Mount Everest
Det dødelige kappløpet om Mount Everest
Høyt over ekspedisjonsdeltagernes hoder lokket toppen av verdens høyeste fjell. Under dem bygget det seg opp et uvær. Klatreguiden Rob Hall, som to år tidligere hadde ledet norske Erling Kagge til topps på Mount Everest, sto foran et dødelig kappløp.
Rob Hall hadde allerede vært fire ganger på toppen av Mount Everest. Den femte gangen kom han også opp, lenge etter tidsskjemaet.
Historien om den uredde og beintøffe newzealenderens skjebne er en av de mest hjerteskjærende og dramatiske i den brutale sagaen rundt verdens høyeste fjell.
Historien om den 35 år gamle klatreren og fjellguiden fortelles fortsatt i telt og rundt leirbål der tindebestigere samles. Fortsatt diskuteres flittig hvorfor ekspedisjonen Hall ledet fikk et slikt utfall. Bøker har vært skrevet, dramaet er for lengst blitt spillefilm.
Norsk venn
– Jeg møtte Rob i Antarktis i januar 1993 og fikk blant annet høre at han guidet klatrere til Everest, sier den norske eventyreren, juristen og forleggeren Erling Kagge.
Kagge hadde gått til Nordpolen og Sydpolen, drømte om å bli først til de «tre polene». Opprinnelige var ideen å traversere Everest fra Tibet til Nepal, men nordmannen visste det var 13–14 andre som hadde planer om det samme, og bestemte seg for å handle raskt.
LES OGSÅ: Han kjørte snøbrett ned Mount Everest
Kjernekar
– Kort etter hadde vi avtalt at jeg skulle klatre sørøst-ruten fra Nepal med Hall året etter, forteller Kagge til Vi Menn.
Den erfarne norske eventyreren beskriver Hall som en kjernekar og en superdyktig fjellfører. Alltid rolig og avslappet, aldri brautende.
– ... og overhodet ikke en kar som tok sjanser. Han tenkte gjennom ting og gjorde ikke noe overilet.
– Følte du deg trygg på ham oppover i fjellet?
– Det kan jeg ikke svare på, det var ikke så mye jeg så til ham, ikke som jeg husker i alle fall. Han hadde mange oppgaver, og var både her og der. Men jeg husker at jeg så ham på toppen, der var vi sammen, forteller Kagge.
LES OGSÅ: Randi Skaug, første norske kvinne på Mount Everest
På den flere uker lange ekspedisjonen ble Kagge også kjent med Jay Arnold, Halls kone, som var ekspedisjonens lege.
Suksess og tragedie
Rob Hall hadde startet selskapet Adventure Consultans tre år tidligere – i 1991 – sammen med bestekompisen Gary Ball, også han en erfaren og lidenskapelig fjellklatrer. De to hadde møttes i 1988, og øyeblikkelig blitt nære venner og klatrekamerater.
LES OGSÅ: Da de krysset Dødssonen, var deres skjebne avgjort
Hall og Ball bestemte seg for å forsøke et halsbrekkende program som ingen hadde vært i nærheten av tidligere; å klatre den høyeste toppen på hvert kontinent, én hver måned i syv måneder – fra mai, da sesongen startet på Mount Everest, og til desember, da det var «sommer» i Antarktis. (se egen sak).
Høy betalingsvillighet
Etterpå bestemte de seg for å livnære seg av å hjelpe andre til å nå sine drømmer. Og det var nok av folk der ute som var villige til å betale godt.
Utfordringen deres var å finne en ekspedisjon å slutte seg til og få hjelp til forberedelser og gjennomføring. Det var her Hall og Bass så muligheten. Allerede året etter guidet de to sine seks første klienter opp på Everest. I 1993 gjentok de suksessen, og så for seg mange gode år i businessen.
Tragedien rammer
Men allerede samme høst rammet tragedien: Gary Ball kollapset og døde av et svært alvorlig hjerneødem mens de klatret verdens syvende høyeste fjell, 8167 meter høye Dhaulagiri.
Etterlot kompanjong
Snaut 900 meter under toppen på 8167 meter høye Dhaulagiri kollapset Gary Ball med et svært alvorlig hjerneødem i oktober 1993.
Han hadde vært utsatt for denne formen for høydesyke tidligere, og ble da reddet av klatrekameratene, blant dem Rob Hall.
Denne gangen var det ingen ting å gjøre. Rob Hall var ute av stand til å få kameraten med tilbake. Han pakket den døde inn i en sovepose, og senket liket i en bresprekk.
