INTERVJU:
Å få barn, og deretter bli alenemor, har endret drømmene til Cecilie Skog
Nå handler det om å være til stede for døtrene, å sovne med dem i en hengekøye klokka sju om kvelden – og å dra på småturer med venner. Les intervjuet.
Det tikker inn en SMS fra Cecilie Skog om at barna sover – og at jeg bare kan gå rett inn. Hun skriver at huset ikke er så forlatt som det ser ut som. Utelyset har bare streiket siden tidlig i vinter.
Det er fredagskveld, og klokken er halv ni når jeg står i gangen hjemme hos Cecilie, fjellklatreren, polfareren og ekspedisjonsfareren, og døtrene hennes, Vilja og Vega.
Her henger det turnringer fra taket og klatretau i trappen. Klatretauet fungerer som rekkverk, og kanskje er det også en del av barnas hinderløype. Her er nemlig også en stor bom i stua og et eget buldrerom, som for øvrig fungerer som både kontor og gjesterom.
– Jeg elsker å se barna i fri utfoldelse. Som liten fikk jeg selv lov til å bevege meg fritt. Foreldrene mine hadde nok å gjøre og hang ikke på oss barna, slik vår foreldregenerasjon har en tendens til, sier Cecilie.
Glemte å spise selv
Det brenner i peisen, og belysningen er dunkel. Huset, som ligger på Oslos beste østkant, et steinkast fra Østmarka, er stilfullt innredet – og overraskende ryddig med tanke på at det bor en fireåring og en seksåring her, og bare én voksen til å samle opp smulene og rydde sammen lekene og alt som havner på gulvet i løpet av en dag.
Cecilie har bodd her alene, sammen med døtrene, etter bruddet med jentenes far, polfareren og eventyreren Aleksander Gamme.
Vi setter oss ved kjøkkenbordet, og Cecilie byr på belgisk kakao, mørk sjokolade, cookies og plommer. Ålesundsjenta forteller at hun selv vokste opp med en mor som jobbet hardt.
– Mamma er en bitte liten dame, som har en enorm omsorg for barna sine. Hun sørget for at vi hadde mat på bordet, men glemte litt for ofte å spise selv, sier Cecilie.
Familien hadde ikke så god råd. De laget potetmos i stedet for å spise poteter, siden potetmos metter mer. Barna gikk stort sett i klær moren hadde strikket eller sydd. Ski og annet utstyr arvet de, og utstyret var ofte godt brukt. Cecilie minnes en skitur med skolen, der sålen løsnet fra skiskoen.
– Vi var forut for vår tid med tanke på bærekraftig livsstil, sier hun og smiler varmt.
Cecilie Skog (46):
- Polfarer, fjellklatrer, ekspedisjonsleder og eventyrer. Hun har nådd både Mount Everest, Sydpolen og Nordpolen – og nådde også K2 i 2008.
- På den samme turen omkom ektemannen Rolf Baei et skred på vei ned fra toppen.
- Cecilie er utdannet sykepleier og fjellfører. Hun er mamma til Vilja (6) og Vega (4).
Moren jobbet på fiskebu – og om ettermiddagen kunne hun observeres på taket for å feste takstein. Hun hadde sjelden tid til å sette seg ned, bortsett fra når hun stoppet sokker eller reparerte klær.
– Hvis vi barna kommenterte at mamma luktet fisk, svarte hun: «Det lukter penger». Mamma lærte meg å være arbeidsom.
Cecilie minnes synet av moren da hun kom hjem fra fiskebua.
– Hun så ut som et lykketroll med salt i håret og sprukne hender.
Les også: Idas drømmehus er helt spesielt. Nå leter hun etter drømmemannen
Ikke råd til skolebøker
Cecilie fikk selv sin første jobb som 13-åring. Hun gikk med aviser. To år senere fikk hun jobb i kassa på Rema 1000 i tillegg. Da Cecilie begynte på videregående, gikk mye av lønnen med til å kjøpe skolebøker.
Likevel var det en del bøker hun ikke hadde penger til. Hun lånte noen – og minnes at det var litt flaut å ikke ha råd til alle bøkene, så hun snakket ikke høyt om det.
Da klassen skulle på studietur til Oslo, stusset læreren over at Cecilie ikke hadde meldt seg på, og innkalte moren til et møte på skolen. Hun jobbet og hadde ikke mulighet til å stille.
– Selv om jeg ikke ville si noe, skjønte læreren at det handlet om økonomi – og skolen betalte for meg, sier Cecilie.
Hun vender blikket mot kakaokoppen og rører i den.
– Ble det en fin tur?
