 1943 ble Anne født, så da ble de seks.
Og mens ungeflokken vokste, ble faren mer og mer engasjert i illegalt arbeid.
Særlig fra 1943 og til krigens slutt deltok han aktivt med å skaffe til veie nødvendig utstyr til Hjemmestyrkene. I ly av trelasthandelen kunne han pleie et bredt kontaktnett og utvide det. Slik kunne han skaffet han blant annet kamuflasjeski, elektronikk og radioer som var nyttige for motstandsbevegelsen.
Hele tiden forsøkte Gunnar T. Strøm å balansere den illegale virksomheten og rollen som familiefar. Han spilte høyt. Og i lengden kunne det ikke gå bra.
I desember 1944 fikk familien meldinger om at fienden nærmet seg. Tyskerne hadde kommet på sporet av familiefarens illegale aktivitet og fulgt sporene etter ham til Valdres.
Varslet i bursdagsselskap
Oslo-familien feiret fødselsdagen til eldstedatteren Kari på hytta Knatten da varselet kom: Nazistyrker var på vei fra Lillehammer for å arrestere Gunnar Topsøe-Strøm.
Foreldrene brøt opp umiddelbart opp og hastet av gårde i mørket. To lokale damer fra Fjellsbygda ble værende hos barna. Hjemmefronten fryktet at Kari og Grete, de to eldste i søskenflokken, var gamle nok til at tyskerne kunne arrestere dem.
Derfor måtte også de gå i dekning.
− Kari og jeg syntes det var litt spennende. Vi tenkte ikke på at vi skulle reise fra våre mindre søstre,» forteller Grete.
I ly av mørket ble de to jentene tatt med av to Milorg-karer som kjørte dem med i dalen og opp til en motstandsmann på Golsfjellet på andre siden av dalen. Der ble de gjenforent med foreldrene og Ingeborg noen dager senere. Flukten gikk videre på ski til ei hytte i Hallingdalsfjellene der mor, far og tre av døtrene gikk i dekning.
Alt tydet på at krigen gikk mot slutten, men faren var ikke over. Igjen hadde tyskerne klart å spore opp Gunnar, og ble han tatt var henrettelse en sannsynlig utgang. Dermed ble nok en flukt planlagt og iverksatt i full fart.
Flukten til Sverige
− Bjarne Holth-Larsen var hjernen bak det hele, sier Grete Thorvildsen.
Holth-Larsen var fenrik og aktiv Milorg-mann med dekknavn «Håkon». Hans plan var å få hele familien Topsøe-Strøm over til Sverige. Men det måtte gjøres i to operasjoner. Første skritt var å få foreldrene, Kari og Grete og Ingeborg trygt fra hytta i Hallingdalsfjellene og til Oslo. De fem tok skiene fatt, gikk til Leira stasjon i Valdres og gikk på toget der.
Gunnar Topsøe-Strøm kjente en dansk kaptein på en båt som gikk i frakt mellom Danmark og Norge. Båten hans skulle legge til kai i Fredrikstad bare noen dager etter familiens flukt fra Valdres.
− Da vi kom til Oslo, ble det organisert slik at vi skiftet identitet og tok toget fra Østbanen til Fredrikstad. Derfra fikk vi båtskyss til Göteborg, forteller Grete.
Deres strabaser skulle vise seg å bli småtteri, sammenlignet med hva som ventet de tre minste jentene. Sidsel, Randi og lille Anne som ennå hadde fylt ett år, befant seg fortsatt på hytta Knatten.
Spilte på smittefrykt
Flukt-organisatorene i Hjemmefronten regnet det som for risikabelt å sende Randi, Sidsel og Anne med toget fra Tonsåsen, via Oslo og over til Sverige. Derfor klekket Hjemmestyrkene ut en fluktplan med nye strabaser for jentene. De måtte gå på ski – i alle fall et stykke på vei. Halvard Bjørkum skulle følge dem helt frem.
Planen var å kjøre i bil til Elverum og ta seg videre derfor mot grensen. Milorg-karene Holth-Larsen og Bjørkum hadde klekket ut hvor de ville spille på tyskerne frykt for smitte.
Da følget kom til Elverum, dro de straks til sykehuset. Av kyndige hender ble jentene bandasjert med hvite laken og klargjort for reisen videre mot friheten. Neste etappe gikk på øde landeveier mot grensen. I tilfelle de ble stoppet skulle barna late som de var syke. Såpass syke at tyskerne ikke turte å nærme seg dem.
Det viste seg at tyskerne hadde snappet om meldinger om hva som foregikk og at de igjen var på sporet. Dette hadde Halvor Bjørkum forberedt seg på.
Ved ellevetiden en formiddag i april forlot de bilen og bega seg av sted på ski. Randi på 10 år, Sidsel på syv gikk selv, Anne på 1,5 år ble dopet ned med sovemedisin og satt i en ryggsekk, båret av Halvor Bjørkum. Foran dem lå en strabasiøs skitur i dyp snø og streng kulde.
Småjentene slet. Deres voksne veivisere var klar over at om tyskerne kom på sporet av dem, var det lite flyktningfølget kunne gjøre.
Da de krysset grensen kunne barna og hjelperne slappe av. Der ventet både friheten, mamma og pappa og de kjære søstre. De hadde klart å overliste nazistene og alle hadde utrolig nok kommet velberget gjennom prøvelsene.
I alle år etter krigen har jentene og deres familier hatt et nært forhold til Fjellsbygda i Valdres. Ingen av dem kunne glemme de gode hjelperne eller «Knatten», deres andre hjem i de dramatiske krigsårene.
