situasjon ute av kontroll
Da fiskerne skjøt med hagle, svarte den norske Kystvakten med kanon
Islendingene hadde fisket egne farvann tomme for torsk og satte kursen mot norske farvann. Der ventet norske fly, helikoptre og krigsskip. Våpnene ble ladet og avsikret. På begge sider.
– Fyr!
Orlogskaptein Knut Audun Hustad ga ordren. I neste øyeblikk føyk den første granaten fra den robuste 57 mm-kanonen på fordekket til kystvaktskipet «Senja». En vannsøyle sto i været til siden for den islandske tråleren «Hangangur 2».
Tråleren stoppet ikke.
Den røde og hvite fiskebåten fortsatte sin flukt ut av vernesonen ved Svalbard, der Kystvaktskipet KV Senja hadde knepet den i tyvfiske. En ny granat ble avfyrt, enda nærmere tråleren denne gangen. Skipperen på Hangangur 2 håpet kanskje at den norske kapteinen bløffet. Men fartøysjef Hustad hadde aldri ment mer alvor.
Freidige fiskere fra Island våknet i farvannet rundt Svalbard med smell.
Hjemme-alene-fest
Svalbard har vært regnet som norsk siden Svalbardtraktaten ble signert like etter 1. verdenskrig. Svalbardloven slo i 1925 fast at øygruppen er en del av Norge, som dermed har hjemmel til å regulere ulike typer næring som fiske og fangst.
Farvannet helt ut til 12 sjømil fra kysten var omfattet av Svalbardtraktaten og dermed tilgjengelig for høsting av naturressurser for alle landene som hadde signert traktaten.
I 1977 opprettet Norge en fiskevernsone 200 nautiske mil rundt Svalbard. Utvidelsen var pikant: Norge hevdet at sonen ikke var omfattet av Svalbardtraktaten, men likevel norsk. Dermed mente norske myndigheter at de kunne stenge ute andre lands fiskere fra vernesonen − selv om fiskerne kom fra land som hadde signert traktaten som gjorde Svalbard til en del av Norge.
Rause kvoter
Norske myndigheter innså at de kunne få problemer med å få medhold for en slik tankegang i internasjonale domstoler. Derfor valgte Norge en smidig linje: Land som hadde historikk for å fiske nærmere Svalbard enn 200 nautiske mil fikk fortsette så lenge de fulgte norske reguleringer og kvoter.
Ett land som tilsynelatende var uberørt av de juridiske flokene, var Island. Islendingene hadde ikke skrevet under Svalbardtraktaten eller brydd seg med fisket rundt øygruppen i nordøst. Islandske fiskere hadde boltret seg i egne farvann, jaget engelske kolleger av sted og holdt hjemme-alene-fest på fiskefeltene.
Gjennom 1980-tallet hadde den islandske fiskeflåten levd høyt på rause hjemlige kvoter, flittige fiskere, glade redere og trålere fylt av torsk.
Det kunne ikke vare.
Overfiske førte til svart hav. Lån på båter forfalt, men ingen penger kom inn. Rederne lette etter en løsning på sine problemer. De skimtet løsningen i vernesonen rundt Svalbard. Der var det fortsatt gode fangster å hente. Det var bare ett problem: Vernesonen rundt øygruppen i nord var norsk. Her hadde norske fiskere selv vært forsiktige og akseptert magre år med små fiskekvoter for å bygge opp igjen torskestammen. Norsk måtehold kunne bli til islandsk gevinst.
I 1994 satte en armada av konkurstruede islandske trålere kursen mot Svalbard.
Kuttet trålen
Kystvakten var norsk fiskepoliti i vernesonen. Fra kommandobroa på kystvaktskipet Senja kunne norske offiserer notere at et økende antall islandske trålere ankom vernesonen, forsommeren 1994.
– Luftforsvaret stilte et eget Orion-fly til disposisjon. Overvåkingen var god. Vi visste når de kom, forteller Halvard Pettersen. Han var orlogskaptein og fartøyssjef på KV Senja i juni 1994.
– Vi skulle i størst mulig grad unngå å skyte varselsskudd. I stedet søkte vi å forhindre fisket ved å kutte trålen.
Til formålet hadde de spesialutstyr; trålkuttere. Dette var noe Island selv hadde benyttet med hell da de lå i en tilsvarende konflikt med britiske trålere i egen fiskerisone.
– De kjente til den medisinen, og nå fikk de smake den selv. Da smakte den nok litt bitrere, tror Pettersen.
Et selsomt skuespill utviklet seg i Barentshavet: Trålere ble først kontaktet av kystvakten:
– Vi gikk først om bord og ba dem å avslutte fisket. Etter gjentatte anmodninger var neste steg å kutte trålen.
