EN FORFERDELIG DAGBOK:
Gudmund (17) og de andre desperate kameratene trakk lodd om hvem som skulle bli spist
Forliset endte i en desperat kamp for å overleve for sjøfolkene. Til slutt sto de igjen med kun ett alternativ.
Den siste reisen til barken Drot er en grotesk og ukjent del av norsk sjøfartshistorie. Dette er både en beretning om et dramatisk forlis, og hva sjøfolk i ytterste havsnød har gjort for å berge livet.
I 1984, 85 år etter de makabre hendelsene, sammenlignet Vi Menn beretninger fra mange forskjellige kilder, og kunne fortelle den utrolige historien om barken Drot av Stavanger.
Seilte ny rute
2. august 1899 hadde Drot fått tømmerlasten om bord på den vesle Ship Island utenfor kysten av delstaten Mississippi.
Kaptein Jonas Sørensen ga ordre om å kaste loss. I godt vær seilte den 1164 tonn store tremasteren nedover Mexicogolfen langs Floridahalvøya med det fjerne Buenos Aires som mål.
Barken Drot
- Drot var en tremastet bark, den vanligste skipstypen i den norske handelsflåten i den siste perioden før damp overtok.
- Bygget i Bath i USA i 1874, og seilte under navnet «Almira Robinson» før hun i 1883 ble kjøpt av et partsrederi ledet av E. Berentsen.
- Stavanger-rederne ga henne navnet Drot etter en fregatt som hadde gått tapt under et jordskjelv i Mexico.
Det var første gang Drot seilte denne ruten som ikke var spesielt farefull for norske seilskip og mannskap på den tiden.
Barken het opprinnelig Almira Robinson og var blitt overtatt av rederiet Berentsen i Stavanger for 5.525 pund i 1887.
Drot ble tatt av orkan
Fra 1895 hadde Drot i hovedsak seilt med tømmer mellom Pensacola, altså Ship Island, og Swansea i England, en reise som normalt tok rundt 40 døgn.
Så å si hele tiden ble hun ført av kaptein Sørensen.
Skipet kunne ta en last på 1.310 tonn teaktømmer, eller over 9.500 tønner petroleum, som alt den gang begynte å bli en innbringende frakt.
Drot hadde 17 mann om bord, de fleste norske, men også noen svensker og en tysker, da den sto nedover golfen og seilte inn i det lumske Florida-stredet for å komme ut i Det karibiske hav.
Navnet Drot betyr leder eller konge og kaptein Sørensen hadde seilt henne uten større uhell i mer enn 15 år. Helt til den 11. august 1899. Det var fredag og orkanen falt plutselig over dem med ufattelig raseri.
Les også: (+) Tirpitz-vraket ble en gullgruve
Skulle svømme hjem til Norge
Allerede første dag i sjøen hadde en nypåmønstret matros oppdaget at Drot slett ikke var i den prima forfatning som rederiet hevdet.
Mannskapet måtte stå ved pumpene og lense på hver vakt. En av matrosene var Oscar Niklasson fra Hunnebostrand i Bohuslån, og han skulle senere ha mer enn dette å fortelle.
Orkanen gjorde pumping overflødig. Skipet drev rundt i det frådende havet. Og det var et under at hun ikke sank med en gang. Tirsdag gikk dekkslasten over bord og Drot fikk voldsom slagside.
Samme kveld ble kaptein Sørensen og ni av mannskapet skyllet over bord, men én lyktes i å komme seg om bord igjen. De var åtte mann som klamret seg fast på taket av ruffen.
Men i 23.00-tiden, ble skipet delt i to. Niklasson og førstestyrmannen fløt bort på ene delen av ruffen, de andre seks klarte å holde fast til den andre delen.
Kannibalisme
- Kannibalisme er egentlig det å spise menneskekjøtt, men ordet brukes også generelt om fortæring av artsfeller, noe som forekommer hos flere arter av dyr.
- Når det er lite tilgjengelig næring, kan for eksempel de største ungene i et kull av ugler spise de minste ungene.
