50 år siden Sojuz 11-tragedien
Mer enn 100 milliarder mennesker har levd på Jorden. Kun tre har ikke dødd her
Det er en tvilsom ære som er blitt disse tre russiske kosmonautene til del: Av mer enn 100 milliarder mennesker som har levd på Jorden, er det kun de som ikke har dødd her – men i verdensrommet.
Der er den! Vi kan se den!
Meldingen fra helikopteret over slettene i Kasakhstan var full av entusiasme og lettelse. Med egne øyne kunne besetningen se landingskapselen med de tre kosmonautene dale trygt ned under den rødhvite fallskjermen. Helikopteret jaget etter, og bergingsmannskapet hoppet ut omtrent samtidig som kapselen kontrollert traff bakken i en støvsky.
Alt så ut som en perfekt hjemkomst. En ny sovjetisk triumf i romkappløpet.
Så ble luken til kapselen åpnet – og det ble raskt klart at milepælen som var nådd var av det høyst uønskede slaget.
Kosmonautene Georgi Dobrovolski, Vladislav Volkov og Viktor Patsajev var døde, og hadde allerede vært det en stund. De er fortsatt, 50 år senere, de eneste romfarerne som har mistet livet i selve verdensrommet.
Skjebnen hadde allergi
Men det startet å gå galt en måned tidligere, og kanskje hadde alt gått helt annerledes hvis ikke Valeri Kubasov hadde vært allergisk mot kjemiske sprøytemidler.
Det var han, men det var det ingen som visste. Hverken Kubasov eller legene. Så da legene oppdaget en skummel hevelse på Kubasovs ene lunge fire dager før han skulle skytes opp i verdensrommet, tenkte de ikke på allergi. De trakk en helt annen konklusjon.
– Vi mistenker at det kan være snakk om tuberkulose, sa legene.
Neste konklusjon kom fra romfartssjefene i Sovjetunionen, og den var like nedslående.
– Vi kan ikke sende syke folk til verdensrommet. Kamerat Kubasov, du og ditt mannskap blir på bakken. Vi sender reservene.
Romkappløp
I romfartens barndom kjempet stormaktene USA og Sovjetunionen om å nå først til stjernene. Både prestisje og overtak i det militære styrkeforholdet lå i potten.
Første romferd: Satellitten Sputnik, Sovjetunionen, 4. oktober 1957
Første menneske i rommet: Jurij Gagarin, Sovjetunionen, Vostok 1, 12. april 1961
Først på Månen: Neil Armstrong, Buzz Aldrin, USA, Apollo 11, 21. juli 1969
Første romstasjon: Saljut 1, Sovjetunionen, 19. april 1971
I 1975 møttes astronauter fra amerikanske Apollo og kosmonauter fra Sojuz i rommet, og siden har romfart vært mer preget av samarbeid enn konkurranse.
Dermed ble trioen som hadde trent for oppdraget med Sojuz 11 i siste liten erstattet med mannskapet som var plukket ut til Sojuz 12. Begge disse romferdene var lagt til sommeren 1971, og reisemålet var russernes nye stolthet: Saljut 1, den aller første romstasjonen.
De to andre i den opprinnelige Sojuz 11-besetningen reagerte med sinne over å miste sjansen. Fartøysjef Aleksej Leonov, som i 1965 hadde foretatt tidenes første romvandring med Voskhod 2, prøvde iherdig å overtale sjefene til bare å erstatte den sykelige Kubasov. Han påpekte blant annet at det nye mannskapet ikke hadde fått like mye trening.
Leonov ble ikke hørt, og drakk seg full for å døyve skuffelsen. Deretter tok han seg sammen og gikk inn i rollen som rådgiver for det nye mannskapet.
Ett av rådene hans handlet om luftventilene i landingsmodulen.
− Det skal gå automatisk, men lukk og steng dem manuelt i stedet. Da åpner de seg ikke for tidlig, anbefalte Leonov. Han skulle resten av et langt liv gruble over om han kunne ha vært enda tydeligere på det punktet.
Les også: (+) USAs mystiske romfly: Nesten ingen vet hva det har drevet med oppe i verdensrommet
Noe luktet svidd
Satt uten romdrakt
Sovjet tok to års pause i Sojuz-programmet etter den fatale ferden i 1971. Da Sojuz 12 ble skutt opp i 1973, var spesielt én detalj ny: Kosmonautene satt i romdrakter. For å gi plass, var antallet i besetningen endret fra tre til to. Konklusjonen etter Sojuz 11 var at mennene kunne håndtert lekkasjen og trykkfallet dersom de hadde sittet i romdrakter, og at de dermed ville ha overlevd.