Selv om opplevelsen på «Det hvite fjellet» hadde vært traumatisk og krevende, fortsatte Hall å guide betalende gjester. Hans rykte som en erfaren, kunnskapsrik og pålitelig guide gjorde at klatrere strømmet til selskapet og holdt Hall beskjeftiget året rundt.
LES OGSÅ: (+) 21 supre fiskeplasser mellom Trondheim og Oslo
Til topps med Kagge
I 1994 ledet igjen Hall klienter opp på verdens absolutte tak. Denne gangen også en ung norsk jurist som ville fullføre sin historiske trippel.
1994 ble et nesten uvirkelig år for Rob Hall. I tillegg til Everest sto han på toppen av K2, Lhotse og Makalu – alle fjell over 8000 meter. Men så skulle det butte mer imot for eventyr-konsulenten.
Stor gruppe
I midten av april 1996 satte en stor gruppe under Halls ledelse opp teltene sine i Everest Base Camp.
Adventure Consultans-gjengen besto av 26 personer; åtte klatrere, to trekkere og skulle bare vandre i «lavlandet», mens 16 personer hørte til støtteapparatet; sherpaer som skulle hjelpe klatrerne til toppen, lege, leirsjef, kjøkkenstab samt to vestlige guider i tillegg til sjefen selv.
Gruppen syntes godt forberedt etter flere kortere ekspedisjoner og akklimatisering i området.
Klar for toppstøtet
10. mai var Hall og gruppen hans fremme i Leir 4 i det såkalte Sørskaret. Like etter midnatt gjorde Hall og resten av gruppen hans seg klar til toppstøtet.
Sammen med dem var en gruppe ledet av Scott Fischer, en gammel venn av Hall, som drev selskapet Mountain Madness, samt klatrere fra Taiwan og India.
Til sammen var det 33 klatrere som satte kursen mot toppen omtrent samtidig. De skulle havne i store vansker.
Forsinket
Hillary Step er en om lag 12 meter høy klippevegg høyt oppe på Mount Everest, den eneste egentlige klatretekniske utfordringen på veien opp, ikke minst fordi den ligger på rundt 8800 meters høyde halvveis mellom Sørtoppen og den absolutte toppen.
Da gruppene til Hall og Fischer nådde frem til klippeveggen, som de første i sesongen -96, oppdaget de at det ikke var lagt faste tau videre opp, normalt en oppgave for de lokale sherpaene.
Nå måtte ekspedisjonslederne ordne det selv, og Rob Hall gjorde mye av jobben.
Jordnær datter
Sarah Arnold-Hall er i dag 23 år gammel, og en aktiv ung kvinne.
– Min mor har alltid fortalt om det som skjedde. Hun sier at jeg av natur ligner på Rob, i måten å møte livet og mennesker på blant annet. Jeg tror jeg har den samme driven og lidenskapen i ambisjonene mine, men de er ikke rettet mot fjellklatring – ikke på dette tidspunkt av livet i alle fall, sa hun i et intervju for en tid tilbake.
Med ett enkelt tau over Hillary Step ble det lang ventetid nedenfor klippen.
Det gikk så sakte med én og én klatrer over «The step» at mange av klatrerne ennå ikke hadde nådd toppen da klokken var blitt 14.00 – tidspunktet som ble regnet som absolutt siste deadline for å kunne komme seg tilbake i trygghet i Leir 4 før natten falt på.
Måtte vente på toppen
Halls nepalske klatresjef var den meget rutinerte Ang Dorje Sherpa. Sammen med et par andre sherpaer ventet han på toppen til nærmere klokken 15.00 før de begynte på nedstigningen.
Like ovenfor Hillary Step møtte Ang Dorje på klatreren Doug Hansen i Halls selskap. Hansen fikk ordre om å snu, men nektet. Da Rob Hall like etter kom til stedet, sendte han sherpaene ned for å hjelpe de andre klientene sine.
Selv ville Hall bli igjen for å hjelpe Hansen som hadde sluppet opp for ekstra oksygen.
Hansen ble raskt mye dårligere, og flere ganger utover ettermiddagen tryglet han Hall om å redde seg selv og la ham bli igjen alene. Men newzealenderen nektet å forlate sitt ekspedisjonsmedlem.
Snøstormen
Da klokken ble 17 om ettermiddagen, traff snøstormen sørvestveggen på Everest. Sikten forsvant nesten helt, og det ble bortimot håpløst å finne veien ned til Leir 4. Hall varslet over radio om at Doug Hansen hadde falt i koma, men fortsatt var i live.