Et trålkutt ødela utstyret, og dermed muligheten for å tjene penger.
Men så fant islendingene mottrekk.
Les også: «Verdens styggeste skip» er tegnet av en nordmann
Tok innersving
Natt til søndag 16. juni 1994 lå den islandske tråleren «Mar» og fisket. Rundt lå fire andre fiskebåter uten trålen i havet.
– De fisket med bare ett fartøy om gangen. De andre la seg rundt for å passe på, forteller Pettersen.
Orlogskapteinen kalte opp Mar over radio, men ingen svarte. Da besluttet Pettersen å kappe islendingenes trål. Kystvaktfartøyene Stålbas og Garpeskjær, to mindre kystvaktskip opprinnelig bygget som fiskefartøyer, ble som oftest brukt til å kappe trålene. Langt større KV Senja fungerte som kommandosentral, og ble kun helt unntaksvis brukt til trålkutting.
– Vaktfartøyene (båtene som lå rundt Mar som fisket, red.anm.) var mest opptatt av Stålbas og Garpeskjær. Da våre fartøy nærmet seg Mar, ble de møtt av trålerne som passet på, forteller Halvard Pettersen.
Han manøvrerte svære KV Senja på innsiden og kuttet trålen bak Mar. Det ble hett i Barentshavet denne junidagen. Til sammen fire islandske trålposer ble kuttet av Kystvakten.
Les også: Kapteinen på D/S Norge trodde passasjerene ville se øya Rockall – det endte med katastrofe
Alle virkemidler
Det offisielle Island ønsket ikke å involvere seg i konflikten. Islandske rederne gikk selv i konfrontasjon med Norge og norske myndigheter. Men etter konfrontasjonen 16. juni gikk Islands statsminister David Oddsson ut med støtte til fiskerne.
Situasjonen var delikat: To gode naboer og alliansepartnere i åpen konflikt om ressurser. Andre nasjoner fulgte interessert med. Utfallet av konflikten kunne få store konsekvenser for andre lands adgang til fiskerike farvann under norsk kontroll.
Statsminister Oddsson uttrykte skuffelse over Norges håndtering av konflikten. Samtidig presiserte han at den islandske regjering aldri hadde oppfordret til fiske i vernesonen.
Den norske forsvarsministeren Jørgen Kosmo slo fast at Norge nå hadde gitt klar og tydelig beskjed: Norge ville bruke virkemidlene som var nødvendig for å stoppe ulovlig fiske.
Usynlig helikopter
Under to måneder senere nådde konflikten sitt klimaks.
Orlogskaptein Knut Audun Hustad hadde avløst Halvard Pettersen som fartøysjef på KV Senja.
Natt til 5. august 1994 var kystvaktskipets helikopter i luften på en av sine mange rekognoseringsturer. Piloten oppdaget den islandske tråleren Hangangur 2 − langt inne i vernesonen. Kystvaktskipet satte kurs mot stedet. Knut Audun Hustad husker episoden godt den dag i dag:
– I forkant drev vi med spaning. Vi viste oss lite grann, slik at de bare så skyggen av oss i tåka.
Helikopteret fikk ordre om å ligge stille i luften over den islandske tråleren.
– De bare hørte helikopteret, men så det aldri. Islendingene satte ut ekstra vakter, samtidig som de måtte fiske. De ble utslitt, sier Hustad om det taktiske spillet.
– Vi gjorde det for å myke dem opp.
For orlogskaptein Knut Audun Hustad hadde opplevd islendingene som uberegnelige før:
– Jeg hadde hatt episoder der trålerne steamet rett mot meg. De opptrådte veldig aggressivt. En gang la 15–20 båter seg i ring rundt meg, jeg kom ingen vei.
Null svar
Hustad anropte tråleren over radioen. Gjentatte ganger. Uten å få svar. Trålen var hele tiden i sjøen bak den islandske båten.
– Da satte vi ut lettbåten med kappeutstyr, og satte kursen mot akterenden på Hangangur 2.
Planen var først og fremst å borde fiskefartøyet.
– Da var vi imidlertid avhengige av at de kastet ut en leider. Og det gjorde de ikke, forteller Hustad.
Lettbåten fra KV Senja la seg derfor helt inntil Hangangur 2. Islendingene om bord så hvordan kappeutstyret ble gjort klart.
– Vi brukte en vinkelsliper som gikk på trykkluft fra dykkerflasker. Den var festet på ei lang stang. Et lite kutt i trålwiren som var under så høyt press, så ville den ryke.
Så smalt det. Men det var ikke fra trålwiren som røk.
