Her mistet Roar sin sønn Isak (6)

Det er én av de første dagene i august. En mann står i vannkanten og lar regnet piske klær, hår og ansikt så vått det bare kan bli på Nordvestlandet en sur ettermiddag. Om det er regn eller tårer i ansiktet, kan ingen forbipasserende vite.

Roar Tofte var gjennomvåt på akkurat den samme plassen for noen få måneder siden også. Den dagen da Roars vesle sønn på seks år druknet i vannet − rett fremfor der han står nå.

HØR PODKAST MED DEN STERKE HISTORIEN HER

30. mai 2020.

− Det var en dag jeg ikke helt greier å beskrive 100 prosent. Formiddagen kan jeg beskrive, alt var normalt. Vi spiste, lekte og koste oss før vi dro en spontantur til den kommunale stranden Retiro, hvor leken og moroa fortsatte, forteller Roar Tofte.

Den jævligste frykt

− Jeg oppdager at Isak er borte. Jeg finner han ingen plass. Da gjenstår bare én plass å lete − i vannet, forteller Roar Tofte til Vi Menn.

− Mens jeg leter i vannet, har en venninne av meg ringt politi og ambulanse.

Han er grepet av det han selv beskriver som en altoppslukende redsel og panikk. Og han finner ikke sønnen sin. Etter en stund vasser han andpusten, livredd og oppløst i tårer på land, akkurat i det hjelpemannskapene ankommer.

Idyllen revet i stykker

− Det er en fortvilende følelse å sitte med, at man skulle gjort så mye mer, sier han.

Lørdag 30. mai var årets første virkelige sommer- og solskinnsdag i Molde. Stranden var preget av familier som benyttet sjansen til å grille og sole seg, mens de minste fant gleden i sjøvannet som holdt 14 grader.

Stemningen var rolig og idyllisk helt til en kakofoni av sirener skingret gjennom strandområdets mylder av latter og samtaler. Støv virvlet opp fra den gruslagte innkjørselen i bakkant av området, flere brannbiler og ambulanser kom til syne. De fleste på stranden ble stående avventende å se på oppstyret.

Det tok to minutter fra dykkere gikk i vannet til Isak ble funnet i bunnen av en fordypning nær strandkanten. I ettertid har politiet ved hjelp av vitner beregnet at han ble funnet etter 30 minutter under vann. Politiet undersøkte hendelsen rutinemessig og fastslo at det helt og holdent var en ulykke uten at noen kunne klandres.

Kjente tro til

− Jeg husker at ene overflate­dykkeren ropte; funn. Deretter kom én som var til stede på stranden som besøkende og stupte ut i vannet og begynte med hjerte- og lungeredning på Isak mens dykkeren bar ham i vannet innover mot land. Så kom flere til, helsepersonell og sivile som jeg godt vet hvem er, og hvor flinke de er med livberging, forteller Tofte.

Tofte var i syv − åtte år med i Røde Kors Hjelpekorps i Molde, det var derfra han kjente til de sivile som var på stranden og som etterhvert tok en stor del av jobben med hjertekompresjoner. Han forteller at én av dem som hjalp til, er den som normalt kurser hjelpemannskaper i livberging og at en annen er anestesilege.

På spørsmål om han skulle fulgt med barnets lek i vannet, svarer han:

Enestående innsats

− Det som er skremmende, er at ingen på stranda den dagen så at noe var galt, før det var helt klart at eneste plassen Isak kunne befinne seg, var under vann.

Nå i dag får han ikke sagt nok gode ord om de som jobbet på spreng i et forsøk på å redde liv.

− Den hjelpen Isak fikk med én gang på stranda kunne faktisk ikke ha vært bedre, sier Roar.

− Det at jeg fikk se alle de folkene gjøre alt de kunne for å hjelpe Isak, det gjør at jeg nå i dag kan sitte igjen med viten om at han fikk den beste sjansen til at det kunne gått bra. Han fikk den beste håndtering hele veien i helikopter til Trondheim hvor de greide å stabilisere ham med en metode som aldri tidligere er benyttet på et så ungt menneske i Norge. Han ble så flydd til Rikshospitalet hvor landets aller flinkeste på dette området tok over for å finne ut om det var muligheter for han å overleve, forteller 44-åringen og tar en lang pause.

Ingen kontakt

Etter at pust og stemme igjen er innhentet, fortsetter han:

− Isaks hjerte; det slo ikke av seg selv før etter tre dager, etter fem dager greide han å puste for egen maskin. Han kom seg til stadiet over koma, slik at han var våken i det som legene kalte «Våken i ikke kognitiv status». Tidligere ble det kalt vegetabilsk status.

Mens Roar, Isaks mor, besteforeldre og Isaks onkler og tanter var på Rikshospitalet og våket over gutten, var resten av storfamilien og venner spredt om i landet og fikk tekstmeldinger og telefoner om utviklingen. Meldingene som ble sendt, ble av flere tolket som at dramaet kunne få en god utgang. Det gjorde også Roar selv en liten periode.

− Jeg tror vi alle tolket feil de første dagene. Hjernelegen på Rikshospitalet sa at Isak var ute av det som var kritisk, men at han fortsatt var livstruende skadet. Han var dønn ærlig og fortalte meg at et det livet som eventuelt ble berget, ikke kom til å bli bra. Det var han ganske klar på, ganske tidlig. Det var overraskende for alle at det så ut til å gå bra i begynnelsen, men samtidig kom resultatene fra testene, forteller Roar.

