Torbjørn ble svært overrasket over hva han fant i de forlatte hyttene på Antarktis
Forlatt i Antarktis sto hyttene som hadde gitt ly til polarheltene frem til de gikk i døden eller reiste hjem i triumf. Drøyt 100 år etter kom Torbjørn Prytz og hans kolleger for å berge restene. De ble møtt av flere overraskelser.
For dekksgutten Carsten E. Borchgrevink sto beskyttelse av rugende pingviner neppe særlig på prioriteringslisten da han som første kjente menneske satte sin fot på det antarktiske fastland i 1895. Tvert imot. Pingvinene på Kapp Adare ytterst på landtungen som skiller Rosshavet fra Sørishavet, kunne være proviantreserve for senere ekspedisjoner og fremstøt mot selve polpunktet.
Fire år senere var Borchgrevink tilbake, denne gang som leder av sin egen ekspedisjon. Med i lasten var moduler til to ferdighytter som skulle gi ly for flere ekspedisjoner i årene som fulgte. Men så ble de etterlatt i vindens og værets vold.
Da tømreren Torbjørn Prytz fra Hattfjelldal kom tilbake for å beskue restene for noen få år siden, var pingvinene mer et problem enn en ressurs. For rugende pingviner og stanken fra deres etterlatenskaper gjorde restaureringen av polarheltenes krypinn til en oppussingsjobb av det mer uvanlige slaget.
En oppussingsjobb der overraskelsene sto i kø.
Fjernt og værhardt
Én ting hadde Borchgrevink og tømrer Prytz til felles da de startet sin virksomhet på Kapp Adare: Et lunefullt og potensielt helvetes vær.
Den laveste temperatur som noensinne er målt på kloden, minus 89,6 grader, ble målt i Antarktis. Ingenting bremser vinden der den sveiper rundt kontinentet i hastigheter på 90 meter i sekundet. Derfor får pingvinene stort sett ha de antarktiske strendene for seg selv.
Været hadde stanset alle tidligere forsøk på å gå i land på Kapp Adare før dekksgutt Borchgrevink overrumplet alle og inntok rullesteinsstranden og dermed Antarktis som førstemann i 1895. Forrykende antarktiske stormer skulle prege polarheltenes opphold der for drøyt 100 år siden, og planene for restaurering av hyttene i våre dager. Uten at det skremte Torbjørn Prytz:
− Det blåser ganske friskt langs Helgelandskysten også, sier han.
Ingen ettersending
For både Borchgrevink og Prytz var også logistikken en stor utfordring. Kapp Adare er et ekstremt vanskelig sted å ta seg frem til, planleggingen kunne man på ingen måte ta lett på.
Men der Borchgrevink & co. satset på kjøtt og spekk fra lokale pingviner, gjaldt det for Prytz og kollegene hans å få med alt som trengtes for oppholdet ved avreise.
Det var ikke bare å ettersende ting man hadde glemt.
− Kapp Adare er ikke et sted der man ønsker å bli skadet. Det er langt til hjelp, sier Prytz.
Så kan man lure på hva som er så om å gjøre med noen ferdighus fra Strømmen for Prytz’ arbeidsgiver Antarctic Heritage Trust med base på New Zealand.
Les også: Glem HMS – her risikerte tusenvis av norske menn livene sine
Vasset i land
På slutten av 1800 tallet var det meste av kloden utforsket. Bare ett av de store kontinentene hadde status som «uoppdaget». Det nærmest mytiske Antarktis.
Tidligere sjøfarere og hvalfangere hadde sett kontinentet på avstand. Enorme mengder med drivis gjorde slike forsøk på å gå i land livsfarlige. I 1894 la skipet Antarctic ut på ekspedisjon for å sjekke forholdene for hvalfangst i området.
Under ledelse av den erfarne hvalskutekapteinen Leonard Kristensen ble kursen satt for det uutforskede kontinentet i sør.