Les også: (+) Verdens største skip var norskeid: Trengte åtte kilometer for å stanse
Ute av kontroll
– Jeg hørte mannskapet mitt rope over VHF-en at det kom en mann med gevær. Jeg ble vettskremt med tanke på mannskapet, og kalte dem tilbake umiddelbart. Jeg tenkte at dette hadde blitt en situasjon som var ute av kontroll, men at de vel ikke kom til å skyte på folk, forteller Hustad.
Mannskapet så skytteren legge an oppe på den islandske tråleren, og rakk å kaste seg i dekning bak motorkassen i lettbåten. Haglskuddet slo inn i motorkassen. Lettbåten returnerte i full fart tilbake til morskipet Senja, og i sikkerhet.
Orlogskaptein Knut Audun Hustad forsøkte nå uavbrutt å kalle opp skipperen på Hangangur 2. Fortsatt uten hell. Så begynte Hustad å innhente de nødvendige tillatelsene fra Forsvarskommando Nord-Norge. Alt mens Hangangur 2 holdt stø kurs vestover; ut av vernesonen, med KV Senja tett på.
Omsider kom ordren Hustad hadde ventet på.
– Da bemannet vi 57-millimeterskanonen, og begynte å skyte oss inn foran baugen på Hangangur, forteller Knut Audun Hustad.
Raserte skipet
Kanonen ble ladet med granater uten sprengladning, såkalte «kalde granater», og nordmennene fyrte løs. Hustad kunne se granatene slå ned i vannet nærmere og nærmere baugen på Hangangur 2.
– Da forventer man at de stopper. Men da de ikke gjorde ikke det, la vi inn et skudd på tråldøra. Det ga store rystelser i hele skipet. Men fortsatt stoppet ikke fartøyet.
– Av erfaring visste jeg at hun (den islandske tråleren, red.anm.) bare kunne hive over roret, og kjøre rett inni oss. KV Senja ble derfor nedstengt som en bikube, sier Knut Audun Hustad.
Så gikk kystvakten etter islendingens styremaskin.
Én av de menige soldatene på KV Senja hadde jobbet på verft før han dro ut i marinen. Verftet hadde bygget tilsvarende fartøy som Hangangur 2. Soldaten tegnet en skisse, og forklarte fartøyssjefen hvor styremaskinen var lokalisert.
Den neste granaten fra Senjas kanon slo inn i skroget ved styremaskinen akkurat der det sto noen pumper som drev roret.
– Skuddet raserte hele rommet, og da stoppet skipet opp.
Les også: (+) Det norskeide gigantskipet forsvant på mystisk vis. Så skjedde det samme med søsterskipet
Småskjelven
Uten ror kunne ikke flukten fortsette. Hangangur 2 strakk våpen, men Hustad stolte ikke på skipperen om bord.
– Vanligvis består et bordingslag av to-tre personer. Denne gangen sendte jeg noenogjtue mann med våpen. I tillegg beordret jeg helikopteret i lufta.
Helikopteret lå i luften over dekket med åpne dører på hver side og én mann med AG3-gevær i hver døråpning.
Over mobiltelefon informerte Hustad om at den islandske skipperen ikke måtte vise så mye som et snev av ulydighet. Mannskapet på tråleren ble samlet i messa og satt under kontroll. Deretter ble Hangangur 2 tatt under slep til Tromsø.
– Når man får utlevert et så flott fartøy med 50 mann og operativt helikopter, så må det også kunne brukes når det gjelder, sier Knut Audun Hustad.
– Men jeg var litt skjelven i knærne da jeg kom ned på lugaren etter mange timers spenning.
Les også: (+) Skipene overraskes av en fryktinngytende drapsmaskin. Da tar den norske kapteinen en nærmest ufattelig avgjørelse
Ulovlig fiske håndheves av Kystvakta
Etter arrestasjonen av Hangangur 2 kom ikke flere islandske fiskefartøyer til vernesonen rundt Svalbard.
– Jeg fant i hvert fall ikke noen, sier Knut Audun Hustad.
Ifølge daværende sjef i rettsavdelingen i Fiskeridepartementet, Torben Foss, ble konflikten løst ved å tilby Island kvoter i norske fiskerisoner. I bytte fikk Norge tilsvarende i islandske soner. Island kan derfor nå fiske lovlig i vernesonen så lenge de holder seg innenfor tildelt kvote.
Idag er det EU som utfordrer Norge ved å utstede egne kvoter i vernesonen.
– Ethvert fiske utover Norges kvotetildelinger vil være et ulovlig fiske, og vil bli håndhevet av Kystvakten på alminnelig måte, sier fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen til NRK.