- Kannibalisme blant mennesker har hatt en meget vid utbredelse, og eksisterer muligens ennå enkelte steder.
- Det er gjort funn som tyder på kannibalisme både fra paleolittisk tid i Frankrike og Belgia og funn fra steinalderen i Skandinavia.
- Best kjent er imidlertid kannibalisme fra Vest- og Sentral-Afrika, Sør- og Mellom-Amerika og Oseania. I perioder med matmangel og hungersnød har bruk av menneskekjøtt skjedd i mange kulturer også i Europa og andre vestlige land. (Kilde: snl.no)
Den siste gangen svensken så et glimt av kameratene sine var torsdag morgen.
Da var styrmannen allerede gal og erklærte at han ville svømme hjem til Norge. Han hoppet på sjøen og gikk under med det samme.
Les også: (+) Populære Thomas fra Mysen ble sadistisk drapsmann
Et skrekkelig syn
Etter 120 timer på vrakrestene ble Oscar Niklasson plukket opp av dampskipet Catania og satt i land i Baltimore.
Men det var på den andre «flåten» at det store dramaet utspant seg.
Den 31. august befant den engelske damperen Woodruff seg 260 sjømil utenfor Charleston i delstaten Sør-Carolina, da vakten oppdaget noe som fløt i sjøen.
Kapteinen beordret en båt på vannet og den rodde bort til det som lignet en flåte. To menn viftet til dem, men det var umulig straks å komme helt nær for sjøen rundt var stinn av hai. Det var lett å skjønne hvorfor.
Hele flåten og mennene selv var oversprøytet med blod, og det lå makabre kjøttrester rundt dem.
Synet av mennene var forferdelig og lukten ubeskrivelig.
De ble brakt opp på Woodruff. Den ene klarte ikke å snakke i det hele tatt, den andre mumlet uforståelige brokker. De ble brakt ned i en varm lugar og fikk te og kjeks.
Først etter flere døgn på et sykehus i Charleston begynte den norske konsulen Witte, politiet og andre å kunne sette sammen en noenlunde sammenhengende historie.
Les også: (+) Bærumsmannen forsvant sporløst i Skagerrak
Klamret seg til vrakrest
De første telegrammene ble sendt over havet til rederiet i Stavanger, og ble trykket i Stavanger Aftenblad.
Men disse meldingene inneholdt ikke hele sannheten om hva som hadde skjedd. Sannheten var nemlig for grusom, spesielt for eventuelle pårørende.
En av de første avisene som brakte en tilnærmet sann historie, var Charlestons The News and Courier, 4. september 1899. Artikkelen gjorde det åpenbart at her måtte rettsmyndighetene kobles inn.
De var seks mann på det vi kan kalle for en flåte, men som i virkeligheten bare var en vrakrest. Det fantes ikke mat, ferskvann eller noe som man kunne kalle redningsutstyr.
De drev fullstendig hjelpeløse rundt i Floridastredet og fløt i nordøstlig retning uten å ane det. Det eneste de hadde var et par kniver og en fiskeline med krok.
De første dagene klarte de å fange fisk som ble fortært rå. Men det gjorde tørsten bare enda verre.
«De hadde heller tatt en isbit enn et fjell diamanter,» som det står i en samtidig rapport.
Og så skjedde igjen noe skjebnesvangert: Mannen med fiskelinen fikk napp, rykket til og ble plutselig gal. De andre kunne se hvordan ansiktet hans brått ble fordreid og blikket vilt. Han skrek høyt, mens han dro fisken om bord: «Jeg er reddet.»
Les også: (+) Det moderne lasteskipet ble borte. 70 mistet livet
Forsvant i dypet
I neste øyeblikk hoppet han i sjøen, og det siste de andre fem hørte før han ble dratt ned i dypet, var skriket «Jeg er reddet». Nå var det eneste middel til å skaffe føde borte.
Det eneste de kunne gjøre var å klamre seg fast og be til Gud om å bli oppdaget av en båt.
Snart viste «dødens tegn» seg i ansiktet på en av dem.
