skjebnene i Norges største fangeleir
Norges mest torturerte mann
Han ble banket, slått, sparket og hoppet på og var døden nær etter torturen. Bestefaren Lauritz Sand ble for tusenvis av Grini-fanger selve symbolet på motstandskampen i Norge under 2. verdenskrig.
Uansett hva de tyske torturistene utsatte ham for av smerter og plager i løpet av dager og uker med brutal mishandling og tortur, var svaret det samme – et bistert og påståelig «NEI.»
Til tross for at han ble slått mer enn halvt i hjel; den aldrende motstandsmannen røpet aldri noe av det han visste.
Lauritz Sand er omtalt som Norges mest torturerte mann i løpet av de fem krigsårene – i alle fall av dem som ble internert på Grini.
– Han må ha hatt en viljestyrke og en overbevisning som har vært helt unik. Han må dessuten ha visst ting som var ekstremt viktig for tyskerne å få vite, ettersom de gikk så hardt på ham som de gjorde over så lang tid, sier forfatter Per Vollestad til Vi Menn.
Den tidligere operasangeren kommer denne høsten med boken «Livet på Grini» der han oppsummerer tilværelsen for de rundt 18 000 fangene som i løpet av krigsårene var innom fangeleiren i Bærum.
I denne beretningen har Lauritz Sand en svært sentral plass.
Spion
Etter mange år i utlendighet i Asia, kom kemnersønnen fra Trondheim tilbake til Norge noen år før krigen brøt ut.
Da Tyskland okkuperte Norge i 1940, kom Sand med i motstandsarbeidet og ble en av pionerene der. Han engasjerte seg sterkt, og knyttet raskt til seg et nettverk av kontakter fra mange yrkesgrupper. Etter hvert ble etterretningsarbeid Sands viktigste oppgave, særlig forsøkte han å kartlegge tyske militære installasjoner. Han klarte blant annet å skaffe kart som sammen med annet materiale ble mikrofilmet og sendt ut av landet – til Storbritannia og Sverige.
Arbeidet hans var krevende og risikabelt, og høsten 1941 gikk det galt.
– Sent på kvelden 25. september tok fire bevæpnede gestapomenn seg ubemerket inn i kjelleren til familien Sands villa på Bekkestua i Bærum. Da Lauritz Sand rett før midnatt kom hjem, ble han overmannet og arrestert. I vesken hadde han blant annet lister over samtlige fanger på Møllergata 19, illegale aviser og diverse militære kart. I kjelleren fantes mikrofilm over tyske militære anlegg og mye mer. For Gestapo var det liten tvil om at det var en storfisk de nå hadde tatt, skriver Vollestad i sin bok.
«Jeg kommer snart igjen», var det eneste ektemannen fikk sagt til kona Annie før tyskerne dyttet henne ned i kjelleren.
Slik skulle det ikke gå.
Les også: (+) Amerikas tapreste soldat var bergenser
Blodbøtte
Lauritz Sand ble tatt med til Victoria terrasse i Oslo. Til tross for at klokken var nærmere tre om natten, var både sjefen for det tyske sikkerhetspolitiet, Heinrich Fehlis, og lederen for kontraspionasjesaker, Siegfried Wolfgang Fehmer, til stede.
Av spørsmålene de stilte, skjønte Sand at de ikke visste mye om hva han egentlig hadde bedrevet eller hvem han hadde kontakt med, og han nektet hardnakket for alt de konfronterte ham med. I begynnelsen ble forhøret holdt i ganske rolige former, men da Fehlis etter en stund trakk seg tilbake og overlot Lauritz Sand til den 30 år gamle Siegfried Fehmer og hans seks medhjelpere, startet marerittet.
Natten gjennom ble han slått og sparket uten at de fikk annet ut av ham på spørsmålet om han ville snakke enn «NEI!».
På morgenkvisten fikk han en liten pause i forhørene. Med store smerter, og ute av stand til å røre seg, ble han lagt på en sofa. En vaskehjelp kom for å vaske opp blod fra gulvet, og da hun var ferdig, sa Fehmer at bøtten bare kunne stå, det kom til å bli mer blod.
Leiren ble opprettet av tyskerne 14. juni 1941 i kvinnefengselet på Ila i Østre Bærum, som var påbegynt i 1938 og praktisk talt ferdig 1940, men ennå ikke tatt i bruk. Det var blitt brukt til internering av krigsfanger (offiserer) i april–juni 1940, men sto ellers stort sett tomt.
