Seilasen skulle bli et eventyr for Erling og vennene hans. Den ble et mareritt

Erling Tambs svømte for livet i de enorme bølgene orkanen hadde hisset opp.

Skøyta hans var søkk borte. Dette er slutten, tenkte Erling.

Den tragiske, men samtidig helt vanvittige historien, startet da fire unge menn skulle delta i en regatta.

Men så viste det seg at det å nå frem til startstreken var mye vanskeligere enn de hadde forutsett.

Da The Cruising Club of America utfordret til kappseilas over Atlanteren med Norge som mål, ville Erling Tambs representere hjemlandet med spissgatteren Sandefjord, som ble bygget i 1913 og hadde vært redningsskøyte.

Om bord foruten Erling Tambs var kameratene hans Peter Archer, Einar Tveten og Kaare Tveter.

Les også: (+) Sønnen til Hitlers sjefarkitekt er hjernen bak Qatar-VM

Overrasket av orkan

Problemene tårnet seg opp allerede på vei til kappseilasens start.

Om morgenen på 17. mai 1935 var Sandefjord på vei mot Newport på USAs østkyst fra Las Palmas. Og det blåste opp til en forrykende orkan.

En kjempebølge slo inn over Sandefjord bakfra, slengte skøyta fullstendig rundt i en forlengs salto og skipper Erlings Tambs rett i sjøen.

«Plutselig var båten borte, himmelen borte, mine skipskamerater borte, jeg var aldeles alene i et virvlende intet av brusende skum, en hjelpeløs kasteball for veldig opprørte vannmasser,» minnes han i boken Hard seilas (1939).

Så følte Erling at han ble trukket nedover i rasende fart av en nedgående strøm. Det kunne ikke være annet enn dragsuget fra båten som sank, resonnerte han.

«Jeg kunne ikke tenke meg noen annen forklaring enn at plankene var sprunget løs i stevnen, og at «Sandefjord» var på vei mot dypet med mann og mus.»

Erling forteller at han fortsatte å synke. Og at han sluttet å kjempe imot. Hva kunne det nytte å kjempe for å forlenge livet med et par minutter når døden likevel syntes opplagt, resonnerte larvikmannen dypt nede i det kalde, våte mørket.

Han inhalerte vann med vilje for å få den uunngåelige døden fortere overstått.

Les også: (+) Tirpitz-vraket ble en gullgruve

Svømte av alle krefter

Men så begynte 47-åringen å tenke på de der hjemme, kona som ville bli enke, de to ungene som kom til å vokse opp uten en far.

Livsviljen vendte tilbake, og Erling svømte av alle krefter mot overflaten, halvkvalt og skrekkslagen med tanke på at han kunne miste bevisstheten før han nådde overflaten.

Han nådde overflaten. Sjøen gikk vilt.

Det var sjøsprøyt og hissige bølger på alle kanter og bauger. Erling så ikke annet enn skum, rakk så vidt å trekke pusten en gang før undersjøiske strømmer trakk ham ned igjen.

Resignasjonen overmannet ham igjen. Nå var han sikker i sin sak. Dette var slutten.

Sandefjord var søkk vekk. Og den ombygde redningsskøyta var eneste håp. Han tenkte på det unge mannskapet han hadde hyret, alle i tjueårene.

De kjempet vel for livet de også nå. Så fra den kanten kunne han ikke vente noen hjelp. Synd for de unge, kjekke karene.

Men så ble han nærmest løftet opp mot overflaten igjen. Og da fikk Erling sitt livs gledessjokk. Han så båten dukke opp i flytestilling på en bølgetopp bare 20-25 meter unna, drevet av en liten flik som var igjen av storseilet. Der var livet, der var den mulige redningen.

Les også: (+) Bærumsmannen forsvant sporløst i Skagerrak

25-åring tatt av havet

Erling husker at han fikk en klump i halsen av redsel for å være så nær redningen, men ikke nå fram til båten der han kavet i vannmassene. Han så først ingen om bord. Men da han kom nærmere, hørte han en stemme, og ropte om et livbelte.