De andre fire hadde allerede lagt sin plan. Mens én følte med hånden om pulsen fremdeles slo, satt en annen med kniven klar. Og nesten før han var død, ble våpenet hugget inn i hjertet på sjømannen slik at blodet strømmet ut.
De andre hev seg over liket og drakk den røde væsken som om det var livseliksir. Mens dette fryktelige gildet pågikk, duppet en annen av og igjen ble kniven hevet og nytt blod strømmet ut.
De tre gjenlevende fikk ikke bare nye krefter av det var blodet.
Blodet ga dem nærmest en slags rus som gjorde dem ville. Med kniven skar de små stykker med kjøtt av de døde kameratenes kropper, men det smakte dem ikke. Det var blod de ville ha, friskt og varmt blod.
De var nå redusert til en forkommen, gal gruppe på tre. Den eldste var en 35 år gammel tysker eller østerriker som het Max Hoffmann. Den andre var den 23 år gamle svensken, Gosta Andersson.
Den tredje var en 17 år gammel gutt fra Stavanger. Han var ute på sin første og sin siste reis. I rapportene blir han kalt Goodman Thomas, i virkeligheten het han Gudmund Thomassen.
Les også: (+) Oljeriggen som ikke kunne synke
Spiste kameratens hjerte
Det som nå skjedde på restene av ruffen ute i Florida-stredet er vanskelig, ja umulig å begripe i dag. Og likevel har lignende drama utspilt seg flere ganger i norsk sjøfartshistorie.
Bare seks år tidligere hadde noe lignende skjedd med norske sjøfolk ute i Atlanterhavet, etter at skipet deres, barken Thekla, var gått ned under en storm. Den gang var det blitt rettssak og utfallet fikk faktisk følger for innholdet av den norske straffeloven av 1902.
De tre på flåten etter Drot-forliset, som nå sikkert kunne kalles utilregnelige, ble enige om å trekke lodd.
Den som tapte, skulle frivillig ofre seg slik at de to andre kunne drikke blodet hans.
De overlevende kunne aldri nøyaktig skildre hvordan loddtrekningen foregikk, men utfallet var klart: Tyskeren tapte. Og det står i en av rapportene at han ganske rolig knappet opp skjorten sin slik at brystet ble blottet og kniven lettere kunne finne veien til hjertet.
Det er ikke sagt hvem som holdt kniven, nordmannen eller svensken. Trolig var det den mer voksne svensken, men den gikk i hvert fall inn helt til skaftet og blodet sprutet. Mens tyskeren vred seg i dødskrampe, kastet de to andre seg over ham og sugde i seg blodet.
De stakk ham igjen og igjen for å få i seg mer av livskraften hans og til slutt rev de selve hjertet ut og åt det.
Haiene var for lengst på plass. Og i håp om å holde dem vekk slik at de ikke veltet flåten, skar Andersson stykker av kjøttet som han kastet i sjøen.
Les også: (+) Gestapo-sjefen ble avslørt av hunden sin
En siste loddtrekning
Tiden gikk på Drots ruff. 31. august, 20 døgn etter forliset, var de to unge mennene som kjempet med døden på restene av «Drot»s ruff, blitt enige om å trekke lodd igjen — for siste gang.
Det var nettopp i disse avgjørende øyeblikk, spesielt for den enes liv, at den engelske damperen dukket fram av bølgene.
Den engelske kapteinen skildrer i knappe ordelag i loggboken hvilken forferdelig tilstand de to ble funnet i. De hadde sår over hele kroppen og fremsto som fullstendig gale. Han tvilte sterkt på at den ene av de to ville overleve.
Mannskapet på Drot
- KAPTEIN:Jonas Sørensen Imsland (62), Imsland..
- FØRSTESTYRMANN: Gabriel Severin Svendsen (40), Hetland.
- ANNENSTYRMANN: Jacob Carl Magnus Jacobsen (25), Stavanger, 25 år.
- BÅTSMANN: John Johnsen Sunde (43), Håland.
- SEILMAKER: Gustav Torgersen (30), Arendal,
- TØMMERMANN: Nicolai Mandius Torgersen (26), Stavanger.
