DØDFALLENE RYSTET bygda:
Den varme sommerdagen endte i bunnløs tragedie
Else og tre av barna hennes ble revet bort i løpet av minutter.
Det er ikke mange dager i Nord-Troms som den siste dagen i juni 1927: Varm, vakker og en invitasjon til virkelig å nyte livet.
Respekten folk i nord har for havet kan lett bli utfordret på en slik sommerdag når heten kan få enhver til å glemme eller se bort fra manglende svømmeferdigheter.
Aksel (9) og Sigrid (11) ville dyppe seg i den sommervarme Lyngenfjorden. Det kostet dem, storesøsteren Charlotte og mora Elise livet i Rottenvika, fire-fem kilometer fra Lyngseidet.
Gled
Elise (Lisa) Pedersen og den 19 år gamle datteren Charlotte var travelt opptatt med hypping og luking i potetlandet et lite steinkast fra stranda på Kviteberg. Tre av de yngste i søskenflokken var med, men hadde gått ned i «Pensteinstøa» for å leke.
Etter en tid ble ungene lei av å leke med steiner og skjell i fjæra. Ungene fikk lyst til å bade. Ingen av dem hadde lært seg å svømme, men de vasset uti. Ivrig løp niåringen Aksel Hedley fort av gårde og tok en snarvei over berget på forsiden av Pensteinstøa i stedet for den vanlige veien bak berget.
Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige
Oppe på berget gled han og havnet i sjøen – der det var for dypt til at han kunne stå på bunnen.
To år eldre Sigrid forsøkte å hjelpe lillebroren, men det gikk ikke bedre enn at også 11-åringen ramlet i sjøen. Igjen inne på land sto seks år gamle Per, han skrek ut i redsel da han skjønte at søsknene ikke klarte å komme seg inn i fjæra igjen.
De to døde barna holdt rundt hverandre
Bøyd over rendene i potetåkeren hørte Charlotte og moren den lille guttens fortvilte rop om hjelp, og de satte på sprang ned mot sjøen.
Charlotte nådde frem først. Hun tenkte ikke på at hun selv ikke var svømmedyktig, men kastet seg bare ut i sjøen for å berge de to små søsknene som allerede hadde gått under.
Da moren Elise kom frem, hadde også den 19-år gamle datteren problemer med å holde seg oppe.
Noen andre naboer som var kommet til, ropte at Elise måtte ta robåten som lå like ved. Men den vettskremte og fortvilte kvinnen tok seg ikke tid til det.
Hun styrtet ut i sjøen for å redde sine barn. Men det var for sent. Alle de fire druknet.
Da de døde ble hentet ut av vannet, viste det seg at de to minste barna ble funnet tett sammenslynget, med armene om hverandre. De hadde søkt sammen i redsel og fortvilelse. Grepet var så hardt at det nesten ikke var mulig å få løsnet det.
Tragedien skulle dessuten vise seg å være enda større:
Det de færreste visste da det skjedde, var at Elise var gravid med nok et barn da hun druknet. Dermed var det i praksis fem liv som gikk tapt den forferdelige sommerdagen ved Lyngenfjorden.
Les også: (+) Tyskernes siste udåd på norsk jord var brutal og grufull: «Dem e' dau alle!»
Aldri kvitt sorgen
Det er gått over 90 år etter tragedien på Kviteberg-stranden. Rundt en beskjeden liten minneplate, skrudd fast i fjellet, sitter tre personer og ser utover fjorden. Svabergene ligger som de gjorde i 1927, det er flo sjø, Pensteinstøa vises klart og tydelig under en halvmeter vann.
Jo Kviteberg (68) er sønn av Per Pedersen Kviteberg, seksåringen som sto på svaberget og så mora og søsknene drukne. Jo har levd med tragedien og farens traumatiske minner om den hele sitt liv.
Det samme har naboene og slektningene Kari Solli (92) og Paul Kviteberg (79). Kari er niese av Peder Pedersen, mannen som fikk revet bort halve familien sin i løpet av noen minutter. Paul er Elise og Peders barnebarn, sønn av deres eldste sønn Torstein.
– Pappa snakket om det som skjedde mange ganger i løpet av sitt liv, sier Jo Kviteberg.
– Han ble aldri helt kvitt sorgen. Ikke så lenge før han døde var vi sammen på kirkegården på Lyngseidet for å stelle på graven til våre kjære, Fellesgrava, som vi kaller den. Da satt han på en stol og kikket bort på gravsteinen med de fire navnene. «Hadde eg ikkje ropt, så hadde kanskje ho mamma vært i live» brukte han å si. Han følte nok en slags skyld for at mora og Charlotte også omkom. Det kan ikke ha vært lett å leve med, forklarer Jo.
Kari Solli ble født i november 1928, et drøyt år etter den forferdelige ulykken. Hennes far var Peder Pedersens bror, og døde da Kari bare var åtte år gammel. Onkel Peder – som hadde lidd et sånt enormt tap – ble hennes reservepappa. Det var Kari som i sin tid sørget for at det unike bildet fra gravferden ble gjort tilgjengelig for Tromsø Museum som senere delte bildet og den triste historien på sin Facebook-side.