6. juni 1971 stanset minibussen med kosmonautene Georgi Dobrovolski, Vladislav Volkov og Viktor Patsajev rett før den kom til rampen ved Bajkonur-anlegget i det som nå er Kasakhstan. De tre gikk ut, stilte seg ved det høyre bakhjulet og slo lens. Det hadde Jurij Gagarin gjort før sin romferd ti år tidligere, og det hadde alle andre gjort siden. For hell og lykke.
Oppskytingen gikk også strålende og ingenting illevarslende skjedde før Sojuz 11 nådde frem til romstasjonen. Der gikk også dockingen fint, noe som ikke var en selvfølge etter et tidligere mislykket forsøk med Sojuz 10. For første gang i historien var et romskip og en romstasjon koblet sammen.
Men noe stinket. Kontrollsenteret i Jevpatorija hørte Volkovs stemme.
Først ga ordene ingen mening.
– Det er gardiner her, sa Volkov.
Fordi det var kald krig og romkappløp og Sovjet ikke hadde lyst til å dele alle sine hemmeligheter med USA som helt sikkert overhørte alle samtaler, var det avtalt kodespråk. Men i kontrollsenteret var det ingen som husket hva «gardin» var kode for. Til sist mistet Volkov tålmodigheten.
– Det brenner her, for helvete!
Et overopphetet instrumentpanel viste seg å være kilden til lukten av noe brent. Feilen ble rettet, og de tre kosmonautene flyttet inn i stasjonen. Der ble de rekordlenge, i 23 dager og 362 runder rundt Jorden.
De sovjetiske nyhetssendingene hadde daglige, faste innslag med oppdateringer og overføringer fra Saljut 1, hvor de tre nye heltene gjennomførte sine oppgaver og eksperimenter samvittighetsfullt. Patsajev ble den første som opererte et romteleskop og den første som feiret bursdag i verdensrommet. Han fylte 38 år mot slutten av oppholdet.
Les også: (+) Slik gikk det med de tolv som landet på månen
29. juni, etter et nytt lite branntilløp, ble det bestemt at oppdraget var fullført. Under frakoblingen blinket det i en alarm, som varslet om at luken ikke var stengt. En kosmonaut i kontrollsenteret ledet mannskapet gjennom feilsøkingen. Den avslørte en defekt sensor.
– Sett en teipbit over, sa kontrollsenteret.
– Problem løst, ingen lamper blinker, meldte Dobrovolski tilbake.
Kanskje kunne det anes en uro i stemmen. Ting som ikke virker er ikke det du helst vil oppdage når du befinner deg 200 kilometer over bakken, og skal hjem.
Radiotaushet
Tre timer etter frakoblingen ble bremserakettene avfyrt, og Sojuz 11 var på vei ned mot den usynlige overgangen der verdensrommet møter atmosfæren. Mannskapet kunne se rett ned på Stillehavet. Det var på tide å kvitte seg med fartøyets nå overflødige moduler, og dale ned mot de øde slettene i Kasakhstan i landingskapselen.
– Sees snart på Moder Jord, sa kontrollsenteret.
– Takk, vi sees, sa Dobrovolski.
Den neste halvtimen hørtes ingenting. Det var ingen svar å få på anropene. På bakken spredte uroen seg. Perioder med avbrudd i radiokontakten var riktignok vanlig. Men denne totale tausheten? Kunne det være så enkelt som en svikt i kommunikasjonssystemet?
Håpet steg da meldingen fra et av helikoptrene hørtes.
– Vi ser den!
Men så ble altså luken åpnet. Dobrovolski, Volkov og Patsajev satt i setene sine – livløse og urørlige. Huden var blå. Fra ørene og nesene rant strimer av blod. Kroppene kjentes fortsatt varme, men forsøkene på gjenoppliving var nytteløse.
De videre undersøkelsene skulle avsløre at de tre kosmonautenes hjerter hadde sluttet å slå en halv time før landing, like etter den siste samtalen. Noe hadde skjedd da landingsmodulen ble koblet fra resten av fartøyet. Noe som hadde fått pulsen til de tre til å stige brått, kunne man lese ut fra målingene som var registrert. Volkovs puls gjorde et byks fra 120 til 180.
Les også: (+) Misforståelsen som førte til katastrofen
– Det oppsto plutselig en lekkasje, fastslo havarikommisjonen. Den la frem sin rapport en måned etter tragedien. Én av ventilene som automatisk skulle utjevne trykket på vei nedover i atmosfæren, hadde åpnet seg for tidlig. Trykket inne ble likt som trykket utenfor – i verdensrommet. Luften kosmonautene skulle puste inn, forsvant på sekunder.
