Ingen vet hvem den unge jenta i elven var. Men hun døde ikke forgjeves
Den unge kvinnen som druknet i Frankrike for over 100 år siden har reddet mange liv. Vi kjenner henne som Anne-dukken.
Hjelpen kom altfor sent for den vakre jenta i Paris.
Livløs ble hun hentet ut av elven Seine og fraktet til likhuset. At det fløt lik i Seinen var ikke helt uvanlig på slutten av 1800-tallet.
Men det hørte med til sjeldenhetene at man fant døde som det unge mennesket.
Den slående vakre kvinnen hadde ingen ting på seg som kunne bevitne hvem hun var. Ut ifra fastheten i huden antok patologen at hun var maks 16 år gammel. Man antok at hun hadde begått selvmord, for hun hverken hadde synlige sår eller blåmerker på kroppen.
Patologen var så slått av den unge kvinnens skjønnhet at han sendte bud på en ekspert som kunne ta en avstøpning av ansiktet hennes.
Ettersom ingen meldte henne savnet, ble liket plassert i et utstillingsvindu sammen med andre uidentifiserte lik. I arbeidet med å identifisere lik var dette helt vanlig på 1800-tallet. Det sies at ingen andre vinduer i Paris tiltrakk seg så mye oppmerksomhet som utstillingsvinduet på likhuset.
Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige
Håpet var at likene skulle bli gjenkjent av noen som gikk forbi ute på gaten. Men piken fra Seinen ble aldri gjenkjent. I stedt begynte rykter å gå. Rykter om at hun hadde druknet seg på grunn av kjærlighetssorg.
En fransk kunstner og skulptør ble så grepet av historien om den ukjente kvinnen at han støpte ansiktet hennes i gips som en del av et kunstprosjekt. Utallige kopier ble solgt i Paris, og de ble raskt populære i hele Europa som suvenir fra Paris.
Ett eksemplar havnet i Norge. I et hjem hvor det vokste opp en norsk jente. Som skulle gifte seg med en dukkemaker. Denne dukkemakeren het Åsmund S. Lærdal, og han skulle introdusere den døde franske jenta for nordmenn og senere folk i hele verden.
Trolig er ingen annen kvinnes lepper blitt møtt av flere andre lepper gjennom verdenshistorien enn kvinnen som ble hetende «Anne».
Les også: (+) De var lykkelige etter 11 års jordomseiling – men reisens siste dag ble et mareritt
Munn-til-munn
Nordmenn har fryktet drukningsdøden i alle tider. Å kunne gjenopplive folk som har sluttet å puste har vært et intenst ønske og behov.
Fra tidlig 30-tall til sent 50-tall begrenset førstehjelp seg til «Holger Nielsens» metode. Den var enkel for alle å lære, men til gjengjeld svært upålitelig: Man la den bevisstløse på magen, tok tak i pasientens overarmer, og strakk dem opp og bakover. Dersom hjelperen repetere bevegelsen gjentatte ganger, mente man det ville skape en form for kunstig åndedrett hos pasienten.
Realiteten var dessverre at dersom man ikke befant seg på sykehus ved pustestans, var sannsynligheten for at noen ville starte gjenoppliving svært lav. På den tiden ble en person som ikke pustet ansett som død.
I 1958 ble nordiske leger, deriblant anestesioverlege Bjørn Lind i Stavanger, for første gang introdusert for munn-til-munn-metoden. Den østerrikske anestesilegen Peter Safars revolusjonerende metode innen livredning ble i starten møtt med massiv motstand, spesielt i USA.
Én ting var at legene selv skulle ta i bruk metoden. Men hvordan i all verden skulle de overtale vanlige folk til å blåse luft ned i lungene på et annet, gjerne vilt fremmed menneske?
Dr. Bjørn Lind i Stavanger hadde ingen slike betenkeligheter. Han mente at så mange som mulig måtte lære seg dette.
Redd for å skremme
Løsningen ble å introdusere en treningsdukke til bruk i livredningsopplæringen. Dr. Lind gikk til den verdenskjente dukkemakeren Åsmund S. Lærdal i 1959. Han var ikke vond å be: Lærdal hadde tidligere vært nær ved å miste sin egen sønn Tore, som den gangen var to år gammel, i en drukningsulykke.
Treningsdukken måtte både se ut som et menneske og ha lunger som oppførte seg som et menneskes, for å gjøre opplæringen mest mulig realistisk. Dessuten måtte den se sånn passe livløs ut. I starten tenkte Lærdal mye på hvordan han kunne få dukken til å se død ut, uten at den ble for skremmende.