– Vi mener at dette er et historisk bilde, derfor var det fint at den kan bli bevart for ettertiden. Det dokumenterer jo på en veldig god måte tragedien som skjedde, sier den usedvanlig kvikke og spreke kvinnen på godt over 90 år.
Les også (+) Dødsveien i Troms: Fangene måtte spise sine døde kamerater
Åpen sorg
Ulykken rystet lokalmiljøet voldsomt. Til begravelsen møtte hele nabolaget opp for å ta farvel. Slik skikken var på den tiden kunne alle som ville, se de døde. Kistene var åpne, likene og kistene var pent pyntet før ferden gikk videre til kirkegården.
Til høyre for kistene sitter enkemann, far, fisker og småbruker Peder Pedersen med barna Knut og Per på fanget. Eldstesønnen Torstein og datteren Betty står like bak faren og de to små.
– Elise og Peder hadde også datteren Anna. Hun var bare baby da ulykken skjedde. De kunne ikke ha henne med da bildet ble tatt, hun ville bare klyve opp i kisten til mora, forteller Jo Kviteberg.
Takket være et omfattende detektivarbeid har familien klart å identifisere bortimot samtlige som er med på bildet.
Fotografiet er en unik dokumentasjon på en tragisk hendelse og samtidig et sterkt vitnesbyrd over et folk som i utallige generasjoner har levd med et hav som gir og tar.
Bebreidet seg selv
Hadde eg ikkje ropt, så hadde kanskje ho mamma vært i live.
Ulykker utløser gjerne selvbebreidelse hos dem som sto nær de rammede. Selv om selvbebreidelsene er ubegrunnede, slipper følelsen av ikke å ha gjort nok eller handlet feil aldri taket.
Per Pedersen slet hele resten av livet med synet av de to småsøsknene som lå i vannet og holdt rundt hverandre.
Han bebreidet seg som nevnt også over at hans naturlige reaksjon – å rope om hjelp – hadde kostet Charlotte og mora livet. Da Per ble gammel og havnet på sykehjem, kom han rett som det var tilbake til det som hadde skjedd.
– Det var ikke sånn at han snakket om hendelsen støtt og stadig, men det hendte at han nevnte det ved spesielle anledninger, hvis noen andre kom inn på ulykken, for eksempel, sier de tre familiemedlemmene rundt minneplaten ved Pensteinstøa.
Familiefaren Peder Pedersen var fiskerbonde. I tillegg til gården hadde han sjarken «Lerken». Da ulykken hendte, lå båten rundt et nes, bare noen hundre meter unna – i Einarvika. Peder og eldstesønnen hadde vært ute og fisket, og tok seg god tid, de badet i vika før de dro hjemover.
– Hadde de dratt rett hjem, kunne kanskje de fire berget livet. Torstein kunne svømme, hadde han nådd frem i tide, hadde ulykken neppe blitt så alvorlig, i alle fall, sier familiemedlemmene.
Ingen som hadde befatning med det som hendte i fjæra på Kviteberg den fatale sommerdagen glemte noen gang det som skjedde.
Les også: Her mistet Roar sin sønn Isak (6)
Måtte holde ut
Hvordan Peder Pedersen klarte å komme seg gjennom sorgen, og videre i livet, har de nærmeste pårørende spurt seg om mange ganger. I dag mener de tre at det nok skyldtes en veldig nær familie som støttet og hjalp da det røynet på som mest.
… hun ville bare klyve opp i kisten til mora.
For Peder var det få alternativer; selv om kona og tre barn ble revet bort, hadde han fortsatt fem andre barn han måtte leve for – og være sterk for. Betty og Torstein var rett nok voksne, men både Per, Knut og minstebarnet Anna, trengte en far som kunne hjelpe og støtte.
For fire år siden – på 90-årsdagen for drukningsulykken – sørget familien for at det kom på plass en minneplakett over de fire som døde på stedet der det skjedde. En metallplate med navnene inngravert er skrudd fast i Kviteberget – platen er hentet fra motoren på Peder Pedersens sjark «Lerken».
Peder Martin Kiil Pedersen døde i 1958, 75 år gammel.
Per Pedersen Kviteberg gikk bort i 2015, han ble 94 år.
Tragedie rammet familien på nytt
Noen år etter ulykken fant Peder kjærligheten på nytt.
Enkemannen giftet seg med Petra Bolette – en kvinne fra Averøy på Nordmøre som hadde kommet til Lyngseidet som helsesøster.
En fin augustdag i 1952 var Petra ute og syklet sammen med to av ektemannens barnebarn. På vei nedover en bakke krasjet to sykler i hverandre, Petra ble slengt av sin sykkel, en gjerdestaur traff henne i tinningen, og hun ble drept på stedet.
– Jeg var med på den turen, jeg var ett av de to barnebarna, og var bare ti år gammel, men jeg husker det fortsatt veldig godt. Det var en forferdelig hendelse, sier Paul Kviteberg.