Forholdene i fjellveggen var slik at det var umulig å holde klatregruppen samlet. Noen forsøkte å komme seg i sikkerhet på egenhånd, andre søkte ly og satset på å overleve der de var. En av dem var sjefen selv – Rob Hall.
12 timer på Sørtoppen
Klokken 04.43 neste morgen – nærmere 12 timer etter at snøstormen dundret inn over verdens høyeste fjell – kalte Hall opp Base Camp, rundt 3000 meter under ham. Han forklarte at han selv befant seg på Sørtoppen (8749 moh.) og at Doug Hansen hadde omkommet i løpet av natten.
Om seg selv rapporterte Hall at han ikke fikk i seg ekstra oksygen fra flaskene sine, fordi pustemasken hans var frosset til is.
Redningsaksjon mislyktes
Nye timer gikk. Sherpaene Ang Dorje og Lhakpa Chhiri forsøkte å ta seg opp til Hall, men måtte snu 700 fot under Sørtoppen på grunn av den voldsomme vinden. Der og da forsvant i praksis mulighetene for å få klatresjefen ned fra den såkalte «Death zone» der menneskekroppen kun brytes ned, i live.
Ved 09-tiden om morgenen kom en ny radiomelding fra newzealenderen: Han hadde fått fikset masken, men hadde så store frostskader på hendene og føttene at han ikke var i stand til å klatre ned tauene mot Leir 4. Det hadde tatt Hall fire timer å tine pusteventilen, og da han endelig kunne supe i seg litt medbrakt oksygen, hadde han vært oppe på nesten 8800 meter i 16 timer uten den livgivende gassen.
«De der hjemme»
Da Rob Hall var i Himalaya for å klatre Everest som begynnelsen på Seven Summits-ekspedisjonen i 1990, møtte han en ung kvinnelig klatrer fra hjemlandet. Hennes navn var Jay Arnold.
De to ble kjærester, klatret Denali på sin første date, og giftet seg senere. I 1993, ikke lenge etter at Halls kompanjong og kamerat Gary Ball hadde omkommet på Dhaulagiri, klatret kjæresteparet sammen til toppen av Everest.
Motløs
I mai 1996 var Jay Arnold høygravid med parets barn, hjemme i Christchurch. Hun og Rob hadde snakket sammen like før utfallet mot toppen. Etter det hadde hun ikke kunnet gjøre annet enn å følge med på de dramatiske nyhetene fra Himalaya. Like før klokken halv syv om kvelden 11. mai fikk Hall via sin radio og satellitttelefonen i Base Camp kontakt med sin kone.
– Jeg ble svært motløs da jeg hørte stemmen hans, tung og grøtete. Jeg hadde vært der oppe, jeg visste hvordan det var der i dårlig vær, fortalte Arnold senere.
Jon Krakauer, en amerikansk journalist og klatrer som deltok på Halls ekspedisjon, gjengir den aller siste samtalen mellom de to i boken «Into thin air» som han skrev etter katastrofevåren. Jay Arnold prøvde å komme med trøstende ord:
– Jeg gleder meg til å få deg til å føle deg så mye bedre når du kommer hjem. Jeg bare vet at du kommer til å bli reddet. Ikke føl at du er alene. Jeg sender all min positive energi til deg.
De siste ordene Rob Hall fikk sagt til sin gravide livspartner har knapt sin make:
– Sleep well, my sweetheart. Please don’t worry too much.
Det var det siste noen hørte fra Rob Hall. Kort tid etterpå døde 35-åringen av kulde og utmattelse.
LES OGSÅ: 10 fantastiske toppturer i Norge
– Uvirkelig
Katastrofen på Everest i 1996 gjorde et voldsomt inntrykk på veldig mange – også på Erling Kagge.
– Jeg husker veldig godt da det skjedde. Jeg var hjemme da jeg fikk en melding om at noe alvorlig hadde hendt. Det var vanskelig å skjønne at det virkelig hadde gått så galt, sier Kagge.
I alt 12 personer omkom på Mount Everest i løpet av 1996, til da det overlegent største tapstallet på Everest på én dag noensinne.
Liket av Hall ble funnet av en nær venn bare 12 dager senere, liggende på sin høyre side i en grunn liten fjellsprekk, overkroppen var delvis begravd av snø.
Dough Hansen ble aldri funnet
Liket av Doug Hansen er aldri blitt funnet. Også en guide og et fjerde medlem av Halls ekspedisjon omkom denne forferdelige maidagen.