Så kom dukkemakeren til å tenke på historien om jenta fra Seinen, og avstøpningen av dødsmasken som hang hjemme hos svigerforeldrene. Selv etter døden var ansiktet fredelig og vakkert. Hun hadde til og med antydning til et lite smil. Å gi ansiktet hennes til dukken som skulle brukes i livredningsopplæringen, føltes ekstra meningsfullt.
Les også: (+) Tyskernes siste udåd på norsk jord var brutal og grufull: «Dem e' dau alle!»
Moteriktig
Det tok Lærdal og Lind nesten to år å utarbeide en prototyp. I 1960 så Resusci Anne, «Anne-dukken» blant venner, dagens lys: Arbeidet med å trene hele verdens befolkning i livredning startet umiddelbart.
Resusci Anne la ikke bare grunnlag for en suksessbedrift, men ble også en livslang hjertesak for både Bjørn Lind og Åsmund S. Lærdal. Fremdeles er det Laerdal Medical, med hovedkontor i Stavanger, som sørger for at førstehjelpsdukken lever i beste velgående og når ut til alle verdens hjørner.
Og som sørger for hennes evige ungdom.
Mindre sminke
Ifølge administrasjonskoordinator hos Laerdal Medical, Brit Broberg, lar ikke jubilanten seg gnage av tidens tann. Heller tvert imot.
– Resusci Anne er egentlig bemerkelsesverdig lik seg selv i dag som hun var for 60 år siden. Det er fremdeles piken fra Seinen som er modell for ansiktet hennes. Dagens versjon har litt mindre «sminke» enn hun hadde til å begynne med, men ellers er ansiktet fremdeles det samme, forklarer hun.
Det er fremdeles piken
fra Seinen som er modell
for ansiktet hennes.
Designet er noe endret gjennom årene. For eksempel har Anne skiftet klær i takt med de ulike treningsdraktmotene. En annen liten forandring er håret. Til å begynne med hadde hun påsydd hår, men på 70-tallet ble håret erstattet med plastparykk. Selve mekanikken i dukken stort sett uendret.
– Men også her er det gjort justeringer som tar hensyn til endringer i retningslinjene for hjerte- og lungeredning (HLR). Det forskes jo stadig på forbedret metodikk, både med tanke på selve HLR-teknikken, men også innen opplæringen. Det er viktig at Anne til enhver tid er oppdatert, forteller Broberg.
I dag finnes dukkene i tre ulike størrelser – fullkropp, torso og mini – og alle versjonene har samme ansikt. Småsøstrene bærer navnene Little Anne og Mini Anne.
Les også (+) Harald mistet sønnen: – Nå må det være slutt på å pakke saken inn til i bomull. Alt må på bordet
Annie, are you OK?
The American Heart Association (AHA) anslår at omtrent 500 millioner mennesker har fått opplæring i hjerte- og lungeredning, de fleste ved hjelp av Anne-dukken. Broberg anslår at det på verdensbasis er et par millioner dukker som har gjort denne jobben.
– Det finnes andre leverandører av ulike treningsdukker, men alle Resusci Anne-dukkene er produsert av Laerdal Medical.
Blant Annes mange hundre millioner nærkontakter, finnes det noen mer celebre enn andre.
– Resusci Anne var direkte inspirasjon for Michael Jackson-hiten Smooth Criminal. Dette kom frem i en ABC-dokumentar for noen år siden, bekrefter Broberg.
På førstehjelpskurs i USA er det vanlig at deltagerne forsøker å oppnå kontakt med sine livløse dukkepasienter ved å rope: Annie, are you OK?
Denne setningen satte seg i hodet til Michael Jackson etter at han selv fikk HLR-opplæring på 80-tallet, og gjentas ikke mindre enn 40 ganger i Smooth Criminal.
Men Anne don’t kiss and tell. Hun har andre ting å gjøre.
I 60 år har hun ligget helt stille mens en halv milliard mennesker har øvd seg på å gjenopplive henne. Takket være Resusci-Anne lærer stadig flere seg hjerte- og lungeredning uten at vi er nødt til å brekke hverandres ribben eller blåse all vår vitalkapasitet ned i en kollegas lunger.
Frem til nå har 60-årsjubilanten bidratt til å redde to millioner liv verden over, og antallet øker hele tiden. Laerdal Medicals mål frem mot 2030 er å redde en million liv. Hvert eneste år.
Å førtidspensjonere seg som andre 60-åringer kan hun bare glemme. Men så holder hun seg godt også, da.
