I et halvt år drev Einar på havet. Sjokket kom først da han kom hjem

Einar Geir Einarsen er en fornøyd mann. Sola skinner over Atlanterhavet. Madeira er et sted der ute i horisonten. Einarsen stanser Perkins-motoren på sin nye stolthet, en 33 fots fiskesjark fra Viksund. På tide med en liten sjekk igjen.

− Alt ser bra ut. Men sjekk oljen og gå over motoren med jevne mellomrom, hadde han sagt, maskinisten som Einarsen møtte under en stopp i Falmouth på sørkysten av England.

Det hørtes fornuftig ut, synes Einarsen. Han er selv en erfaren sjømann, styrmannseksamen tok han hjemme i Bergen tidlig på 1960-tallet. Det er en av de første dagene i september 1985. Ute på havet er det stille.

Altfor stille.

Kvalitetstid uten kona

Styrmannen fra Bergen var på vei hjem, til øya Trinidad utenfor kysten av Venezuela.

Der hadde han bodd i årevis, seilt for den amerikanske handelsflåten og stiftet familie. Den siste tiden hadde det vært vanskelig med arbeid: Det var billigere å bruke filippinere enn nordmenn på skipene. Men Einar Geir Einarsen hadde store planer. Viksundsjarken hadde kostet ham 300 000 kroner i Ulsteinvik. Den var døpt Aksel. Verdens beste båt, det er ikke å ta i, mente Einarsen. Ei skikkelig fiskeskøyte hadde de aldri sett der borte i Trinidad. Norsk fiske med dypline skulle ta motet fra de lokale fiskerne med de små garnene og de små båtene sine. Godt betalt ville det også bli.

− Jeg skal fiske som ingen der har fisket før, tenkte han.

Jo, han har det bra, Einarsen.

En mann, hans båt og ingenting annet enn det åpne havet forut. Det kunne ikke bli bedre enn det.

Det var riktignok litt knute på tråden med kona der hjemme på Trinidad, det var så. Men kanskje litt tid fra hverandre var akkurat det de trengte, tenkte Einarsen. Det var en av grunnene til at han hadde valgt å ta båten over havet selv. Da ville han få litt alenetid til å finne ut av ting. Til å se opp på stjernene og filosofere.

Men alt til sin tid, selvsagt.

Først Perkins-motoren.

Sola skinte. Stillheten rådet. Det var på tide å starte motoren igjen, der ute på åpne havet. Einarsen prøvde. én gang. Så en gang til.

Det kom ikke en lyd.

Les også: (+) Kapteinen på D/S Norge trodde passasjerene ville se den sagnomsuste øya – det endte med katastrofe

Mann i trøbbel

Einar Geir Einarsen befant seg rundt 400 nautiske mil fra Lisboa da han oppdaget at startmotoren på hans nyinnkjøpte sjark Aksel ikke virket lenger.

Det var sommeren for 38 år siden, og det ble starten på et seks måneders eventyr uten sidestykke i norsk båthistorie.

Einarsen ble liggende og drive med Aksel uten at noen hørte noe fra ham. I slutten av februar 1986 kunne norske avislesere se følgende notis fra Norsk Telegrambyrå: Politiet i Bergen frykter at den 45-årige overstyrmannen Einar Geir Einarsen er omkommet underveis fra Norge til Trinidad i en sjark. Politiet har ingen spor etter nordmannen etter at han forlot Lisboa 31. august i fjor. Einarsen var gift og hadde familie på Trinidad.

Var gift. Hadde familie. Omtalt i fortid. Einarsen var vekk, og hadde vært det i nesten 200 dager. Men død var han ikke. Langt ifra.

− Nei, så farlig var det ikke. Jeg hadde bare belaget meg på å bruke litt lengre tid enn planlagt til Trinidad, sa Einarsen senere til Vi Menns reporter.

Han prøvde å starte motoren igjen flere ganger, selvsagt. Det kom noen klikkelyder − før ledningene begynte å brenne og starteren kortsluttet for godt. Å starte den digre dieselmotoren manuelt, var umulig. Særlig til seil hadde han ikke, heller, selv om han laget et av en presenning.