Det ble kastet ut, men forsvant i vannmassene. Den hardt kjempende havaristen nådde likevel fram til båten. Thorleif Taraldsen var eneste mannskap om bord. Han dro Erling, som var aldeles utmattet, over ripa og i sikkerhet.

Så dukket Peter Archer opp og kom seg i båten. Den mest spektakulære entreen gjorde Einar Tveten. Han ble skylt om bord over akterenden.

Men én dukket ikke opp. Kaare Tveter.

Kaptein Erling ble aldeles fra seg. Han hadde mistet en mann. Han ville ikke tro på det. Han ropte «Kaare!» De ropte i kor. De bønnfalt ham om å dukke opp i de frådende vannmassene.

Det kom ingen andre svar enn sjøens brøl og stormens hyl. Havet tok 25-åringen.

Et hardt slag

Etter at stormen løyet, hadde de ikke store forhåpninger om at skuta kunne holde seg flytende særlig lenge, men Sandefjord holdt stand. Karene fikk etter hvert, under hardt arbeid, lenset ut all sjøen og rigget til en nødrigg.

Sandefjord seilte deretter videre 1500 nautiske mil helt inn til Newport uten hjelp fra andre fartøyer.

Men kappseilaset fra Newport til Norge hadde startet flere dager før skuta endelig kom fram til Newport under nødrigg og med flagget på halv stang i sorgen over å ha mistet Kaare.

Dette var åpenbart et hardt slag for Erling. Som barn mistet han faren og en bror da de begge druknet under en seiltur.

I Erling Tambs' bok Hard seilas bidrar også medseiler Peter Archer med sin versjon av Sandefjords vanvittige salto, 17. mai 1935:

«Hvordan det hele foregikk er jeg ikke klar over. Jeg husker bare at jeg ble begravet i vann. Jeg hørte seil som revnet, og så sank jeg dypt, dypt i sjøen; det var som om jeg var inne i en voldsom strømhvirvel som stadig dro meg under. Jeg slukte en masse vann mens jeg hele tiden etter nøye overveielse svømte oppover mot overflaten. Fikk akkurat tid til å trekke pusten da jeg igjen ble begravet i bare skum. Jeg trodde alt var slutt, inntil jeg plutselig slo hodet mot noe tauverk, og plankeender som jeg grep tak i. Da får jeg omsider se skuta ( . . .)»

Les også: (+) Gestapo-sjefen ble avslørt av hunden sin

Ville seile hjem alene

Erling kaller det hele skjebnens ironi. Kappseilasen ville trolig ikke ha blitt noe av om han ikke hadde meldt på Sandefjord.

Den norske skøyta var nemlig den første deltageren som meldte seg. Sandefjord ble reparert og satt i stand i Newport.

Tambs ville seile henne tilbake alene da han ikke hadde lyst til å utsette guttene for timen en gang til, men samtlige av dem blånektet å reise hjem på annen måte enn med Sandefjord.

Det hjalp ikke at Tambs hadde kjøpt billetter til dem på Bergensfjord.

Det var Sandefjord de ville komme hjem med. Turen hjem var også hard, og de kom ut for den ene stormen etter den andre, men de kom hjem i god behold.

Les også: (+) Asbjørn svømte i kuleregn da skipet sank

Seilerlegenden snakker ut

I juni 1963 var Vi Menn på besøk hos den da 75 år gamle Erling Tambs og hans kone Julie. Sammen drev de et pensjonat ved Nevlunghavn i Larvik kommune.

35 år hadde da passert siden ekteparet seilte skøyta Teddy til Sydhavet, der ferden endte på klippene ved Challenger Island.

Erling og Julie fortalte Vi Menn om de glade dager da de krysset med Teddy mellom Stillehavets øyer og forøkte familien med to medlemmer underveis. De snakket også om det dramatiske forliset da skøyta deres ble knust til pinneved.

Stemningen rundt intervjuet var omtrent så idyllisk som overhodet mulig:

De selvtilfredse dunkene av en rappmotor bærer inn med blåsten. En reketråler runder inn bak moloen. Det lyser av røde hauger i kassene på luken. Måkenes skrikende mylder mot himmelen tetner over havnen.

