Byen er Bergen − og herjet av brann
En skjebnesvanger beslutning – så var katastrofen i Bergen et faktum
I Bergen er det én ting som gjennom historien har skapt litt glede og mye fortvilelse: Brann. Opp gjennom historien har Bergen blitt forvandlet til en branntomt gang på gang. En vareopptelling i halvmørke startet én av de verste brannene.
Vindkastene nådde storms styrke. Sluddbyger gjorde ettermiddagen om mulig enda mer utrivelig 15. januar 1916. Men helvetet hadde knapt begynt for Bernt Rolland. Han hadde jobben med størst risiko for å bli syndebukk i Bergen. Han var brannsjef.
I en av bodene på Strandkaien ned mot Vågen holdet tre arbeidere på med en vareopptelling. De fikk behov for å kunne se bedre i svalgangen utenfor boden, og en av dem tente et stearinlys.
Under arbeidet strøk flammen for nær noen baller med tjæredrev, et materiale som ble brukt til å tette båter og vinduskarmer. Tjæredrevet tok øyeblikkelig fyr. Én av arbeiderne åpnet døren for å lempe de brennende ballene ut i sjøen. En skjebnesvanger beslutning, skulle det snart vise seg.
Ilden flammet opp i den sterke trekken. Straks var hele boden innhyllet i flammer og taket overtent. De tre arbeiderne reddet seg ut i siste liten.
Ilden bredde seg
Klokken 17.15 mottok brannvesenet varsel fra brannmelderapparatet på Muren og brannvakten på Skansen. Røyken lå nå tykk i Strandgaten. Mange av sjøbodene mot Vågen sto allerede i flammer. Katastrofen var et faktum på veldig kort tid. Spørsmålet var egentlig bare hvor mye brannen skulle ødelegge.
Brannvesenet rykket ut med tre sprøytevogner mot brannen som «forplantet seg med rasende hurtighet», brannvognene fra hovedbrannstasjonen var på plass etter syv minutter.
Nå var hele rekken av sjøboder mot Vågen antent, og flammene spratt over Smørsallmenningen. Brannfolk fra alle brannstasjonene i byen, 500 mann til sammen, kjempet sammen med flere hundre frivillige mot flammene.
Pumpe-krise
Men brannbekjemperne klarte ikke å rykke frem. Etter hvert som tiden gikk, måtte brannmannskapene i stedet vike fra skanse til skanse. De pøste på med så mye vann som de klarte å få inn i sjøbodene, men det var ikke nok.
Tre brannbåter, sjødampsprøyter, ble satt inn i kampen mot flammene. Sjødampsprøyte nr. 3 ved Zachariasbryggen lå i et skur som allerede brant, kraftige bølger sørget for at det ble et slit å få den ut.
En havnebåt prøvde å slepe sjødampsprøyta, men trossen røk i uværet. Først kl. 18 kom sjødampsprøyte nr. 3 til brannstedet, og kunne begynne å slukke.
Også med sjødampsprøyte nr. 1 var det problemer, og den siste – sjødampsprøyte nr. 2 – kom aldri i virksomhet. I Vågsbunnen var det så mye slam i vannet at sprøytene truet med å gå tett.
Reddet bygninger
Én av brannbåtenes oppgaver var å holde Børsbygningen på Torget våt, og dette hindret antenning. Samtidig dekket frivillige Den Permanente Utstillingsbygning til med våte presenninger. De reddet museets uerstattelige samlinger.
Kanskje kunne brannen vært stanset før den krysset Strandgaten om ikke vinden, som hadde blåst fra nordvest hele dagen, plutselig dreide.
Da vinden med ett kom nordfra, slo flammene over til den andre siden av gaten. De trange kvartalene mellom Strandgaten og Markeveien ble raskt overtent. Tidlig på kvelden brant hele kvartalet mellom Strandgaten og Markeveien, noe senere forretningsgårdene ved Torgallmenningen.
Mens alt dette foregikk, bredde flammene seg innover i byen. Nærmere kl. 19 konstaterte brannsjef Bernt Rolland at begge kvartalene mellom Strandgaten og Vågen var tapt. Den tette rekken av sjøboder, noen et par århundrer gamle, var blitt ildens rov.
Et enormt smell flerret gjennom flammenes brøl da hele ammunisjonslageret til Tendens våpenforretning gikk i luften. Mest av alt minnet eksplosjonen om et fyrverkeri, ingen i Bergen hadde noensinne sett maken.
Etter hvert var hele Bergen sentrum innhyllet i flammer, røyk og hete i den hissige vinden mens brennende bygninger styrtet sammen med dype drønn. En ny forsvarslinje ble lagt i Markeveien, men forsvarerne ble drevet tilbake til området som senere skulle bli kjent som Ole Bulls plass.
Også staselige Hotell Norge tok fyr, men ikke mer enn at bygningen kunne reddes. Også Den Nationale Scene var i overhengende fare for å bli flammenes rov.
Fanger og skuespillere
Skuespillere og skuelystne holdt teaterbygningen fuktig, slukket branntilløp og håpet på det beste. Grunnlaget for håpet var skrøpelig: Hele området mellom Vågen og teateret sto nå i brann.
Huseiere langt opp på Minde satt på hustakene sine for å slukke gnister. Rett som det var lød eksplosjoner fra vindusruter som sprengtes i varmen. Smellene kom fra overalt, også fra strømledningene til trikken som kortsluttet.
Brannfarlige gasser samlet seg bak fasadene. Når tak og gulv falt sammen, eksploderte gassen utover og flammene antente nabobygninger.
Litt etter kl. 21 hadde ilden nådd helt til Olav Kyrres gate. Fra fengselet måtte 50 fanger evakueres til politiarresten. 20 fanger ble sluppet fri med streng beskjed om å møte til videre soning dagen etter.
