Norge trekker seg ut etter 20 år
Exit Afghanistan
Etter 20 år har Norge trukket alle sine kampsoldater ut av Afghanistan, som fortsatt verken er et stabilt, fredelig eller demokratisk samfunn. Den norske innsatsen i Afghanistan har vært det mest omfattende og kostbare internasjonale engasjementet siden 2. verdenskrig. Over 9000 norske soldater har vært i aksjon, ti kom ikke hjem i live. Døde de forgjeves?
Kaprede passasjerfly sjokkerte verden med kamikaze-angrep på USA 11. september for 20 år siden. Det ble oppmarsjen til en langvarig krig med norsk bistand i et fremmed land.
Men nå går det mot slutten. Senest 11. september i år skal alle norske, militære styrker være ute av landet. Kampstyrkene forlot Afghanistan i slutten av juni.
De siste dagene har Taliban gjort store fremskritt i landet, og søndag ettermiddag 15. august 2021 ble det klart at de har rykket inn i hovedstaden Kabul og vil erklære en islamsk stat.
Langt fra stabilt og fredelig
Norske myndigheter hadde tre hovedmål før engasjementet i Afghanistan: Støtte USA og bidra til å sikre NATOs relevans. Hindre at Afghanistan igjen ble et arnested for internasjonal terror. Bidra til å bygge en stabil og demokratisk afghansk stat gjennom langsiktig bistand og støtte.
Da statsminister Erna Solberg i mai redegjorde for Stortinget om tilbaketrekkingen, erkjente hun at Norge på viktige områder ikke har nådd målene som ble satt for Afghanistan.
– Det er dessverre langt fra å være en stabil stat og et fredelig, demokratisk samfunn. Vi må erkjenne at statsbygging er en krevende oppgave så lenge det pågår konflikt. Det er fortsatt betydelige demokratiske mangler ved det afghanske styresettet, sa Solberg.
Mest omfattende siden krigen
I den såkalte Godal-rapporten fra 2016 om Norges innsats i Afghanistan, heter det:
«I forhold til de enorme bistandssummene som har vært brukt på Afghanistan, er resultatene heller svake. Et tradisjonelt kost-nytte-perspektiv gir ikke et positivt bilde.»
Den norske innsatsen i Afghanistan har vært det mest omfattende og kostbare internasjonale engasjementet siden 2. verdenskrig. Ifølge Forsvarets Forum har Norge brukt mer enn 20 milliarder kroner på militære bidrag og sivil bistand i Afghanistan.
Over 9000 soldater har tjenestegjort i landet. Flere ble alvorlig såret. Noen sliter med alvorlige ettervirkninger, både fysiske og psykiske. For 10 norske soldater ble oppdraget i Afghanistan fatalt, drept i tjeneste for Norge.
Døde de forgjeves?
Storebroren
– Nei, mener Freddy Bolle som mistet lillebroren og spesialsoldaten Trond Andre Bolle 27. juni 2010, da fire norske soldater ble drept da bilen de satt i kjørte på en veibombe (IED). Foruten Trond Andre ble også Andreas Eldjarn, Simen Tokle og Christian Lian drept.
Freddy Bolle mener samtlige fire visste at dette kunne bli utgangen av sin militære tjeneste.
– For det politiske Norge og Forsvaret, tror jeg dette kom som et kalkulert tap med den risikoen det innebar å være der. Både Forsvaret og de fleste hjemme som fulgte med på hvordan krigen der ble utkjempet, var nok forberedt på at dette kunne skje, forteller Freddy Bolle.
Han tror de som ikke fulgte så godt med, ble sjokkerte. Selv var Freddy på oppdrag for Forsvaret i Afghanistan i 2002.
– Jeg var delvis forberedt mentalt at dette kunne skje. Jeg har tre år ute i tjeneste rundt omkring i verden. Det tror jeg har ført til at noen mentale verktøy aktiviseres. Men sorgen og savnet etter Trond er her fortsatt i dag, selv om det snart er 11 år siden det hendte, sier Freddy.
Les også: Forsvarets store flopp
En plikt til å bidra
At samfunnet har delt syn på om det var riktig å delta militært i Afghanistan, er en debatt Bolle setter pris på. Men forpliktelsene Norge har internasjonalt, må sees i riktig perspektiv, mener Bolle.
– Ville Norge godtatt at NATO og USA ikke hjalp til om det var Stortinget eller Slottet som ble angrepet av de samme terroristene, spør han.
– Vi hadde en plikt til å bidra da et av NATOs land ble angrepet. Selv om jeg mistet en god bror og et fint menneske i Afghanistan. Uansett er krig noe jævelskap som bør unngås hvis mulig, og vi som nasjon trenger slike kvinner og menn som er villige til å ta risiko på vegne av nasjonen, mener Freddy.
Les også: (+) Den utrolige historien om da norske Arne (21) stjal et jagerfly
Forsvarssjefen
Forsvarssjef og general, Eirik J. Kristoffersen, var selv på bakken i Afghanistan som operatør i Forsvarets Spesialkommando. Han deltok i operasjoner som til slutt ga ham nasjonens høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd.