Dette er Nevlunghamn før sommergjester inntar svabergene, før seilerdresser er uniformen. Det lukter tjære, fisk og sjø. Dunkelgrønne glasskuler og røde plastbobler henger som moden frukt under tørkende garm.

Losskøyta Garibaldi, den stauteste av alle båter, seilte ut for 35 år siden og kom aldri tilbake. Men langs kantene av de store hav snakkes ennå om en hvit båt fra Norge.

Les også: (+) Sølvtyven plyndret Kongsberg-gruvene for millioner

Sterke minner fra eventyrseilasen

Noen hundre meter tilbake over jordene fra Nevlunghavn ligger et skogholt. Og der ligger Holtet Pensjonat.

– Tambs? spør vi vantro.

Denne ungdommelige mannen kan da umulig være Teddys kjente skipper som sammen med sin havfrue skummet over verdenshavene?

– Ja, Tambs her, innrømmer han.

Men da har vi alt sett øynene, de blå, rolige øynene som ennå ser ut til å speide over hav mot palmekyster.

Med selvfølge nikker den ungdommelige gubbe og vinker oss inn. Hans kone Julie hilser oss velkommen. Sitt ned, sitt ned. Kaffe, ja?

35 år er gått siden Julie deltok på Teddy seilas til Sydhavet. Noen rynker har festet seg, javel, men der er spillende humor i dem.

Som ung kvinne fulgte hun med som styrmann på eventyrseilasen. Fire år senere, mens Teddy’s trofaste skrog knustes til pinneved mot taggete klipper på New Zealandskysten, berget Erling og Julie to barn i land gjennom brottene.

Hun fødte barna Tony og Tui underveis. Erling Tambs og fru Julie minnes fjerne års seilaser over utklippsboken. Med glass på bordet har vi satt oss ned og prater om båter, sjø og sydlig hav.

– En deilig båt, Teddy. Hvis jeg skulle hatt noe å utsette på henne, måtte det være at hun var et par tre fot for stor.

Les også: (+) Der ingen skulle tru-Irene på vei til Hawaii

Skuta kostet 1200 kroner

Teddy ble bygget av Colin Archer i Larvik. Han skal ha sagt at det var den av alle hans båter som han hadde vært heldigst med.

– Jeg kjøpte Teddy av los Wilhelm Hansen i 1928, forteller Tambs. Da het hun Garibaldi. Jeg ga 1200 kroner for henne. Så reiste jeg inn til Oslo og fikk en avtale med gamle Thommesen.

– Men utstyret ble det skralt med. Råd til å kjøpe en sekstant hadde vi først da vi vel var kommet til Lisboa. Det var høst før vi kom av gårde. Sydvesten blåste opp med kuling og holdt oss søkk bløte til vi nådde Le Havre 16 døgn senere.

Julie var sjøsyk, men klamret seg trofast til rorkulten og tok imot ordre når hun hørte dem gjennom det hylende været.

– Jeg måtte nesten tvinge maten i henne. Spis, det er det eneste som hjelper. Og Julie spiste, grønn i fjeset, dyvåt og forfrossen, og kastet opp igjen.

I Vigó på spanskekysten kom tredjemann om bord. Det var en liten valp som Erling og Julie fikk under et besøk på den norske båten Eika.

– Den gikk forresten like etter ned med hele mannskapet utenfor Coreubion på Spanskekysten. Valpen døpte vi straks og høytidelig Reserveprovianten.

Les også: (+) Arne Næss bygget hytte bak konas rygg

Med kurs for sjørøverskatten

I Puerto de la Luz, i huset til Erling og Julies gode venn Antonio Curbelo, ble så Tony født. Et verdig og velvoksent styrmannsemne, ifølge Erling.

Han var ikke mer enn seks uker da familien la ut vest over Atlanterhavet. Det var den 30. juni, akkurat i den tiden da en ikke skal legge kursen mot Vestindia. Det var orkantid.

Den gamle regla sier: June too soon, July stand by, August only just, September remember, October all over.