Yasuko Namba fra Japan klarte å ta seg helt ned til 7900 meter. Der døde hun av kulde og utmattelse, etterlatt av guidene som mente hun var i så dårlig forfatning at hun ikke ville overleve transporten ned fjellet.
Også amerikaneren Beck Weathers ble etterlatt av samme årsak, men mot alle odds overlevde Weathers og klarte å ta seg tilbake på egenhånd. Han skrev senere om sine opplevelser i boken «Left for dead» (Etterlatt for å dø).
Konkurranse?
Det er mange forklaringer på hvorfor det gikk så galt denne maidagen for snart 25 år siden. Den viktigste årsaken er selvsagt snøstormen som slo til da altfor mange klatrere var altfor høyt oppe i fjellet.
Planen var å snu senest klokken 14.00 lokal tid, fordi det veldig ofte blåser opp utover ettermiddagen. Mange fortsatte likevel mot toppen etter dette tidspunktet. To klatrere ble brått syke på, eller like under toppunktet etter klokken 15. De mange timene i «dødssonen» over 8000 meter gjorde også at flere klatrere slapp opp for oksygen slik at guidene måtte bære flasker opp i fjellet mens stormen nærmet seg.
LES OGSÅ: Otto Sverdrup var mannen polheltene ringte til når de trengte hjelp
Journalisten Jon Krakauer peker på den intense konkurransen mellom guide-selskapene, og at det var viktig å få så mange som mulig opp på toppen for å skaffe nye kunder senere sesonger. At Krakauer var med i gruppen for å skrive gjorde det ekstra viktig for Hall å få alle sine kunder opp.
Erling Kagge tror ikke tragedien hadde noe å gjøre med konkurransen mellom to rivaliserende selskaper.
– Jeg vil ikke spekulere i hva som gikk så galt, men jeg tror forklaringen er mer sammensatt. Det må være noe mer enn konkurranse, sier nordmannen.
– Det er selvsagt lett å snakke pent om de som er døde, men Rob var virkelig en seriøs og hyggelig fyr.
Syv topper på syv måneder
Bare noen måneder etter at de møttes, bestemte Hall og Ball seg for å gå løs på å klatre «Seven Summits» – det høyeste fjellet på hvert av Jordens kontinenter.
I 1985, bare tre år tidligere, var denne prestasjonen fullført for første gang i 1985. Men de to kameratene ville ikke gjøre det over flere år, slik det hadde vært gjort av de få som hadde klatret alle syv toppene frem til da.
Det finnes flere definisjoner av hva som er «Seven Summits.» Hall og Ball bestemte seg for å klatre det som kalles for «Bass-versjonen,» oppkalt etter den amerikanske forretningsmannen Richard Bass, som 30. april 1985 ble den første i verden til denne bragden da han på tredje forsøk klarte å nå toppen av Mount
Everest.
De toppene Bass klatret, var i tillegg til Mount Everest i Asia, fjellene Aconcagua (6961 m) i Sør-Amerika, Denali (6194 m) i Nord-Amerika, Kilimanjaro (5895 m) i Afrika, Elbrus (5642 m) i Europa, Kosciuszko (2228 m) i Australia og Mount Vinson
(4892 m) på det antarktiske kontinent.
Ryktene om den «umulige» klatremaratonen gjorde at sponsorene flokket seg rundt de to våghalsene, og det tok ikke lang tid før de hadde nok penger til å gå i gang. Startskuddet gikk våren 1990. Den 10. mai sto de på toppen av Mount Everest, og så fortsatte de i et enormt tempo inntil de 12. desember kunne løfte flagget på toppen av Mount Vinson – bokstavelig talt bare noen timer før syvmåneders-fristen var ute.
– Vi var så lykkelige. Vi hadde nådd målet vårt, og vi hadde gjort noe ingen andre hadde klart, fortalte Rob Hall etter at kameratene var tilbake fra Antarktis.
Men lykken varte dessverre ikke så veldig lenge for de to vennene. Vel tilbake på New Zealand oppdaget de at suksessen hadde sin pris; sponsorene ville at de skulle legge ut på nye og enda mer utfordrende og hasardiøse prosjekter. Det ble så vanskelig for de to, at de, som hadde gjort det umulige mulig, bestemte seg for å slutte som profesjonelle klatrere. De ønsket ikke å risikere livet for at andre skulle ha glede av det.

Kilder: Jon Krakauer: Into thin air. Explorersweb.com, sheknows.com, adventureconsultants.com, allthatsinteresting.com, Wikipedia, VGs arkiv, pizpalu.no, everestnews.com