– Det ble en helt fantastisk tur, svarer hun og lyser opp.
Les også: Tinder-daten forbløffet Mia Gundersen (59)
Investerte i aksjer
– Da jeg flyttet til Oslo for å studere sykepleie, tok jeg vakter ved gastrokirurgisk avdeling på Ullevål sykehus, hvor jeg jobbet om nettene. Det var et så herlig miljø der. Jeg fikk mye ansvar – og jeg erfarte jo alt! Jeg trengte nesten ikke å lese til eksamen, sier Cecilie, som investerte studielånet i aksjer.
Hun har aldri hatt noen offerfølelse. I ungdomstiden var hun stolt da hun kom litt senere på vorspiel fordi hun kom rett fra jobb på Rema.
– Jeg tenkte aldri at jeg var annerledes enn andre. At det var derfor jeg måtte jobbe. Jeg var takknemlig og stolt av jobbene mine, sier hun og setter koppen på bordet med et bestemt dunk.
– Jeg var takknemlig og stolt av jobbene mine, sier hun. Foto: Janne Rugland
Beskyttende foreldrestil
Cecilie ser på seg selv som en mamma som er nær og omsorgsfull, men samtidig avslappet og fleksibel. Nylig tok hun Foreldrestiltesten, som Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet står bak, og som bortimot 200 000 norske mødre og fedre har tatt, ifølge Aftenposten.no.
– Jeg var overbevist om at jeg ville bli den fleksible.
– Hadde du rett?
Cecilie spruter ut i latter.
– Nei. Jeg ble beskytteren. Jeg tenkte nesten at det måtte være feil og tok testen en gang til. Da svarte jeg litt annerledes. Men vet du? Jeg ble beskytteren igjen. Idealet mitt stemmer ikke helt overens med den forelderen jeg faktisk ble.
Den viltre og vågale polfareren påpeker at hun som mor stadig møter seg selv i døra.
– Vilja gikk hjem fra skolen alene for første gang i går. Sammen med en venninne, altså, sier Cecilie og peker på skolen gjennom vinduet. Det er for mørkt nå, men hun ser taket på skolen i godt dagslys, forsikrer hun.
– Jeg sto i vinduet og fulgte med hele veien.
Motivasjonen for å la Vilja og venninnen gå alene hjem fra skolen var klar – hvis barna mente at de kunne klare det, så måtte de få prøve. De 115 første skoledagene i sitt liv gikk de alltid sammen med en voksen, ifølge Cecilie.
– Du har oversikten?
Cecilie ler. Jo da, hun har en beskyttende foreldrestil. Men det er ikke bare den stilen over hele linja, liksom.
– De må krysse veien der nede.
Cecilie peker igjen.
– De vet at de skal trykke på knappen og vente på den grønne mannen. Ja, de har jo gjort det 115 ganger før.
Da jentene nærmet seg huset, åpnet Cecilie vinduet. Hun hørte datteren si til venninnen at hun bare måtte fortelle noe til Grethe, naboen.
– Da Grethe kom ut i døra, hørte jeg Vilja si: «Jeg ville bare få presentere deg for Oda.» Deretter fortalte hun at de hadde gått hele veien hjem fra skolen alene. Jentene var så stolte! De ville at hele verden skulle få vite at de hadde gått hjem selv. Grethe møtte jentene på følelsene deres – og de strålte om kapp, den voksne og seksåringene selv, forteller Cecilie, omtrent like entusiastisk, ser jeg for meg, som Vilja dagen før.
Les også: Slik er det nye mammalivet: – Som en tikkende bombe
– Mormor så meg
Cecilie synes det er viktig at jentene får dele opplevelsen.
– Mange tror at jeg har gått alene til Nord- og Sydpolen, men jeg har aldri gått noe sted alene. Når du har noen å dele historien med, blir den enda større og bedre i ettertid. Om en stund vil nok Vilja gjenfortelle historien som om de faktisk krysset hele Oslo by, sier Cecilie og ler hjertelig.
Peisen har slukket, og hun spør om jeg fryser. Hun foreslår at vi skal gå opp og sette oss i TV-stua, som er lunere. Men først tilbyr hun mat, en brødskive eller noe ... Vi ender opp med mer belgisk kakao og sjokolade.
Både moren og mormoren er sterke, viktige kvinner i eventyrerens liv, forteller hun.
– Jeg flyttet inn hos mormor da jeg var 16. Hun var nesten blind og trengte litt hjelp og et par ekstra øyne. Mormor så meg, og hun sa alltid at jeg kunne klare alt. Mormor kalte meg for samboeren sin, og vi hadde et helt spesielt forhold.