− Jeg fikk være med Isak så mye jeg ville og så hvor de jobbet for å lykkes med å oppnå kontakt, men de greide aldri å spore aktivitet i hjernen. Det var kun hjernestammen som responderte. Den har bare to oppgaver, og det er pust og puls. Da de tok nervetester på kroppen til Isak, stoppet signalene der.

− Fikk styre selv

Ved sykesengen satt Roar og snakket til gutten sin. Svar fikk han aldri. Den medisinske ekspertisen ønsket å stoppe tilføring av næring slik at han skulle dø naturlig.

− Men jeg ville at Isak på en måte skulle ta valget selv. Jeg sa til Isak: «Nå må du bestemme. Vil du dra frem jokeren og sprette opp? Eller vil du si at nok er nok?» Han valgte det siste. Legene fikk aldri tatt fra ham noe, han døde av seg selv, forteller Roar, tørker et fuktig område under hvert øye, setter opp et fast, men trist ansikt og sier med dirrende stemme:

− Én ting er sikkert: Isak, han fikk styre løpet selv da han kom vekk fra hjertemaskin og pustemaskin, da var det han som var sjefen, ingen andre. Det var han som bestemte hva som skulle skje videre.

Slik ble Isak én av 45 personer som druknet første halvår i år, ifølge Redningsselskapets statistikk. Det er åtte flere enn på samme tid i fjor. Redningsselskapet har ikke registrert flere badeulykker i juni siden organisasjonen overtok ansvaret for å føre drukningsstatistikken i 2017.

– Forklaringen på det høye antallet drukningsulykker i juni er sannsynligvis en kombinasjon av varmt sommervær og gode badetemperaturer siste halvdel av måneden. I tillegg er vi flere rundt sjø, elv og vann nå som de fleste er hjemme i Norge i sommer, sier Tanja Krangnes, leder for fagområdet drukning i Redningsselskapet.

Brådypt og ubevoktet

Med sin tragiske erfaring som utgangspunkt, mener Tofte at en del ulykker med drukning kan forhindres med enkle metoder. Det var en brå overgang fra grunt til dypt vann som mest sannsynlig gjorde at Isak gikk under vann.

− De som ikke er kjent med stranda Retiro i Molde, de vet ikke at det er en marbakke der. Det er ingen livbøyer der i nærheten av det mest brukte området, kun på den andre siden av stranden, sier Roar Tofte og fortsetter:

− Hadde det vært satt opp skilt om at vannet blir brådypt, ville besøkende blitt mer oppmerksomme. Men en strand som er så mye besøkt på finværsdager som Retiro burde nok hatt badevakt. Det er nok ikke noe som er bedre enn at det er personer til stede med trening i å se om andre har problemer.

Men Roar var én av dem som er kjent på stranda Retiro, lørdag 30. mai i år. Han er født og oppvokst i byen og kjenner stranden. Det er umulig å ikke stille spørsmålet:

− Kunne du har gjort noe annerledes den dagen?

− Jeg kunne selvsagt ha latt være å dra på stranda den dagen. Da hadde ikke ulykken hendt. Men en seksåring som ville vasse i lag med vennene er vanskelig å si nei til. Selvsagt kunne jeg gjort mer eller annerledes, jeg kunne nok stått i vannet og holdt ham i hånda. Men da det var seks-syv andre unger som lekte der sammen med ham, så kom tanken om at her er vi flere foreldre som følger med. Jeg senket guarden litt. Hadde han vært alene, så ville det vært helt annerledes, sier han.

Nå er 44-åringens fremste ønske at hele strandkonseptet ved Moldefjorden blir tatt opp til ny vurdering.

− Revurder hele anlegget, se på arbeidstegningene og hva som er gjort og hva kan gjøres bedre ut ifra tegningene de sitter på. I mitt hode er dette veldig enkelt: Fyll igjen med sand der det er brådypt.

Veien tilbake

Det har gått drøyt to måneder siden sønnens død da Roar prater med Vi Menn. Jobben med å gjenvinne livskraft, livskvalitet og finne positive ting ved tilværelsen er knalltøff. Han har noen få ganger oppsøkt ulykkesstedet og medgir at det var følelsesladd, likevel ønsker han at bildene til denne reportasjen blir tatt på stranden.

− Det er dager som er så grusomt tunge, det er dager hvor ting går lett, men i alt jeg gjør, blir jeg minnet på Isak. Jeg gjør ting han likte å være med på.

− Er du mye sint?

− Lettere irritert på enkelte ting, kortere lunte, for eksempel på jobb. Om jeg føler det blir mye mas, så smeller det. Jeg må ta noen pauser og dra hjem om det blir for mye. For det er slik at det oftest er veldig godt ment fra andres side, så det er ufortjent om alt det vonde jeg har i meg skylles ut på en kollega, sier han på vei mot strandområdet.

Idet vi kommer frem til strandområdet, venter en overraskelse.

Ble hørt

En kommunal lastebil svinger ut fra parkeringsplassen ved stranden. Noen få sekunder etter at han har forlatt bilen, utbryter Roar:

− Se! De har vært for å sette opp skilt, jeg har blitt hørt, jeg har jaggu meg blitt hørt. Nå ble jeg glad. De har gjort de få enkle tingene de kan gjøre i startfasen. Det er også satt opp flere livbøyer i tillegg til skilting over alt … så utrolig bra, sier han blir stille en liten stund.

Så sier han:

− Nå opplever jeg det som litt surrealistisk. Nå har jeg det ikke så veldig behagelig, jeg ser ungene som leker i vannkanten. En glede er å vite at foreldrene som er med dem har sett skilt og har flere livbøyer til rådighet om noe skulle skje.

Isaks mor, som bor på en annen kant av landet, er kjent med innholdet i denne saken.