Kjørte på ski der ingen andre våger
Våghalsen Davo ble bare kalt «Den ustoppelige». Likevel sjokkerte dødsfallet skimiljøet
Davo Karnicar var førstemann som kjørte på ski ned fra toppen av Mount Everest, og ble bare kalt «Den ustoppelige». Da han så ut til å ha slått seg til ro med familien, rammet tragedien på ufattelig vis.
Da Davo Karnicar endelig sto på toppen av Mount Everest, gjorde han noe ingen som hadde stått der før ham, hadde gjort. Han spente på seg et par ski han hadde båret med seg i ryggsekken. Han tok dem ikke av før han kom til Base Camp, 3500 høydemeter nedenfor, fire timer og førti minutter senere.
Det var en tur som gir begrepet å «kjøre utenfor løypa» ny betydning.
– Jeg var så sliten at jeg følte meg mange lysår unna. Lykkefølelsen kom først senere, fortalte Karnicar.
Skjebnen, en lunefull djevel
Skituren i oktober 2000, hele veien fra toppen av Everest og ned sørsiden til Base Camp, er fortsatt den eneste av sitt slag. Men frikjøreren fra Slovenia stanset ikke der.
De neste årene kjørte Davo Karnicar på ski fra de høyeste fjelltoppene på alle de andre kontinentene også. Og for to år siden, da han var 54, var det bare en vond rygg som gjorde at han ga opp forsøket på å kjøre ski ned fra fjellet som i klatrernes verden er kjent som det mest ondskapsfulle av dem alle: K2.
Davo Karnicar kjørte ski ned fra fjelltopper de fleste hverken våger eller klarer å klatre opp, hundrevis i alt, og kanskje var det bare hans nærmeste som våget å tro på at han ville dø av alderdom.
Men da nyheten om hans bortgang nådde ski- og klatremiljøet i midten av september i 2019, kom det likevel som et sjokk. Karnicar (56) mistet livet i en trefellingsulykke like ved hjemmet sitt i Jezersko i Slovenia, på grensen mot Østerrike og ved foten av alpene. Der bodde han med kone og fire barn. Han hadde også tre voksne barn fra et tidligere forhold.
– Davo flørtet med utfordringer på noen av klodens farligste steder. Han fant alltid veien trygt tilbake. Det er uvirkelig at han møtte sin skjebne et steinkast fra sin egen dørterskel, het det i en uttalelse fra sjefen for den slovenske skiprodusenten Elan.
Den norske frikjøreren og Fri Flyt-redaktøren Erlend Sande kjente Karnicar godt. Han tenkte det samme.
– Hans drøm om K2 var jo kjent, og jeg fryktet at det en dag kunne komme et tragisk budskap derfra. I stedet dør han i en arbeidsulykke når det virket som om han hadde slått seg til ro, sier Sande. Han forteller om en ekte fjellmann som elsket å stå på ski, og han kjørte selv sammen med Karnicar i Hurrungane i Jotunheimen. Sloveneren var nemlig det vi liker å kalle norgesvenn.
– Absolutt! Davo kjørte bil fra Slovenia og besøkte toppturfestivalen High Camp på Turtagrø flere ganger. Og på begynnelsen av 1990-tallet var han servicemann for Elan i verdenscupen i alpint, ikke minst for Ole Kristian Furuseth (med ni seirer i v-cupen, red.anm.), forteller Sande.
Pionerånden
For den uinnvidde fremstår det ganske vilt å kjøre ski ned fra Mount Everest. I bratt skikjøring er hver sving som et basehopp, uten rom for feil, har den norske frikjøreren Stian Hagen sagt.
– Risikoen var selvsagt høy, men selve skikjøringen var det ikke noe vilt over. Det var noe Davo behersket. Hvis det henger snø på et fjell, kan dyktige kjørere ta seg ned på ski. Vi ser etter en linje hvor du kan kjøre på ski, akkurat som klatrere ser etter en linje de kan klatre opp. Ruta han fulgte på Everest er ikke desperat bratt. Men det er så mye som må klaffe der. Du må jo få skiene og deg selv opp til toppen først. Da må du ha både økonomiske og fysiske krefter, sier Erlend Sande.
Og én ting til er nødvendig:
– Flaks. I situasjoner hvor risikoen er så høy, spiller flaksen alltid en rolle, sier Davo Karnicar selv i dokumentarfilmen «Den ustoppelige». Karnicar visste utmerket godt hva han utsatte seg – og familien – for. Men suget fra fjellene var det umulig å stå imot.
– Hvis noe ikke har vært gjort før, så vil en eventyrer alltid pønske på hvordan man kan bli først. De som ønsker å forstå meg, forstår meg. De som tenker at jeg ikke er normal, vil enkelt finne tusen gode grunner til å tro det. Men den typen kritikere beveger seg vanligvis ikke langt vekk fra sofaen, sier Davo Karnicar i dokumentarfilmen «Den ustoppelige».