Da Cecilie og vennene ble gamle nok, smeltet mormor Mally Klara tyrkisk pepper og laget drinker til dem når de hadde vorspiel. Cecilies øyne blir blanke når hun snakker om bestemoren.
– Mormor hadde god tid – og vi hadde veldig fine samtaler, sier hun.
Telle til ti-stol
Cecilie er opptatt av den gode relasjonen også til sine barn.
– Jeg tror barna opplever at de blir sett, at de har en verdi, også når de er sinte og lei seg.
Hun forteller at yngstedatteren Vega tviholder på det siste av «trassalder». De skulle til sentrum for å gå på skøyter i Spikersuppa her en dag – og det ene buksebeinet var riktig dandert over skoen, mens det andre definitivt ikke var det.
– Det var motstand ned til hver minste sokk. Hun var sint, hylte og sparket av seg skoene – og situasjonen var låst. Jeg bestemte meg for å gi henne litt tid og gikk ned i garasjen for å hente skøyter og hjelm. Da kom hun løpende etter meg for å sjekke om jeg pakket riktig hjelm, og frustrasjonen var stor: «Du skjønner ingenting. Dumme mamma! Jeg hater deg.» Cecilie måtte sette seg i den stolen hun sitter i når hun trenger å hente seg inn, familiens «telle til ti-stol».
– Jeg sa at jeg syntes vi skulle gi hverandre en kos og si unnskyld. Hun endte opp med å kaste seg rundt halsen min, og det utviklet seg til en fin og nær stund, sier Cecilie.
Hun understreker at man jo ofte har dårlig tid, men at det er fantastisk å kjenne på effekten de gangene man klarer å møte barna akkurat der de er i følelsene sine.
Cecilie er også bevisst på dette med å oppdra døtre. Hvor ofte får ikke jenter høre at de er fine når de kler seg i kjole?
– Barna kan godt ha på seg kjole og neglelakk, men vi har alltid vært opptatt av å si at det er barna som er fine, ikke pynten. Det var en periode en av jentene ikke ville gå med regnbukser – og det er jo litt upraktisk i friluftsbarnehage. Hun følte seg ikke fin i regnbukser. Da var Aleksander veldig flink til å fortelle henne at det er hun som er fin, og jeg tror det gikk inn. En dag lillesøster ikke fikk lov til å ha på seg kjole, kom det nemlig spontant fra storesøster: «Husk, Vega: Det er du som er fin!»
Cecilie gnir seg i øynene. Det nærmer seg midnatt. Hun drar fingrene gjennom krøllene. Nå føles det som om hun selv kommer fra fiskebua med salt i håret, sier hun.
Hun glatter litt på genseren og er ikke helt fornøyd med looken.
– Jeg forteller barna mine at det ikke spiller noen rolle hva de har på seg, så da må jeg jo leve etter det samme prinsippet selv. Som sagt, altså, som forelder møter man seg selv hundre tusen ganger i døra.
Ekstra besteforeldre
Fjellklatreren og ekspedisjonsfareren gjorde det klart før intervjuet at hun synes hun har snakket nok om sorgen over sin avdøde ektemann Rolf Bae. Men foreldrene hans, som hun konsekvent omtaler som Besta og Besten, snakker hun gjerne om. Besten er Viljas favoritt.
– Kan hun velge mellom ham og meg, velger hun ham. Hun sitter klistret inntil ham i sofaen. Besten prøver ikke hardt i det hele tatt, han er bare rolig til stede, og Besta, hun er så entusiastisk. Jeg sender henne stadig vekk bilder av jentene – og får så mye varme og engasjement tilbake.
Rolfs foreldre, Sidsel og Jacob Bae, fungerer som et ekstra sett med besteforeldre for døtrene, og Cecilie er takknemlig for at Aleksander har godtatt dette nære forholdet til Rolfs foreldre.
– Jeg er ikke sikker på om jeg hadde klart å være like raus hvis situasjonen var motsatt, sier hun og setter opp et sjarmerende smil.
Les også: Maria Mena: – Han lovet gull og grønne skoger. Jeg er ikke dum. Likevel lot jeg det skje
Stabil mann i livet
Det er ingen ny mann i livet til Cecilie, men det er en mann der. En som har vært der lenge og betyr mye. En hun har krysset Grønland sammen med fire ganger. Det var også han som hentet henne i Pakistan da ektemannen Rolf Bae døde.
– Vi pleier å tulle med at jeg er den mest stabile mannen i Cecilie sitt liv, sier Bjørn Sekkesæter på telefonen noen dager etter.