Uansett gikk det fint. Både spedbarnet Tony og hunden Reserveprovianten var snart dyktige sjøfolk.

Tony gikk beveget seg omkring på dekk med en stropp i enden så det bare var å hive ham inn når han falt overbord.

– I Panamakanalen satte vi grå hår i hodet på kanalmyndighetene ved å seile over Gatunsjøen. For å bli kvitt oss ga de oss gratis slep resten. Vi kom aldri til Galapagos.

– Derimot lå vi en god stund ved Cocosøya, måtte jo innom og se etter sjørøverskatten, flirer Tambs.

Les også: (+) Det moderne lasteskipet ble borte. 70 mistet livet

Julie måtte ta over skuta

Men ingen steder har Erling sett klarere vann enn der i Chatham Bay. Vannflaten lå som et glasslokk over bunnen, og ingen steder har han sett fisk med så praktfulle farger, og så mye hai.

– Det var så å si umulig å hale en fisk ut av vannet. Ofte var det bare hodet av fisken vi fikk opp, resten gikk i haien.

– Jeg hadde en øks stående på dekk. Når haiene fulgte med opp og glefset etter fisken min, ga jeg dem et hugg i skallen, og før vi forlot Chatham Bay, var den hvite sandbunnen under oss strødd med døde haier, forteller Erling.

Nå gikk kursen mot Marquesas, til Tahiti og så Samoa. Heldigvis kunne Julie ta over som skipper da Erling ble alvorlig syk.

– Fra Tonga ned mot New Zealand seilte hun Teddy helt alene i nesten tre uker. Jeg lå nedenunder og fantaserte i feber.

Julie grøsser ved tanken på dette avsnittet av seilasen.

– Erling lå så syk at han bare regnet med å døse inn for godt, og han prøvde å forklare meg alle de tingene jeg måtte gjøre når jeg ble alene, først og fremst hvordan jeg skulle få heist ham opp på dekk og lempet ham over bord.

Men dette er jo så lenge siden, og her sitter Erling Tambs minst like levende, skjenker i en ny drink og riktig stortrives.

– Blodforgiftning, armen tykk som et lår, massevis av feber. På tredje uken hylte Julie meg en dag opp av feberen. Det var rev og brott på alle kanter. Selvfølgelig var det delfiner som lekte rundt Teddy.

– Men jeg tumlet mot leideren og klemte den vonde armen imellom. Dermed ble jeg bedre. Julaften var feberen omtrent borte.

Les også: (+) Da skipet forliste trakk de lodd om hvem som skulle dø

Teddys nye matros

En dag kjente de lukten av svovel. Det var sydøstpassaten som tok med seg røken fra en av vulkanene på Kermadec-øyene. Erling trakk en linje i kartet.

Noen timer senere kjente de igjen svovellukt. Erling trakk en ny stedlinje fra en ny vulkanøy.

Skikkelige seilskippere skal lukte land, dermed basta.

Smilene vokser i de Erling og Julies fjes når de minnes New Zealand. De falt pladask for Auckland.

I 1931 la Teddy igjen ut med sin skipper og et håndplukket newzealandsk mannskap ombord. For alle kluter lot de det stå til mot Sydney. Det deltok i Tasman Race og Teddy vant med glans.

– Der står en miniatyrmodell av pokalen. Den stolte skipper peker over mot en kommode.

«The Tasman Cup. Won by Erling Tambs. Yacht Teddy. 1931. Auckland to Sydney».

Fra da av var skuta Teddy og Tambs-familien rene nasjonalhelter. I mellomtiden hadde Julie født matros nr. 2. Den lille jenta fikk navnet Tui.

Les også: (+) Thomas var bare tre år da han så moren bli drept. 12 år senere rammet en ny tragedie

Teddys dramatiske forlis

Skjebnetimen nærmet seg. Den gamle losskøyta for siste gang la ut fra Auckland.

I vindstille og opprotet sjø etter uvær, ble Teddy tatt av en kraftig pålandsstrøm og kastet på klippene ved Challenger Island.