24. januar 1895 så det ut til at ekspedisjonen fikk et heldig øyeblikk der det var mulig å gå i land på Kapp Adare. En lettbåt ble satt på vannet med blant andre kaptein Kristensen og dekksgutten Carsten Borchgrevink fra Kristiania om bord.
Hva som så skjedde er omtvistet, men historikere mener at Borchgrevinks historie trolig stemmer: At han hoppet ut av lettbåten for å dra denne mot land slik at mannskapet med høyere rang enklere kunne komme i land − men at han i stedet løp opp på stranden og ble første menneske på det antarktiske kontinent.
Etter hjemkomsten reiste Borchgrevink på en foredragsturné der han fortalte om landkjenningen, og posisjonerte seg samtidig som leder for en ny, vitenskapelig ekspedisjon til Rosshavet. Den britiske mediemogulen George Newnes stilte med hele 35 000 britiske pund, forutsatt at en ny ekspedisjon skulle gå under britisk flagg. Det hadde Carsten Borchgrevinks lite imot, ettersom han hadde engelsk mor. Hans vitenskapelige ekspedisjon til det Antarktis, der mannskapet attpåtil skulle overvintre, ble en realitet.
Les også: Besøker du denne øya, blir du trolig drept
Base på Kapp Adare
Av mannskapet på 29 var det bare tre briter og én australier, resten var norske. I 1899 sto Borchgrevink igjen på Kapp Adere med planer om et lengre opphold. Med seg hadde han prefabrikkerte moduler til to hytter, laget på Stømmen Trævarefabrik. Disse skulle gi ly gjennom vinteren for været Borchgrevink trodde han var forberedt på.
Overvintringen på Kapp Adare ble likevel en beintøff opplevelse. En av ekspedisjonsmedlemmene døde under oppholdet og ble begravet der.
Men Borchgrevinks overvintring la grunnlaget for senere ekspedisjoner i regi av Ernest Shackleton, Roald Amundsen og Robert F. Scott. En del av Scotts ekspedisjon som endte med nederlag og død i kappløpet om Sydpolen, hadde base nettopp på Kapp Adare frem til 1912.
Ingen vet hvor den første stråhytta på det afrikanske kontinentet sto. Eller det første mennes-
keskapte krypinnet i Asia, Europa og andre kontinenter for den saks skyld. Sporene er for lengst forvitret.
Med ett unntak: Carsten Borchgrevinks to hytter på Kapp Adare. De står der fortsatt som et unikt spor etter menneskehetens erobring av et nytt kontinent.
Pingvin-avføring
Kapp Adare er imidlertid ikke et sted som farer pent med noe som helst. Borchgrevinks to hytter har vært eksponert for stormene i over hundre år. Dersom de skulle eksistere om noen år fra nå, måtte noe gjøres. Det syntes Antarctic Heritage Trust (AHT) på New Zealand det var grunn til å sikre for ettertiden.
AHT har som formål å konservere bygninger og gjenstander etter disse første ekspedisjonene til Antarktis. De hyret inn Torbjørn Prytz, en tømrer fra Hattfjelldal. Prytz har bakgrunn som håndverker for Riksantikvaren i Norge, noe som kom godt med i restaureringen av bygg med over hundre år i polar villmark bak seg.
− Vi fikk utlevert detaljerte retningslinjer. Kom vi til å bruke skruer der Borchgrevink brukte spiker, måtte vi skru ut skruen og slå inn spiker. Alt skulle være som det alltid har vært, forteller Prytz.
Blant hardtarbeidende konservatorer og hekkende adeliepingviner har Prytz vært med på å pusse opp Borchgrevinks to hytter. Fuglene må ikke forstyrres under hekkingen, en utfordring når de legger eggene sine helt inntil der konservatorene jobber. Pingvinguano, avsatt over hundrevis av år, lettet heller ikke arbeidet. Når sommersolen steg og tinte de frosne lagene med pingvin-avføring, ble arbeidet både klissete og illeluktende, forteller Prytz.