– Det jeg selv husker best fra egen tjeneste, er hvordan vi jobbet med opptreningen av afghanske sikkerhetsstyrker og grensepoliti. Det er det mest varige vi har gjort der nede, forteller han til Vi Menn.
Norges opphold i Afghanistan har pågått i så lang tid at Kristoffersen mener vi må trekke lærdom av det.
– Jeg tenker vi enda tidligere skulle vært forberedt på at utplasseringen av norske styrker skulle bli langvarig, at vi faktisk kunne bli så lenge som til 2021, sier Kristoffersen. Han legger til at på et tidlig tidspunkt i krigen tenkte mange at fienden var slått.
Det er riktig av Norge å bli med alliansen ut av Afghanistan nå, for fred kan ikke oppstå gjennom krig, det er forsvarssjefens klare mening.
– Slike konflikter må avsluttes med forhandlinger mellom partene. Om ikke Taliban tar politisk ansvar og kun vil være militært sterke, vil det ikke finnes løsninger. Men det er håp om at Taliban vil forhandle, og da ønsker alle land i koalisjonen å bistå om sikkerhetssituasjonen tilsier det, forteller han.
Les også: (+) Torgeir (27) havnet i et forferdelig dilemma. Noen dager senere var han og 16 andre døde
Mistet livet i Afghanistan
Forsvaret har bidratt med styrker i Afghanistan siden 2001, der ISAF var den viktigste og største. På det meste hadde Norge 600 soldater på bakken i landet.
Ti personer har falt i tjeneste for Norge i Afghanistan, ni for ISAF og én for FN-operasjonen UNAMA.
* Norge mistet sin første soldat i ISAF i mai 2004. Det var Tommy Rødningsby som ble drept av en granat i Kabul.
* Tor Arne Lau-Henriksen ble drept i en skuddveksling i Lowgar i juli 2007.
* I november 2007 ble Kristoffer Sørli Jørgensen drept av en veibombe (IED, improvisert bombe) i Meymaneh.
* Trond Petter Kolseth ble drept av en selvmordsbomber i Mazar-e Sharif i april 2009.
* I 2010 ble Claes Joachim Olsson drept av en IED i Ghowrmach i januar.
* Andreas Eldjarn, Simen Tokle, Christian Lian og Trond André Bolle ble drept av en IED i juni 2010. På en enkelthendelse er dette Norges største tap av soldater etter 2. verdenskrig.
* Siri Skare tjenestegjorde i UNAMA, FNs assistansebidrag i Afghanistan. Hun ble drept i april 2011, da demonstranter angrep UNAMAs kontorer i Mazar-e Sharif.
Kilde: Forsvaret
Oppslag og debatt
En av de norske soldatene som ble drept på bakken i Afghanistan var Kristoffersens venn og kollega i Forsvarets Spesialkommando, Tor Arne Lau-Henriksen, som ble drept i 2007.
– Da var jeg på bakken som operatør. Vi visste om risikoen, en risiko vi må være forberedt på å og tenke på, forteller Kristoffersen.
Det var store oppslag i dagspressen og debatt hver gang norske liv gikk tapt. Forsvarssjefen mener det viser hvor høyt vi setter et menneskeliv. Likevel fortsatte krigen og Norges bidrag.
– Norge fulgte NATO-strategien, og det er en god strategi for Norge. Om 30 nasjoner fulgte sin egen strategi, ville det gitt et helt annet bilde. Militære styrker må settes når sikkerheten ikke er god nok til at det sivile samfunn kan bygges opp, sier Kristoffersen.
Generalløytnanten
Bildet Kristoffersen tegner av bidraget i Afghanistan deles ikke av generalløytnant og tidligere generalinspektør for Hæren, Robert Mood. Han hevder Norge og koalisjonen kun i perioder oppfylte oppdragskriteriene.
– Norge fulgte felles strategi da vi tok ut Taliban. Det ble mye vanskeligere i fasen etter, da nasjons- og samfunnsbygging skulle utføres. Det oppsto et problem da nasjonene hadde lange skrutrekkere fra sine egne hovedsteder ned til operasjonene på bakken, helt utenom NATOs kommandolinjer, sier han.
Derfor taler Mood både politikere og forsvarsledelse midt imot når han sier seg enige med kritiske røster som hevder NATOs innsats etter 2012 er halvhjertet.
– At vi har vært halvhjertet etter 2012, er jeg helt enig i. Da jeg kom til NATOs militærkomité i 2014, hadde man erkjent nederlag i militær nasjonsbygging. Politikerne vegret seg så i fem år fra å vedgå at det var mislykket. De var ikke villig til å sette av tid, penger, sivile og militære ressurser til å gjøre den jobben som måtte gjøres. De siste fem årene har NATO administrert hvordan vi skal komme oss ut med æren i behold. Men Forsvarssjefen har rett i at spesialstyrkebidraget og oppbyggingen av afghanske sikkerhetsstyrker har vært en suksess, sier Mood.