Etter at kvartalet sør for brannstasjonen var nedbrent, klarte brannsjef Rollands reserver å stanse mindre branner.
Ved soloppgang neste dag var Bergens gamle bykjerne ødelagt. Blant ruinene var mange hus fra 1600- og 1700-tallet og moderne forretningsgårder. Alt var forvandlet til rykende hauger.
Brannsjef Bernt Rolland var byens helt, trass i at store deler av sentrum lå i aske. Hans etterfølger som brannsjef Harald Stontum ga ham følgende skussmål: «Brandmann var han par excellence og hans dyktighet har gjennem årene været sterkt prøvet. Var opgavene store og vanskelige, så viste det sig at Bernt Rolland stod på høide med dem.»
Brannens regnskap
To mennesker omkom i brannen, en eldre innbygger og en ung frivillig. De materielle skadene var betydelige:
• 388 butikker
• 612 leiligheter hvor det hadde bodd mer enn 2700 mennesker
• 319 kontorer
• 288 lagre
• 242 verksteder
• 42 fabrikker
• Seks forsikringsselskap
• Fire hoteller: Holdts, d’Angleterre, Metropol og Victoria.
• To skoler
• Nærmere tusen arbeidsplasser
… alt var blitt flammenes rov. Hele området mellom Torgallmenningen og Murallmenningen hadde brent ned, og i tillegg bebyggelsen mellom Torgallmenningen og Brannstasjonen som var regulert etter den store brannen i 1855.
Etter brannen ble farlige bygningsrester sprengt. De tre ansvarlige for brannen fikk 90 dagers fengsel, noe som ble regnet som en relativt mild straff.
Mye av bebyggelsen som brant ned, ble vurdert som gammel og uhensiktsmessig uansett.
Etter brannen
Etter tre døgn var ruinene såpass nedkjølt at oppryddingen kunne starte. Penger og forsyninger kom inn fra alle deler av landet mens formannskapet i Bergen drøftet situasjonen.
En egen komité for husville ble nedsatt. Forsamlingslokaler ble tatt i bruk av dem som var blitt husville og som ikke hadde slekt eller venner de kunne flytte inn hos. Forretninger flyttet inn i brakker etter at slike var blitt satt opp i Børneparken, Byparken og nær Lille Lungegårdsvann. Folk flyttet inn i menighetshus, bedehus og skoler. Problemet ble forsterket av en tidligere lav boligstandard og et svært lite antall ledige leiligheter. Snart dominerte spørsmålene om bolignøden og ny bebyggelse på de mange branntomtene.
Små brakkebyer ble oppført i utkantene, blant annet i Sandviken, ved Mulen og i Årstad. Kommunen bygde en brakkeby på Gyldenpris, kalt «Blodbyen» på folkemunne. Barakkbyer sørget for at mange bergensere som var blitt husløse fikk tak over hodet etter bybrannen.
Bygget på branntomter
Bergen er trolig den norske byen som har vært mest rammet av storbranner siden byen ble grunnlagt i 1070.
Bergen har blitt brannherjet som følge av krigshandlinger, fra Baglerne i 1198 til tyske og allierte bomber under 2. verdenskrig.
Bergen er i dag stolt over sin bakgrunn som handelsby og brohode for de mektige Hanseatene. Ved to anledninger stiftet pirater, kjent som Vitaliebrødrene, større bybranner. Sjørøverne som ellers var mest aktive i Østersjøen, sto hanseatene nært, og deres angrep i Bergen var rettet mot hanseatenes engelske konkurrenter. Hanseatene vek selv ikke tilbake for å sette fyr på Munkeliv kloster på Nordnes.
Senere utgjorde byens befolkning en større trussel: Litt i overkant offensiv matlaging utløste brannen som la 86 gårder og handelshus i aske i 1561. I 1582 brant Vågsbunnen og Strandsiden etter at en prest kastet et brennende lys etter en tjenestejente i fylla.
Uforsiktig omgang med ild til opplysning er en gjenganger. Mer sjelden er ildspåsettelse (1780) og barns lek med skarpladde skytevåpen (1660).
I snitt har Bergen vært herjet av storbranner med skader utover enkelteiendommer, hvert 22. år siden byen ble grunnlagt.
Største brannen i byens historie
Den lengste perioden mellom bybranner var i årene 1248–1393. I denne perioden var Bergen Norges største by og hovedstad og med sterk tilstedeværelse av Hansaforbundet. I perioden herjet svartedauden, noe som kan ha medført lavere aktivitet i byen og dermed mindre fare for ild på avveie.
I mange hundre år nøyde Bergen seg med å spytte i hendene og bygge nytt på branntomtene, gjerne i tre. Etter den største brannen i byens historie i 1702, der nær 90 prosent av byen ble lagt i aske, grep myndighetene inn:
De åpne plassene og fellesarealene i byen, allmenningene, ble utvidet. Murtvang ble innført for alle bygninger langs allmenningene og hovedgatene. Tiltakene fikk raskt effekt: Allmenningene hindret spredning av en ny storbrann i 1751. Men fortsatt kunne bybranner få utvikle seg. Ny bygningslov og reguleringsplaner ble vedtatt midt på 1800-tallet for å forebygge. Effekten var god, men i møte med vinden og fortsatt tett bebyggelse i 1916, var den slags virkemidler ikke nok.
Neste år er det 70 år siden den siste bybrannen i Bergen. Perioden fra 1955 er dermed den nest lengste uten bybranner i Vestlandets hovedstad.
Denne saken ble første gang publisert 17/04 2024, og sist oppdatert 17/04 2024.