De var sjanseløse. Selv om de hørte luftstrømmen og skjønte hvor feilen var, hadde de ikke tid til å reagere. Aleksej Leonov testet og fant ut at det tok 52 sekunder å lukke ventilen manuelt. Legene anslo at de hadde mistet bevisstheten etter tolv. Måleinstrumentene viste at alle hadde hjertestans innen to minutter etter det første, tydelige pulshoppet.
Hjemkomsten
Dobrovolski, Patsajev og Volkov døde på rundt 16 mils høyde, seks mil over den såkalte Karman-linjen som definerer den aksepterte grensen mellom atmosfæren og rommet. Deres død utløste spontane sørgemarkeringer i Sovjetunionen, hvor folk hadde gledet seg til å motta sine nye helter; mennene de hadde sett på TV hver kveld. Trioen som hadde sendt russerne opp på siden av amerikanerne igjen, etter skuffelsen over ikke å komme først til Månen.
De tre ble lagt på lit-de-parade i Moskva, og senere ble urnene plassert i Kremls mur. Statsbegravelsen ga et signal om at romfarten var i ferd med å gå over i en ny fase: En amerikansk astronaut var en av kistebærerne. Kappløp skulle snart erstattes av samarbeid.
Og ettersom Valeri Kubasov bare var allergisk, og slett ikke hadde tuberkulose, fikk han være med på moroa. Det fikk også Aleksej Leonov.
I 1975, fire år etter at de kunne møtt en brå død i verdensrommet, ble de selv sendt opp i et viktig oppdrag. Der oppe ble Sojuz-fartøyet deres koblet til en amerikansk Apollo, og historiens første møte mellom stormaktene i rommet var et faktum.
Les også: Verdens første romfarer fikk ordre om å ta med seg en hemmelighet i graven
Romfartstragediene
Det sies at Vladimir Komarov forbannet alle som hadde plassert ham i «denne skranglekassa» hele veien fra rommet til han traff bakken i 644 km/t.
Det har i alt vært 19 dødsfall under romferder: Tre i selve verdensrommet, og de resterende under Karman-linjen, overgangen mellom atmosfæren og rommet 100 kilometer over jordens overflate.
- Komarov ble førstemann til å miste livet i forbindelse med en romferd da Sojuz 1-ekspedisjonen i april 1967 endte med at landingskapselen hans styrtet mot jorden uten at bremsefallskjermene ble utløst. Etter sammenstøtet og den påfølgende brannen var det bare igjen en forkullet bit av den sovjetiske kosmonauten. Komarov og hans venn Jurij Gagarin, som også var høyaktuell som pilot på prosjektet, hadde forgjeves klaget på en rekke mangler ved fartøyet på forhånd. Myndighetene presset på for å få gjennomført ferden. Der gikk det meste galt, slik Komarov hadde fryktet. Deler av oppdraget ble avlyst på grunn av store problemer med strømforsyning og manøvrering, og bare det å få til en vellykket reentry var en bragd ut fra forutsetningene. Men til ingen nytte, skulle det vise seg.
- Testpilot Michael Adams sin fatale flyvning med det amerikanske rakettflyet X-15 i november 1967 regnes også som et astronaut-dødsfall, ettersom han befant seg på 80 kilometers høyde da flyet gikk i oppløsning og styrtet.
- 28. januar 1986 eksploderte romfergen Challenger 73 sekunder etter avgang fra Cape Canaveral i Florida, på 14 000 meters høyde. Syv astronauter døde momentant, og ingen levninger er noen gang funnet. Det eneste taleregistratoren fanget opp var stemmen til piloten Michael Smith: «Uh-oh», var alt han sa i øyeblikket før en ekstern brenseltank tok fyr og utløste eksplosjonen. Blant de syv om bord var lærerinnen Christa McAuliffe, som etter planen skulle holde undervisningstimer for barneskoleklasser fra verdensrommet. Årsaken til katastrofen viste seg å være en defekt pakningsring, skadet av uvanlig kjølig vær i dagene før oppskytningen.
- Romfergen Columbia gikk i oppløsning høyt over Texas, 16 minutter før landing, etter en 16 dager lang ferd i februar 2003. Columbia var den første romfergen som ble tatt i bruk av NASA, i 1981, og ulykkesturen var den 28. i rekken. Om bord var seks amerikanske og en israelsk astronaut.