− Jeg drev, uten at jeg fikk panikk av den grunn. Jeg var jo i nærheten av Madeira, hadde en god radio, en sekstant og radar. Jeg regnet med å bli oppdaget og plukket opp av en båt som kunne ta meg inn til øya, forklarte Einarsen.

Om nettene skimtet han lysene fra Madeira i horisonten, en dag så han fjellene i det fjerne. Etter en uke så han ikke noe mer.

− Ingen Madeira. Jeg er i alvorlig trøbbel, skrev han i loggboka 8. september.

− Skulle ikke lide nød

20. september, etter nesten tre uker på drift, feiret han 45-årsdagen sin. Og skrev:

− Her driver jeg rundt som en idiot midt i ingenting. Har fisket litt. Hjelp? Njet!

Einarsen hadde gått nøye gjennom provianten og regnet med at han hadde mat for en drøy måned. Masse hermetikk, ei spekeskinke, suppeposer, knekkebrød. Det var 125 liter på vanntanken og 25 liter til i ei kanne. Han hadde lurt med seg 30 flasker rødvin, også. Riktig så lystig kunne det bli av det. Han skulle ikke lide noen nød med det første, tenkte Einarsen.

Han var i nærheten av store skip flere ganger de første ukene, og fikk også kontakt med enkelte av dem. Stikk i strid med havets lover, ble nordmannens spørsmål om hjelp avvist. En offiser på en russisk tankbåt fortalte over VHF-radioen at de ikke kunne stoppe for å ta noen på slep uten rederiets tillatelse. Så hørte ikke Einarsen mer fra russerne.

De fleste svarte ikke engang på anropene hans.

− Heldigvis hadde jeg et gammelt eksemplar av Vi Menn med meg. Vitsesidene var god medisin mot arrogante russere og skipskapteiner! fortalte Einarsen, som etter hvert belaget seg på at det kunne bli en lang ferd, at han kanskje måtte drive hele veien til Trinidad.

− Jeg var forlatt. Det var bare meg og havet og Aksel og et minkende proviantlager.

Einarsen samlet vann i bøtter og presenninger når regnskurene innimellom høljet over sjarken. Fisking ble både tidsfordriv og viktig matauk.

− Jeg fanget først småfisk med garnet. Så brukte jeg småfisken som agn på krokene. Jeg fikk bonita og småhai, men mest blue dolphin (også kjent som mahi-mahi, red. anm.) − store, velsmakende fisker på fire-fem fot. De kom som raketter fra dypet. Noen var så tunge at jeg ikke fikk dem over ripa. Og noen var så nysgjerrige at jeg kunne ta dem med kleppen. En sånn sværing var mat nok for tre dager. Jeg brukte hailever som stekefett, jeg var raskt gått tom for smør, sa Einar Geir Einarsen.

− Og vet dere hva som også ble fort borte? Dasspapir. Heldigvis hadde jeg med en stor pocketbok på mange hundre sider. Jeg ville spare Vi Menn så lenge som mulig. Og vitsesidene helt til slutt.

I riktig retning

Dagene gikk. Etter rundt to måneder på drift, trodde Einarsen han hadde klart å varsle sine nærmeste om hvor han befant seg og at det ikke sto så dårlig til, tross alt. Den siste dagen i oktober var han nemlig i kontakt med den britiske tankeren Courage.

Einarsen forklarte at alt var greit. Han drev i riktig retning, og han ville fortsette. Britene sa adjø, og lovet å sende telegram.

Hvis de gjorde som de sa, kom det i så fall aldri fram dit det skulle. Verken familien på Trinidad eller i Bergen fikk noe livstegn fra det vide Atlanterhavet.

Aksel rullet videre gjennom novemberstormene. På det verste hendte det Einarsen lurte på om han var dumdristig tross alt, men han slo det fra seg. Han kunne sitt fag. Og han måtte jo ha ha med seg sjarken til Trinidad. De skulle jo fiske sammen der, han og Aksel, og gjøre tilværelsen lettere.

Dagene og nettene er lange og like. Han tok en kopp kaffe om morgenen og sov noen timer. Ordnet fiskeredskapene, vedlikeholdt skuta. Mosjonerte, det vil si løpe frem og tilbake på dekk. Hvis været var fint, ble det soling. Om kvelden satte han seg i godstolen og speidet etter båter i mørket. Sjarken var mørklagt, han brukte bare den dyrbare batteristrømmen til radioen. Det var best være på vakt.