Med nød og neppe fikk Erling berget de to barna gjennom den knusende brenningen.

I noen stygge øyeblikk så det ut til at Julie skulle forsvinne i brottene, men hun greide å svømme klar og ble plukket opp av en annen båt.

Til og med deres kjære hund, Reserveprovianten, karret seg i land, forslått, men i live.

Men alt som var igjen av Teddy, var en samling splintrede planker.

Etter forlist reiste familien tilbake til Norge og slo seg ned ved Nevlunghamn. Men Erlings maritime eventyr slutter ikke her.

Den gamle lørja Sandefjord

I 1934 står Erling igjen på eget dekk. Denne gang er han på langtur fra Norge til USA med den tidligere redningsskøyta Sandefjord.

Fire unge karer mønstrer på. Kone og barn blir igjen på land. Erling hadde ikke mye pent å si om Teddy.

– Sandefjord var en lørje, konstaterer Tambs uten medlidenhet.

– Hun var tung og treg på alle måter, og kan ikke nevnes i samme setningen som Teddy. Julie nikker bifallende.

Midt ute i Atlanteren ble Sandefjord tatt av en brottsjø og slengt rundt, en slags forlengs salto. En av karene forsvant. Bare takket være at ballasten var grundig sikret, rettet skuta seg igjen.

Tolv tonn innvendig ballast hadde nesten revet holdet ut av dørkplankene. Med en nødrigg karret de seg i land.

Vel i havn i Newport ble Sandefjord rigget om til Bermudaketch.

I 1939 seilte Tambs Sandefjord syd over Atlanteren, den gamle seilskipsruten via St. Peter og St. Paul Rocks og Tristan da Cunha til Cape Town, hvor han uten bitterhet solgte den elendige lørja. Det er Teddy som Tambs vil minnes.

Medlem av NS

Men Erling Tambs' ettermæle skulle bli preget av noe helt annet enn seiling.

Under Den andre verdenskrig var Tambs et aktivt medlem av det fascistiske partiet Nasjonal Samling.

I april 1947 ble Tambs dømt i Larvik herredsrett til tvangsarbeid i fem år og seks måneder, med fradrag av 226 dager for utholdt varetektsarrest.

Han ble også dømt til inndragelse av 131.000 kroner.

En rekke avisoppslag under og etter krigen dokumenterer at Tambs var aktiv i NS.

For eksempel skriver Sandefjords Blad 7. august 1941, at NS' lagfører Erling Tambs ønsket å «utskrive lærere til vedhugst».

Ifølge rettsreferater forsvarte sine kontroversielle handlinger under krigen, og uttalte han seg nedlatende om motstandsbevegelsen.

Tambs fikk også Statens forfatterstipend under krigen. Som såkalt "NS-forfatter" ble han i 1945 ekskludert fra Forfatterforeningen.

12. august 1947 skriver VG på forsiden:

«Den kjente jordomseiler Erling Tambs, som for en tid siden fikk en dom på seks års tvangsarbeid på grunn av landssvik, ble arrestert i Ny Hellesund lørdag etter ordre av statsadvokaten i Telemark. Sammen med landssvikeren Ole Andvik, som har en dom på 2,5 års tvangsarbeid, holdt han på å gjøre i stand en seilbåt, og politiet fryktet for at en ny Solbrisaffære var under oppseiling.»

Solbrisaffæren var en spektakulær flukt foretatt av noen norske nazister etter krigen.

3. juli 1947 rømte Sophus Kars og tre andre landssvikfanger fra Espeland fangeleir i Arna.

Medhjelpere fraktet dem til båten Solbris. Sammen med åtte andre NS-medlemmer la de ut på en strabasiøs ferd i den 70 fot lange båten. De ankom Brasil i august og tok seg senere til Argentina.

Erling Tambs' virksomhet under krigen er beskrevet på Facebook-siden Bunker Braathen, som blant annet undersøker entreprenører som jobbet med tyskerne.

Thomas var bare tre år da han så moren bli drept. 12 år senere rammet en ny tragedie

Da fiskerne skjøt med hagle, svarte den norske Kystvakten med kanon