Den første tiden var det ikke flere fanger enn at de kunne innkvarteres i fengselsbygningen, men da fangetallet utpå våren 1942 steg til over 1000, begynte man å bygge brakker, og det ble etter hvert mange av dem.
Til tross for store transporter til Tyskland (særlig i 1943 da ca. 2000 ble sendt), steg fangetallet kraftig, spesielt høsten 1942 og i 1944, og leiren ble helt overfylt.
Og han holdt ord. I de neste timene ble Sand slått og pisket, hodet ble gjentatte ganger banket i veggen, og til slutt ble han lagt på gulvet og hoppet på av Fehmers hjelpere. Sand besvimte, men våknet av at de helte det blodige vannet fra vaskebøtten over ham og sa: «Pisken kommer til å bite bedre nå.»
Rundjult
Da Lauritz Sand 29. september ble fraktet til Grini, var han i svært dårlig forfatning.
Legen Sven Oftedal undersøkte Sand etter ankomsten til fangeleiren. Hans journal oppsummerte tilstanden:
«Direktør Sand befant seg i en sjokklignende tilstand, meget medtatt og sterkt utmattet. Fra isse til fotsåle bar han tallrike merker etter slag. I hodet, særlig i isseregionen, var det flere åpne sår, et par cm lange og oppslåtte med urene sårkanter. Dessuten en del skrubbsår i pannen og ansiktet. Over ryggen, skuldrene, lår og legger fantes det tallrike blodunderløpende merker etter slag. Særlig over setepartiet var bloduttredelsene store og løp sammen i større flater. Hudbedekningen over disse var tynn, med skadet vev. Føttene, særlig fotsålene, var opphovnet og meget ømfintlige.
Han var svak og klaget over ryggsmerter så han ikke kunne gå eller stå alene …»
Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – men det var ett problem
Løftet fangenes moral
Utover høsten ble Sand flere ganger hentet tilbake til nye brutale forhør med sinnrik tortur. Uansett hva de utsatte ham for; 64-åringen brøt ikke sammen, og han svarte ikke på et eneste av de spørsmålene gestapistene slengte mot ham.
Grini var den største tyske fangeleiren i Norge under okkupasjonen. Leiren hadde på det meste rundt 5400 fanger, av disse var rundt 600 kvinner.
Til sammen var 18–20 000 personer innom Grini, de fleste var norske. 786 Grini-
fanger døde, de fleste etter at de ble sendt videre til leirer i Tyskland.
Lauritz Sand ble etter hvert i så dårlig forfatning at han ble sendt til Aker sykehus som tyskerne hadde gjort om til krigssykehus. I ti døgn ble han liggende der uten behandling, men med nye daglige forhør.
Han må ha hatt en viljestyrke og overbevisning som har vært helt unik.
De andre fangene på Grini fikk etter hvert høre om den sterkt torturerte mannen på enecellen. Han som hele tiden hadde nektet å avsløre noe som helst av det tyskerne ville vite, som bare hadde gjentatt det ene ordet «nei!». Snart ble Lauritz Sand et symbol for fangenes motstandskamp.
Og dette ble bare sterkere i de årene som fulgte.
Hyllet
Flere av de kjente fangene på Grini – blant dem forfatteren Johan Borgen, professor Francis Bull og Fridtjof Nansens sønn Odd – kjente til Sands grusomme skjebne, og hyllet ham hver på sitt vis.
«Vi har en gammel mann her som heter Sand. Han er over seksti år, og han har de slått helt fordervet. Armen har de brukket på ham to ganger. Fingrene og anklene på ham har de vridd rundt, så de visstnok aldri mer kommer i stand igjen, og så har de trådt på ham og sparket ham, så han er ødelagt innvendig også. Dette er hva legene sier, de som behandler ham. Men ikke har de fått vridd eller pint ut av ham ett eneste ord for mye. Det er en nordmann som vi kan ta hatten av for, skrev Nansen blant annet.
Les også: (+) I denne hytta gjemte nordmenn seg under krigen
Lurte døden
Sands tilstand ble etter hvert kritisk. Utover våren og sommeren 1942 fikk han høy feber i tillegg til kraftige smerter, noe som gjorde det nødvendig med store doser sovemidler og morfin. På et tidspunkt fikk familien beskjed om at Sand var død, men de nektet å tro på det.