Mest tid hadde han til å filosofere. Hvorfor så han seg alltid rundt før han satte seg på do, for eksempel? Når han ikke hadde sett en levende sjel rundt seg på måneder? Slikt kunne han filosofere over. Slik gikk dagene og nettene. Men han hadde mat nok, og litt kjedsomhet har aldri tatt livet av noen.

− Det eneste jeg kan dø av, er om jeg blir syk. Eller rent i senk av et skip, resonnerte Einarsen.

Syk ble han ikke. Men en natt kom det et skip ut av mørket. Rett mot ham.

Les også: (+) En dag før påske ble himmelen beksvart – så brøt helvete løs. 78 nordmenn ble aldri sett igjen

Langt å svømme

− Det var natten til 27. november, klokka var rundt halv to. Jeg så konturene av et skip som fosset mot meg i full speed. Jeg kalte det opp. Ikke noe svar.

Einarsen ble mer desperat i stemmen for hvert Hallo! Hallo! Hører dere meg? han ropte inn i radioen. Skulle det ende slik? Det var ingen tegn til at skipet hadde oppdaget sjarken. Her inne har jeg ikke en sjanse, tenkte nordmannen.

Mens en gigant av en baug tårnet over ham, løp han ut på dekk og tviholdt rundt masta. Han rakk å tenke at det ville bli langt å svømme. Så var skipet der. Einarsen ble reddet av at vannmassene som ble presset vekk foran skipet, ga Aksel en dytt i siste liten.

Sjarken ble skjøvet til styrbord. Skipet passerte mindre enn ti fot unna. Det ristet godt. Einarsen så navnet lyse i hvitt på skipssiden. Northern Lion fra Monrovia. Han fikk ikke kontakt med skipet etterpå, heller. Han tok fram loggboka og skrev.

− Jeg har aldri vært så redd før.

«Folk er gærne»

Stormene avtok utover i desember. Da ble ting enklere. Den ene dagen avløste den andre. Einarsen fulgte rutinene. Innimellom drømte han om kneipbrød og poteter og bløtkake. Julaften var tøff. Men han var ved godt mot, strømmen skulle nok ta ham hjem til slutt.

I januar var vindene gode. Og han var fortsatt trygg på at familien var informert. Men ingen hadde videreformidlet meldingene Einarsen hadde sendt til det britiske skipet i slutten av oktober.

Midt i februar kom nyhetsmeldingen om at politiet i Bergen antok at Einarsen var omkommet på havet.

I starten av mars begynte det for første gang å bli kritisk med matforrådet ombord på Viksundsjarken midt ute i Atlanaterhavet. Fisket gikk dårlig. Einarsen levde på lagret tørrfisk og regnvann. Antall rødvinsflasker var nede i fem. Einarsen begynte å lure. Kanskje måtte han bli mer opptatt av å berge livet enn båten, tross alt?

8. mars oppdaget Einarsen et skip igjen. Han kalte det opp og forklarte at han var tom for proviant. Du kan få så mye du vil av oss, var svaret fra tankskipet Sheldon Gas.

− Den velsignede kapteinen! Jeg fikk hermetikk, men også sjokolade, brød og kjøtt. Jeg stekte sauekoteletter og fråtset. Det var rene luksusen. Jeg kunne holde det gående i enda noen måneder med den provianten, fortalte Einarsen.

Men viktigst av alt: Familien fikk endelig livstegn fra den savnede styrmannen sin.

Plutselig var Einarsen førstesidestoff i norske aviser.

Tøffingen var funnet!

Nå skjedde det mye. Mor og tanter i Bergen gråt sine gledestårer. Redningssentralen på Sola koordinerte jakten på sjarken. Båtbygger Erling Viksund sendte fire seil som skulle slippes ned fra fly. En pakke med vitaminer ble lagt ved.

− Jeg ble sjokkert da jeg skjønte at ingen hadde visst hvor jeg var. Jeg fanget opp meldinger på radioen som sa at Interpol var koblet inn, og at jeg var etterlyst, sa Einarsen, som selv kommenterte det kortfattet i loggboka:

Folk er gærne.