Les også: Norges verste seriemorder lever i frihet
Staut fra Strømmen
Prytz og AHT reddet fem historiske polarbaser: I tillegg til Borchgrevinks har de også restaurert Robert Falcon Scotts hytte på Hut point. Ernest Shackletons hytte på Cape Royds − base for det første forsøket på å nå Sydpolen i 1908, likeså.
Robert Scotts base på Cape Evans, hvorfra han startet kappløpet mot Sydpolen, er også restaurert. Den nyeste av polarbasene som er restaurert og bevart, ble etablert av sir Edmund Hillary på Scott Base. Hillary, som var med å bestige Mount Everest første gang i 1953, bygde hytta da han skulle legge ut depoter for ekspedisjonen til Vivian Fuchs. Fuchs ledet året etter den første ekspedisjonen som krysset det antarktiske kontinentet.
− Selv om hyttene til Borchgrevink var de eldste, var de likevel i best stand av byggene i AHTs prosjekter. Til tross for at fallvindene fra fjellene hadde slipt bort halve klednings-tykkelsen på sydveggen, var dørene tette, forteller Prytz.
Ferdighytta fra Strømmen var den eneste Prytz kom til som ikke hadde vært fylt av snø. Og som fortsatt duger som polart krypinn.
Vellagrede godsaker
Ikke bare hus har overlevd mer enn 100 år i Antarktis. Også kakebiter og brennevin ble etterlatt og er trolig fullt forsvarlig å innta i dag.
Den over hundre år gamle fruktkaken konservatoren fant i Borchgrevinks hytte på Kapp Adare stammer sannsynligvis fra Robert F. Scotts siste ekspedisjon. Det er dokumentert at Scott hadde med seg denne typen fruktkake på sin skjebnesvangre Sydpolekspedisjon. Kakeresten antas å være spiselig fortsatt.
Et enda mer spektakulært funn ble gjort i isen under Shackletons hytte i Cape Royds i 2010. Her fant konservatorene fem kasser med brennevin, to med brandy og tre med whisky. En whisky-kasse ble fløyet til Canterbury museum på New Zealand, der i alt 11 flasker omstendelig ble løftet ut av kassene. Flaskene var fortsatt dekket av et tynt papiromslag. Whiskyen var av merket Mackinlay, et merke som fortsatt eksisterer. Da dagens produsenter fikk høre om funnet, reiste eieren straks til New Zealand. Han fikk lov å ta med seg tre flasker hjem til Skottland i privatfly. Innholdet ble analysert for å avdekke den kjemiske sammensetningen, smaken og komposisjonen.
I 2011 hadde de klart å avdekke den gamle whiskyen dens hemmeligheter, og laget en eksakt kopi. Denne ble relansert som «Mackinlays Rare Old Highland Malt Whisky.»
Nå var neppe Shackletons ekspedisjon en fylletur, særlig ikke siden så mange av flaskene var uåpnet. Like fullt ble det fra samme sted også funnet, og restaurert, en øltønne. Innholdet var denne gangen for lengst borte, bare tønnestavene stakk opp fra isen. De ble tatt vare på, fløyet til New Zealand, der tønna ble satt sammen igjen. Etter restaureringen ble den fløyet tilbake, og står i dag i hytteveggen på Shackletons gamle base.
Et vakkert innslag i de gamle raritetene som ble funnet, er et oljemaleri utført av Dr. Edward Wilson. Wilson var en av de fem som døde sammen med Scott på vei tilbake fra Sydpolpunktet. Maleriet ble funnet i Borchgrevinks hytte, som også ble brukt av Scott under hans Terra Nova ekspedisjon.
Wilson var zoolog, og sjef for det vitenskapelige arbeidet på denne ekspedisjonen. Maleriet viser en død trekryper, en liten fugl. Bildet ble funnet 118 år etter at det ble lagt inn mellom andre papirer − papirer som da de ble funnet – var dekket av støv, skitt og pingvinmøkk. Bildet var i veldig god stand, og ble tatt med tilbake til New Zealand.
Som alt annet som blir funnet, vil bildet bli lagt tilbake når hytta er satt i stand av Torbjørn Prytz og hans kolleger.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 24 2020