- STUERT: Bernhard Svanberg (30), Sverige.
- MATROSER: William Gustafson (18), Finland; Hans Oscar Emanuelsen (19), Stavanger; Sven Mandius Aanensen Strømberg (21) ,Stavanger; Oscar Nicklason (24), Sverige; Mauritz (Marius) Anderson 23), Sverige; Otto Andersen (22-24); Christian Kvande Kvendal (20), Kristiansund; Max Hoffmann (18) Østerrike,
- JUNGMANN: Peter Faag Jespersen (20), Stavanger.
- DRENG: Gudmund Stensland (17) aka Gudmund Thomassen, Engøy, Stavanger (Kilder; Stavanger Aftenblad, Vi Menn og Drots forlis av Magne Stensland)
Svensken var så gal på slutten at han kastet seg over Thomassen og bet ham flere ganger. Det siste de engelske sjøfolkene så av det skrekkinnjagende vrakgodset, var haiene som gjorde ustanselige forsøk på å rive restene av tyskerens legeme med seg i dypet.
Selv langt borte kunne de kjenne stanken.
Damperen «Woodruff» ankom Charleston 2. september og de to ble lagt inn på byens sykehus hvor den svakeste av dem, nordmannen, merkelig nok kom seg fortest.
Les også: (+) Thomas var bare tre år da han så moren bli drept. 12 år senere rammet en ny tragedie
Sjøfolkene fikk sympati
Svensken så ut som om han for evig var sunket inn i vanviddets verden. Det var derfor nordmannen som fortalte om redselsdøgnene, og han gjorde ikke noe forsøk på å skjule hva som hadde foregått.
Hurtig dukket nå spørsmålet opp: Var det blitt begått drap om bord på flåten?
Den norsk-svenske konsulen Witte, som også tok seg av affærene for det tyske keiserriket, sørget for at de to — uten å vite det selv — ble satt under politibeskyttelse.
Det ble satt i gang en prosess for å få brakt på det rene om Tyskland ville ha dem utlevert, siktet for mordet på Hoffmann. I saken mot de tre overlevende fra Thekla-forliset, var de juridiske sidene ved denne groteske måten å overleve på blitt gjenstand for skarp debatt.
Den gangen var det en nederlender som hadde tapt loddtrekningen og blitt spist av to nordmenn og en svenske.
De tre var blitt holdt i varetekt flere måneder i Oslo, men til slutt blitt løslatt.
I Norges Handels- og Sjøfartstidende hadde flere lange referater fra denne uvanlige rettssaken. De er fulle av sympati for de tre sjøguttene:
«Naar man som disse Mennesker, uden den mindste Næring i 13 Dage uden synderlig Haab om Redning, gjennemgaar den Proces af Legem og Sjæl, som en saadan forfærdelig Til1 stand fremkalder, da er vi tilbøielig til at tro, at Selvopholdelsesdriften som det centrale i Mennesket bliver i dets hele Væsen den altbeherskende Magt.»
Man brukte til og med Charles Darwin og hans «The Survival of The Fittest», «den mest tilpasningsdyktiges overlevelsesrett» — som argument.
Les også: (+) Asbjørn svømte i kuleregn da skipet sank
Drap eller nødvendig handling?
Det endte med at de tre ble løslatt uten at det var reist noen sak.
I mai 1902 ble det vedtatt en lov hvor Thekla-saken dannet noe av bakgrunnen. Der står det: «Når ifølge all menneskelig sannsynlighet døden ville ha inntruffet både for den drepte person og de andre i løpet av noen timer, så forekommer skaden som er skjedd ganske visst ubetydelig i forhold til det gode som er oppnådd: Redningen av alle de andre».
En lignende debatt blusset nå opp i Amerika, anført av Charleston-avisen «The News and Courier». En av artiklene der het ganske enkelt, men treffende: «Mord eller nødvendighet?»
Det ble slått fast at alle ville ha beundret disse heltemodige mennene dersom de alle hadde møtt døden sammen.
Her var det imidlertid ikke snakk om heroisme, men om de to hadde rett til å følge det dyriske instinktet i seg.