Han har vært en av Cecilies nærmeste venner i 15 år, og legger til at han vært gift med Marianne siden 1990, og at også hun har blitt en god venn av Cecilie.
Cecilie og Bjørn ble kjent da de satt i styret i fjellsportgruppa i DNT-Oslo. Da hadde Cecilie bestemt seg for å bli den første norske dama som besteg en 8000-meterstopp, og etter at det var gjennomført og hun kom tilbake fra Cho Oyu, var målet å klatre Mount Everest.
– Da vi først ble venner, så jeg enormt opp henne. Det var «hele pakka», planene hun la og gjennomføringsevnen hun viste. Jeg var privilegert som fikk lære og utvikle mitt eget friluftsliv med Cecilie og Rolf tett på. Uten vennskapet med Cecilie hadde jeg ikke vært der jeg er i dag, sier Bjørn.
Han ser fortsatt opp til Cecilie, selv om de er mer likeverdige som friluftsmennesker nå enn da.
– Som turkompiser utfyller vi hverandre. Der jeg med min militære bakgrunn innimellom er mest fokusert på framdrift og teknikk, kan Cecilie ha mer fokus på myke områder som er minst like viktige. Som å sørge for at alle blir sett og har det bra underveis. Hun har et stort hjerte, og alle som er på tur med henne føler seg vel. Hvis det oppstår noe som kan skape konflikt underveis, er Cecilie flink til å «rydde opp» og gå videre, sier Bjørn.
Den viktige tilstedeværelsen
Tilstedeværelsen. Det er den Cecilie håper barna vil huske best fra barndommen sin. Den er også noe av det viktigste Cecilie har tatt med seg fra sin egen oppvekst. Dessuten håper hun at barna blir trygge i seg selv.
– De kommer til å møte mange på sin vei, som sier at de er feil, og da håper jeg at de har en grunnfølelse som forteller dem at de er bra nok.
Tilstedeværelse avler vel trygghet? Cecilie tror det. Hun minnes rolige dager i barndommen, på hytta i Romsdalen, uten strøm og vann, da de var ute hele dagen og jaget etter søsknene, fanget frosk som hoppet i blåbærlyngen og løp etter lammene på fjellbeite.
– Jeg nøt de lange dagene og det langsomme tempoet – og husker fortsatt følelsen av å sitte i båten og fiske sammen med søsteren min mens mamma rodde. Hele verden sto stille, og vi var et nydelig lite fellesskap. Jeg beundrer mamma for hva hun fikk til, sier hun og blir stille et øyeblikk.
Cecilie elsker følelsen av å legge seg sammen med barna. Klokken sju om kvelden. Ute i hengekøye eller telt. Samtalen før de sovner. Det å våkne opp inntil hverandre. Det er livskvalitet for Cecilie. Hun er opptatt av at selv om vi voksne kan ha noen ambisjoner for turen, må vi øve oss på å se bort fra dem. For barna oppdager ofte sine egne eventyr.
– La barna få undre seg og skape sitt eget univers. Kanskje dere gikk ut for å seile barkebåter, men så oppdager barna en maurtue eller noen blomster i stedet. Vær til stede i det som skjer, og ikke rett på dem om barna kaller en blåklokke for en ringeblomst eller en smørblomst for en gulstjerneblomst, oppfordrer Cecilie engasjert.
Hun holder på å skrive en friluftsbok for barn og foreldre, der essensen er å invitere folk inn i naturen – og få dem til å stoppe opp og la barna få undre seg.
Vil gjøre ting sammen
Før drømte Cecilie om turer som fort ble til et konkret prosjekt. Både det å få barn, og deretter bli alenemor, har endret drømmene. Og nå herjer koronaen på toppen av det hele.
– Drømmene er ikke så store, men det opplever jeg heller ikke at de trenger å være for at det skal bli fint. Jeg har ingen store turplaner utover en vennetur til Hardangervidda og klatring i Jotunheimen. Bare noen småting. Lange turer, for meg, varer gjerne i ukevis, sier Cecilie.
Fellesskap går som en rød tråd gjennom turene og ekspedisjonene, ja, gjennom livet hennes.
– Fellesskapet. Det er alltid det jeg har verdsatt og drømt om. Jeg vil helst gjøre ting sammen, også de små tingene. Som å jogge eller noe så overflatisk som å velge nye farger på veggene, sier Cecilie Skog.
Styling: Linda Myrseth/Stylemanagement Makeup og hår: Sissel Fylling/Stylemanagement
Denne saken ble første gang publisert 02/04 2021, og sist oppdatert 20/05 2022.