Ti dager senere kom kontrabeskjeden: Sand levde likevel. Han hadde vært en tur i dødens forgård, men var nå på bedringens vei.
Utover høsten 1942 hadde Sand kommet seg betraktelig. Han klarte å sitte oppreist noen timer hver dag. Han fikk jevnlig behandling av en medfange som var massør, og det hjalp den forslåtte mannen. I tillegg hadde han fått gode nyheter fra familien; han var blitt morfar til lille Johan som var født på nøytral grunn i Malmö. Dette ga Sand pågangsmot, og han skrev tilbake til kona at han gledet seg til den dagen han skulle få møte barnebarnet, forteller Vollestad.
Han fikk også en del lettelser i soningen, celledøren fikk stå åpen, og han fikk egne pleiere som gjorde en stor innsats for å holde liv i ham.
Men han ventet hele tiden på nye runder med tortur. En natt ba han en av legene sette igjen medisinflaskene på bordet, slik at han kunne gjøre ende på det hele. Legen sa hverken ja eller nei, men ba Sand tenke over at hvis han døde nå, ville det dø noe mer med ham.
Les også: (+) Væpnet til tennene: Slik utstyres Norges beste soldater
Kongebesøk
Like før frigjøringen ble Sand hentet og brakt til Gestapos hovedkvarter. Igjen nektet han å si noe som helst. Han ble brakt tilbake til Grini, men han ble nå fortalt at han skulle henrettes 17. mai. Men før det skjedde, kapitulerte Tyskland. Da Lauritz Sand ble hentet ut fra Grini sammen med sine medfanger, hadde han vært holdt fanget i 1395 dager.
De første ukene lå han til sengs, men klarte etterhvert å sitte i rullestol. Han ble sterkt hyllet for sin steile motstand mot forhør og tortur.
I november kom kong Haakon personlig på besøk på sykehuset og tildelte ham Ridderkorset av St. Olavs Orden for «oppofrende virke under krigen».
Sand døde av skadene han ble påført den 17. desember, 1956. 77 år gammel.
Store kontraster
Historien om Lauritz Sand er bare én av mange som trekkes frem i Per Vollestads gjennomgang av livet på Grini – fra leiren ble tatt i bruk som tysk Polizeihäftlingslager og frem til frigjøringen.
Grundig og kronologisk skildrer forfatteren livet bak murene på Ila i østre Bærum.
– Veldig mye av okkupasjonshistorien ble samlet der ute fordi fangene kom fra hele landet. Jeg fikk lyst til å forsøke å samle så mye av historien som mulig i en bok, forklarer Vollestad til Vi Menn.
Han fattet for alvor interesse for denne delen av vår nære historie etter å ha skrevet og spilt forestillingen «Sanger fra Grini – på Grini» som del av den «kulturelle bistandgruppa Gutta på skauen,» med Grini-fangenes egne sanger og dagboknotater som utgangspunkt.
Vollestad forteller at det var store kontraster i livene til fangene på Grini. Noen ble utsatt for brutal behandling, mens andre opplevde oppholdet mest som en tvungen feriekoloni, med betydelige friheter og nærmest trivelig i visse perioder.
– Tyskerne var ganske skjødesløse der ute. Det var nokså enkelt å smugle papirer og andre gjenstander både ut og inn, og mange fanger hadde store muligheter til å holde kontakt med samfunnet utenfor.
Det var langt på vei fangene selv som holdt leiren i gang, og det har vært en stor, men fascinerende jobb å samle historien om Grini mellom to permer.
– Mange av fangene tilhørte det intellektuelle toppsjiktet i Norge?
– Ja, det var svært mange kjente personer som ble sperret inne på Grini. Menn som professor Francis Bull og Odd Nansen tilhørte eliten, sammen med en hel del andre. Det var personer med evner og ressurser, som kunne organisere og som hadde gode kontakter utenfor leiren.
Over 18 000 mennesker var innom det opprinnelige kvinnefengselet i Bærum i løpet av krigen. Det er kjent at åtte personer ble henrettet på Grini, tre av dem var kvinner og henrettelsene skjedde i juli 1944. I tillegg til disse, ble minst 150 Grini-fanger fraktet til Trandumskogen, Akershus festning eller Håøya og henrettet der.