Avisen svarer ja, og slår fast at den store helten i historien er tyskeren som frivillig ofret seg selv for at kameratene skulle overleve. Likevel fortsatte behandlingen av utleveringssaken, og en stund så det ut til at de to sjømennene måtte stå for retten i Tyskland, siktet for drap.
Folk i Stavanger protesterte. De anså ikke sitt bysbarn som noen drapsmann. Og den 2. desember 1899 erklærte det amerikanske justisdepartementet:
«Disse ulykkelige sjømennene har lidd nok,» lød konklusjonen. Dermed gikk de fri.
Les også: (+) Sølvtyven plyndret Kongsberg-gruvene for millioner
Sangen om Drots forlis
Et forskningsprosjekt kalt Skillingsviser 1550-1950, der litteraturvitere fra blant annet NTNU, Universitetet i Bergen, og Nasjonalbiblioteket deltar, bekrefter at det var kannibalisme i forbindelse med Drots forlis.
Forliset dukker opp i en skillingsvise med en ganske lang tittel:
En ny og sørgelig Vise om det norske Barkskib ”Drott’s” forfærdelige Forlis i Floridahavet i Amerika nu avsigte Høst.
I sangen heter det blant annet:
«Max Hoffmann, tysk Matros, var ung, han siger: – Smerten er nu tung – hør Kammerater! vi nu vil begaa et grusomt Spil. Vi trækker Lod, – en maa nu gaa af hunger vi ei kan forgaa, og Loddet trak den unge Max, hans Liv man tager straks.»
Forskerne baserer seg ellers på pensjonert kommandørkaptein Magne Stensland (77) sin bok Drots forlis, publisert i 2010.
Stensland er grandnevø av Gudmund Thomassen, en av de to som overlevde Drot-forliset.
I tillegg til mange års fartstid fra ubåtvåpenet og som sjef for ubåtskolen i Bergen, jobbet Stensland i mange år innen etterretning i Belgia og Norge, frem han ble pensjonist i 2001.
Les også: (+) Sønnen til Hitlers sjefarkitekt er hjernen bak Qatar-VM
Et blekt, anstrengt ansikt
Magne Stensland fant ut at samtidige amerikanske aviser i stor grad hadde basert seg på lekkasjer fra avhørsprotokollene, og derfor var relativt sannferdige.
Selv om Gudmund ble tiltalt for kannibalisme, ble det i den norske riksadvokatens innstilling til Kongen anbefalt at det ikke skulle tas ut tiltale.
«Forklaringen var at det var i tråd med tidligere praksis, der sjømenn hadde drept og spist av andre skipbrudne for å overleve,» skriver nevnte forskergruppe.
Magne Stensland ble intervjuet om boken av Stavanger Afenblad i 2010.
Han forteller at svensken Anderson dro tilbake til Sverige, stiftet familie og fortsatte sitt sjømannsliv.
Gudmund Stensland kom hjem til Engøy ved Stavanger, og dro til sjøs igjen senere en kort periode med dampskipet «Fridtjof», der onkelen hans var skipper.
– Senere begynte han ved Rosenberg Verft og levde enslig til han døde i 1945, 63 år gammel. Gudmund snakket aldri om sine opplevelser under forliset, og han giftet seg aldri. Det tror jeg henger sammen med de traumatiske tingene han opplevde.
– Det skal noe til å inngå nære relasjoner med et annet menneske med slike opplevelser i bagasjen, sa Magne Stensland til Stavanger Aftenblad.
30. november 1899 trykket Nordisk Tidende en reportasje om den nylig hjemkomne Gudmund.
Sjømannen beskrives som ganske frisk, men «af noget dårligt utseende»: Han er en høy, slank mann med spenstig bygning og klare bestemte øyne:
«Tross sin unge alder, kun 18 aar, er han rolig og sat som en mand på 50. Han bærer blå sjömandsklær og sjömandslue, under hvilket sees et blegt, anstrengt ansigt. Han er lavmælt og fåmælt.»
Denne saken ble første gang publisert 16/04 2021, og sist oppdatert 02/10 2024.
