Apollo 12
Den gangen NASA sendte menn til månen med nakne damer
Bare måneder etter at Neil Armstrong og Buzz Aldrin var tilbake på jorda, ble tre nye astronauter sendt ut i verdensrommet. Det ble en ganske annen tur.
Den 19. november 1969 sitter Charles "Pete" Conrad og Alan Bean i sitt månelandingsfartøy på vei ned for å lande i Stormenes hav mens pilot Dick Gordon venter i kommandomodulen Yankee Clipper.
Det er bare fire måneder siden Neil Armstrong og Buzz Aldrin hoppet rundt på månen foran verdens øynene. Denne gangen er ikke interessen helt den samme.
Å bli astronaut nummer tre og fire på månen er langt fra så sensasjonelt som nummer én og to. Og snart skal oppdraget overskygges av katastrofen som nær rammet Apollo 13.
Kanskje er det derfor historien om Apollo 12 for det meste står oppført i glemmeboken.
Som er synd. Apollo 12 er blant de mer sprø romferdene. Astronautene var nære på å ikke komme seg ut i rommet overhodet, og først framme trodde NASA knapt sine egne ører da Pete Conrad hoppet ut av landingsfartøyet og ytret sin innøvde setning.
Ja, og så var det de nakne damene, da.
Noe er galt, men ingen vet hva
Det er fredag 14. november 1969. Regnet øser ned fra en svart himmel over Cape Canaveral, hvor de fleste av NASAs romfartøyer skytes opp. President Nixon følger de tre astronautene med øynene mens de løftes mot himmelen på toppen av en Saturn V-rakett.
Klokken er 11.20 og oppskytingen går glatt. Tolv sekunder senere er de fri fra fra rampen, og akselererer bort fra jorden.
- Det er en fin oppskyting. Slett ikke ille i det hele tatt. Alt ser strålende ut. Været letter, melder Conrad fra kommandomodulen.
13 sekunder senere forandrer tonen seg.
Conrad (om bord): Huh?
Gordon (om bord): I lost a whole bunch of stuff; I don't know ...
Conrad (om bord): Turn off the buses.
Carr: Mark.
Carr: One Bravo.
Conrad (om bord): Roger. We had a whole bunch of buses drop out.
Conrad: Roger. We [garble] on that. [Long pause.]
Bean (om bord): There's nothing - it's nothing ...
Gordon (om bord): A circuit ...
Conrad (om bord): Where are we going?
Verken kontrollsenteret eller de tre astronautene i Yankee Clipper vet at flere av instrumentpanelene er slått ut av et lynnedslag.
Et nytt nedslag 20 sekunder senere setter flere helt ut av spill.
Det eneste som nå forteller astronautene at de fremdeles er festet til Saturn V-raketten er de enorme g-kreftene de kjenner på kroppen.
Styringssystemene er uberørte og raketten farer videre på riktig kurs, men NASA aner ikke hva som nettopp skjedde. Og om det trygt å fortsette oppdraget?
De må ta en beslutning raskt. Om få minutter vil mannskapet være i verdensrommet, muligens på et dødsdømt romskip.
I kontrollsenteret er det Gerald Carr som har ansvaret for kontakten med astronautene. I et halvt minutt sier han ingenting. Med ett ber han mannskapet om å "slå SCE over til reserve".
SCE står for "Signal Conditioning Electronics" og er et system som konverterer signal fra skipets sensorer til forståelig data. Den 24 år gamle teknikeren John Aaron hadde kjent igjen de merkelige målingene etter lynnedslagene fra instrumentene etter en test året før, og skjønte at det kunne ha noe med SCE å gjøre.
Og ganske riktig, instrumentene våknet til liv igjen. Oppdraget kunne fortsette.
Resten av ferden forløper uten de store begivenhetene, men vel nede på månen trodde operatørene i kontrollrommet på jorden knapt sine egne ører i det Conrad lander i støvet på det bleke himmellegemet.
Tullet med landingen, vant hemmelig veddemål
Mens Neil Armstrong landet på månen med de lengendariske ordene "It's one small step for a man, one giant leap for man kind", velger Pete Conrad en annen stil.
Han hopper ned fra landingsfartøyet med et "Whoopie!" og deklamerer videre "Det der var kanskje et lite et for Neil, men det var et langt et for meg".
Kommentaren gir mening med tanke på at Conrad bare målte 1,67 på sokkelesten, et hode lavere enn Neil Amrstrong på 1,80. Men selv for en skøyer som Conrad var det likevel et underlig høytidelig tidspunkt å slå en spøk på.
Først 30 år etter Apollo 12 kunne Washington Post fortelle historien bak:
Før oppdraget satt Pete Conrad og hans daværende kone Jane sammen med journalisten Oriana Fallaci og diskuterte den første landingen, spesielt de velvalgte ordene til Neil Armstrong.
Fallaci mente at de måtte ha vært skrevet ned i forkant av NASA, mens Conrad insisterte på at Neil kunne si akkurat hva han ville. For å bevise påstanden fant Conrad på "Whoopie"-kommentaren der og da, og veddet 500 dollar - en sum tilsvarende 30.000 kroner i dag - på at han ville si det da han selv landet på månen.
Ifølge Washington Post ble beløpet aldri krevd inn.
Se og hør Conrad vinne veddemålet på månen i videoen lenger ned i artikkelen.
Playboypiker på månen
Charles "Pete" Conrad var ikke den eneste som sto for skøyerstreker på månen.
NASA hadde planlagt oppholdet på månen ned til minuttet. For at Conrad og månemakker Alan Bean ikke skulle gå i surr i oppgavene, hadde de hver sin prosedyrebok festet til armen.
Her dukket det opp noen overraskelser.
- Vi var omtrent 2,5 timer inn i månevandringen. Jeg bladde over siden, og der var hun. Jeg hoppet bort til Pete og viste ham min, og han viste meg sin, fortalte Alan Bean til Playboy i 1994.
De sa ingenting i fare for at skattebetalerne ikke ville sette pris på de nakne blindpassasjerene. Men de klarte ikke helt å skjule reaksjonen.
- Vi flirte og lo så mye at folk anklagde oss for å være fulle eller hadde fått romraptus.
Det var reserveastronaut Dave Scott som var skøyeren bak playboypikene. Han hadde kjøpt noen blader, kopiert damene over på NASAs brannsikre og laminerte papir og smuglet arkene inn blant de øvrige oppgavene i prosedyreboka.
Under sto det sted skrevet ting som "Sett noen interessante åser og daler?"
Conrad fjernet bildene av damene fra de offisielle Apollo 12-bildene, men ett snek seg likevel med. Du ser det i toppen av denne artikkelen.
I dag er bildene inkludert i NASAs historiske bildearkiv. Her heter de rett og slett "Playmate No. 1", "Playmate No. 2" og så videre.
Playboy opplyser at de fire playboypikene som har vært på månen er Angela Dorian (Miss September 1967), Reagan Wilson (Miss October 1967), Cynthia Myers (Miss December 1968) og Leslie Bianchini (Miss January 1969).
Kilder: NASA, Business Insider, Washington Post, Playboy.
Denne saken ble første gang publisert 15/01 2017, og sist oppdatert 18/11 2022.