– Jeg visste at jeg en dag hadde et stevnemøte med skjebnen på det fjellet, sa Karnicar da han fortalte om everestekspedisjonen i Planet Mountain. Han forandret ikke mening selv om broren Andrej frøs av seg åtte tær da brødreparet gjennomførte den første skituren ned fra Annapurna i 1995. Det fjellet tar livet av én klatrer for hver fjerde av de få som prøver å nå til topps. Selv fikk han stygge forfrysninger da han prøvde seg på Mount Everest for første gang året etter. Da havnet Karnicar i den katastrofale snøstormen som brått rammet flere grupper av klatrere på vei ned fra toppen, og som er beskrevet i boken «I tynn luft» og filmen «Everest».
12 personer mistet livet. Karnicar mistet bare to fingre, og ingenting av motet.
Sort løype
Det tok fire år å finansiere og planlegge et nytt forsøk. Det fant sted i oktober og ikke i det mest benyttede og sikreste «værvinduet» i mai. Ekspedisjonen tok seg opp via sørøstryggen fra Nepal. Det er samme rute som Edmund Hillary og Tenzing Norgay brukte under førstebestigningen i 1953, og som fortsatt er langt mer populær enn ruten på nordsiden fra kinesiske Tibet. Karnicar, kameraten Franc Oderlap (som mistet livet i en klatreulykke i 2009 med Karnicar som øyenvitne) og to sherpaer nådde toppen i morgentimene 7. oktober 2000. Trolig hadde sherpaene sett litt av hvert av snål oppførsel før. Men kanskje ristet de litt forsiktig på hodene av mannen i gule fjellklær som satte støvlene i de snaut meteren lange skiene han hadde båret med seg i sekken. Og satte utfor.
– Det var som å kjøre på en knivsegg. I det ene øyeblikket hang skiene over Nepal, i det neste over Tibet, sa Karnicar. Bortsett fra enkelte pustepauser, kjørte han uten stans. Et sted passerte han en for lengst død klatrer. Hele tiden var skredfaren overhengende, men aller farligst var den siste etappen over den beryktede Khumbu-breen, en bratt labyrint av bresprekker og fallende tårn av is.
– Det er et sted du helst ikke vil være. Faller du der, er det ikke engang småbiter igjen av deg å hente opp, sa Karnicar. Han kjørte inn i Base Camp etter nesten fem timer på ski. Utladet og sliten, men i ett stykke.
Høsten 2019 forsøkte for øvrig den polske frikjøreren Andrzej Bagiel å gjenta Karnicars 19 år gamle, legendariske bragd. Mer enn det, Bagiel ville bli førstemann på ski ned fra Everest uten bruk av ekstra oksygen. Værforholdene gjorde at ekspedisjonen ble avbrutt bare noen dager etter at forbildet Davo Karnicar omkom. Men trolig gir Karnicars egne ord alle ekstremfrikjørere der ute motivasjon til på nytt å lete opp de bratteste og høyeste og strieste toppene og spenne skiene på.
– Jeg har mistet mange venner i fjellene. Å fortsette er en måte å ære dem på.
Seven summits
Davo Karnicar kjørte på ski ned fra det høyeste fjellet på alle syv kontinenter. Her er kortversjonen av opplevelsene, fortalt til everestnews.com.
Mount Everest (Asia), 8848 moh., okt. 2000
− Jeg følte det som om jeg var langt ute i verdensrommet.
Kilimanjaro (Afrika), 5895 moh., nov. 2001
− Jeg måtte bryte regelverket, og har dårlig samvittighet for det. Bare lov å gå til fots der. Gjemte skiene i ryggsekken.
Elbrus (Europa), 5642 moh., mai 2002
− Enkel. Ikke så bratt, men kaldt. Jeg kjørte der allerede i 1986. Kona mi har også gjort det.
Aconcagua (Sør-Amerika), 6961 moh., jan. 2003
− Bare en smal snøstripe øverst, knapt mulig å svinge. Jeg så ut som en nybegynner. Enkelte steder måtte jeg gå over stein. Vindfullt!
Mount Kosciuszko (Australia), 2228 moh., juli 2003
− Trygt. Helt fri for engstelser. Første tur med min bror Andrej siden han mistet åtte tær på Annapurna i 1995.
Denali (Nord-Amerika), 6190 moh., mai 2004
− Majesteten i ødemarken. Alt fra is til sørpe og pudder. Jodlet absolutt mest der.
Vinson Massif (Antarktis), 4892 moh., nov. 2006
− Femti minusgrader og tåke, men organiseringen på forhånd var hardere enn skikjøringen.
PS: Den kvinnelige amerikanske alpinisten Kit DesLauriers fullførte sine Seven Summits like før Karnicar i 2006. Hun slapp seg ut fra toppen av Mount Everest på ski, men måtte foreta mye av nedstigningen til fots.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn
Denne saken ble første gang publisert 27/10 2019, og sist oppdatert 25/08 2022.