Kastet inn årene

Einarsen hadde fått noe å tenke over. Han innså at familien hadde engstet seg mye mer enn han var klar over. Dessuten hadde vinden dreiet. Sjarken var på vei nordover, ut av skipsleden. Han ville nok aldri komme fram til Trinidad.

Om kvelden 19. mars hørte Einar Geir Einarsen lyden av ei fløyte. Han var observert av skipet Balder Uljanik. De var på ropeavstand.

− Gir du opp? spurte de.

Einarsen svarte ikke med en gang. Han sto på dekk en stund, helt rolig. Så nikket han. Det var nok nå. Han klatret sakte ombord.

Mannskapet så forbløffet på mannen som hadde drevet på havet i seks måneder. En skipbrudden sjarkfisker med sjørøverskjegg. Vekten var halvert, til 45 kilo. Det luktet ikke duggfrisk blomstereng av ham.

− Beklager utseendet. Jeg har ikke badet på grunn av haiene, orienterte Einarsen. De befant seg et sted halvveis mellom Lisboa og Trinidad. Balder Uljanik hadde kurs mot Gran Canaria. Einarsen skulle tilbake samme veien som han hadde kommet. Han skulle snart gjenforenes med familien. Et stort presseoppbud ventet også. Einarsen kastet et siste blikk bakover.

Det lå en Viksundsjark alene i Atlanterhavet og drev.

Les også: (+) Den norske sydhavsdrømmen endte i sult, drukning og død

Tøff hjemkomst

Da Einar Einarsen endelig kom seg til Trinidad etter den strabasiøse seilasen, fant han ut at huset var solgt og ekteskapet over.

Sjarken Aksel ble faktisk funnet og slept til land av et italiensk skip.

Vi Menn møtte Einarsen sommeren 1986, og da fortalte han at han hadde planer om å bruke forsikringspengene til å investere i ny båt.

− Men den må jeg kjøpe her på Trinidad. Vesta tar ikke sjansen på at jeg tar en ny ferd over havet, sa han.

Vi Menn snakket med Einarsens sønn Roy i forbindelse med denne artikkelen. Han er oppvokst på Trinidad, men er nå bosatt i Australia. Han forteller at han ikke har hatt kontakt med faren på noen år.

− Jeg tok en tur til det gamle huset for å kikke litt da jeg besøkte Trinidad i vår, men fant ikke ut noe, sier Roy Einarsen.

− Min far døde i april 2022. Han var en fantastisk sjømann. En av de beste" skriver Roy Einarsen til Vi Menn.

Båtbygger Erling Viksund forteller til Vi Menn at han møtte Einarsen på Askøy et års tid etter ferden over havet. Han fikk hele den utrolige historien over et glass konjakk, men har ikke sett ham siden.

Fiskeren Salvador Alvarenga fra El Salvador er den eneste som har overlevd over et år på havet i en liten båt. I november 2012 dro Alvarenga ut for å fiske utenfor Puerto Azul i Mexico. Et motorhavari og et forrykende uvær sendte båten på drift. Først i januar 2014 ble han funnet, mer en 10 000 kilometer unna, i strandkanten ved den lille atollen Ebon, som er en del av Marshalløyene. Én av de første han møtte der, var den norske antropologistudenten Ola Gunhildrud Berta.

− Både han og båten bar preg av den lange reisen. Båten var nedgrodd, og hadde fått sitt eget økosystem av planter, dyr og alger, fortalte Ola Gunhildrud Berta til Vi Menn senere.

I 438 døgn kjempet Alvarenga for livet og for å bevare forstanden, alene på havet. Han overlevde på rå fisk og måker, skilpadder og regnvann. Han spiste neglene sine. Og brennmaneter.

− De sved i halsen, men smakte ikke så verst, fortalte Alvarenga.

Han kom seg til hektene, men fortalte til Vi Menn at han aldri kommer til å dra ut på havet for å fiske igjen.

Født i Farsund, død som sydhavskonge – hvor hans etterkommere enda lever

Ekstrembåtene som Forsvaret ikke vil snakke om