Marinejegeren
Sent på høsten 2005 sto en ung nordmann i Helmand-provinsen med nattkikkert og speidet etter en fiende han ikke kunne se. Marinejegeren Kenneth Bjerkelund var på sitt første krigsoppdrag. Det ble mange tøffe kamper mot fienden for Kenneth. Likevel sitter han igjen med noen gode minner.
– Folkene, kulturen, brorskapet og oppdraget kommer jeg til å huske resten av livet, sier han.
Kenneth var på oppdrag for marinejegerkommandoen i Afghanistan i to omganger.
– Jeg mener norske styrker har blitt stadig sterkere i forståelsen av tilnærmingen til oppgaver som skal løses, økt respekten for makt og enda flinkere i møte med sivilbefolkning og deres kultur. Norge vil dra nytte av den erfaringen og kompetansen i fremtiden, sier han.
– Helt nødvendig
Han er overbevist om at det norske militære bidraget i Afghanistan har berget mange menneskeliv og hindret vold og terror i Europa.
– Den militære intervensjonen i Afghanistan var helt nødvendig. Ser vi oppdraget isolert, flyttet vi kampen mot terror til terroristenes hjemmebane og gjennom det sikret at mange liv verden over er spart og samtidig begrenset terrorismens utbredelse i verden, sier han.
Kunne tapet av norske soldater vært unngått?
– Nei. Norske styrker har svært få tap sammenlignet med andre allierte styrker. Krig er ikke forutsigbart – og jeg ser på tapstallet som at Norge har gjort mye rett. Vi kunne mistet langt flere, mener Kenneth.
Sersjanten
Rune Wenneberg er sersjantmajor og har ansvaret for at hærens soldater og spesialister blir utdannet på best mulig måte. Han har flere turer til Afghanistan, og i 2010 ledet han Telemark bataljon gjennom tøffe kamper i landet.
– Noe av det som har satt størst spor i meg fra Afghanistan, er samtalene med pårørende til våre falne soldater. Den uendelige sorgen deres kombinert med stoltheten over deres soldat gir meg tårer i øynene den dag i dag, forteller han.
Wenneberg har selv reflektert mye rundt hva det 20 år lange oppdraget har kostet Norge.
– I ettertid har vi snakket mye om det var verdt det. For oss og for mange av familiene til de som falt, er det viktig at det ikke var forgjeves. Vi er klar over og aksepterer risikoen når vi velger et yrke som soldat. Soldatene velger ikke oppdrag, de løser dem.
Sersjantmajoren som til nyttår gir seg etter seks år i stillingen, håper nye krefter kommer til også i Afghanistan.
– Det var helt riktig å prøve. Vi vil aldri få svaret på hva alternativet hadde vært hvis vi ikke gjorde det, men løsningen ligger nok i å finne afghanske løsninger på landets utfordringer, sier han.
Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige
STATSMINISTEREN
Kjell Magne Bondevik var statsministeren som sendte Norge ut i krigen.
Formiddagen 11. september 2001 satt Kjell Magne Bondevik i forhandlinger om å danne regjering.
– Dette husker jeg godt, vi satt i regjeringsforhandlinger da nyheten om terrorangrepet kom på TV, forteller den tidligere statsministeren som i dag er arbeidende styreformann ved Oslosenteret.
– Stoltenbergs sittende regjering måtte ta de første viktige beslutningene, og han holdt god kontakt med oss som skulle ta over i oktober. Det var bred enighet mellom Jens Stoltenberg som avtroppende statsminister og meg som påtroppende om at Norge måtte stille opp i NATO-alliansen, sier han.
Valget begrunner Bondevik først og fremst i at Norge var forpliktet gjennom medlemskapet i NATO til å følge artikkel fem da USA ble utsatt for et angrep.
– Jeg mener fortsatt at standpunktet vi tok var riktig. Den militære inngripen mot Taliban i Afghanistan var forankret også i FN, sier han.
Når Norge avslutter sitt militære oppdrag i Afghanistan, er det med blandede følelser hos den tidligere regjeringssjefen.
– Vi kan spørre, nå 20 år etter om dette var en vellykket operasjon. Noen ganger er krig ikke til å unngå, men likevel riktig. Fred oppnås ikke med fremmede styrker i landet og nå må Afghanistan få hjelp på andre måter til å bygge et demokratisk stabilt samfunn.
Bondevik frykter at det kan bli turbulent når den militære koalisjonen avslutter sitt oppdrag, en avslutning på noe han selv var med å iverksette for Norges del. På flere måter kan ringen rundt Bondeviks Afghanistan-engasjement sluttes om Oslosenteret blir engasjert i arbeidet med å gjenreise de sivile strukturene i landet.
– Vi har fått spørsmål om å bistå til demokratibygging i Afghanistan. Om brikkene rundt finansiering faller på plass, kan det hende vi skal inn å bidra til å hjelpe politiske partier der. Vi kan ikke tre vårt hjemlige system ned over hodene på noen, men vi kan lære bort metoder og grunnprinsipper, sier han.
Denne saken ble første gang publisert 03/08 2021, og sist oppdatert 15/08 2021.
