60 år siden mennesket inntok verdensrommet
Verdens første romfarer fikk ordre om å ta med seg en hemmelighet i graven
Ingen ville høre på Juri Gagarins advarsler. Det endte akkurat som romfareren hadde fryktet.
Bondesønnen Juri hadde høyere ambisjoner enn hans 157 centimeter lange kropp skulle tilsi. Og han skulle bli størst av alle. I hvert fall i hjemlandet Sovjetunionen.
Juri var rett og slett perfekt: Han hadde den rette sosialistiske bakgrunnen. Han passet inn i en romkapsel. Og han var villig til å ofre livet for å gi Sovjet-regimet et overjordisk forsprang i kampen om å være nasjonen som var kommet lengst i verden.
Det var det ikke mange som forestilte seg i den lille landsbyen Klushino i Smolensk-provinsen utenfor Moskva på 1930 og ‹40-tallet. Til gjengjeld er det ingen som underslår bygdas stolte historie i dag.
Bygda teller 100 sjeler. Bilturen på tre timer fra Moskva til Klushino er som en reise i tid: Fra storbymetropolen ut på landsbygda, men også fra nåtiden og tilbake til den gangen Klushino var hjem for Sovjetunionens største kjendis og helt gjennom alle tider.
Juri Gagarin. Det første mennesket i verdensrommet. Mannen som ble sendt ut i kosmos for 60 år siden − uten noe løfte om å få komme hjem, men med en pistol. Mannen som måtte holde på den største hemmeligheten resten av sitt liv. Hemmeligheten som kunne få hele hans heltehistorie til å ramle sammen.
Det var i Klushino han tråkket sine barnesko. Og siden har tiden stått stille.
Helligdom
Mellom store enger som lukter høy, bjørkeskoger og beitemarker med dyr og bønder går veien til ende. Herfra er stien farbar for fotgjengere og traktorer. En bondekone vinker.
− Hus nummer 42? Jeg skal vise deg, sier hun og leder vei bort til et gjerde av kvister.
Her er det altså. Huset der Juri Alexejewitsch Gargarin vokste opp i.
Frem fra gjerdet vokser løvetann. Luften dufter av urter og nyklippet gress. Til venstre og høyre for det lille huset ligger to grønnsakshager. Selv om bondehuset er et minnesmerke, fremstår det fullt av liv. Som om lille Juri satt inne og spiste sin Kasha-grøt.
I stua står en rokk. Fra taket sprer en petroleumslampe lys. Familiebilder henger på veggene. I ovnen står en gryte klar med opptenningsved under, som om Juris mor Anna skal til å lage middag etter en lang dag som melker på kollektivbruket.
Men kvinnen som sitter der er ikke Juris mor. Kvinne fra landsbyen passer på som om hun hadde ansvar for en helligdom, omgitt av vimpler, bøker, tallerkener − alle med samme motiv: En smilende Juri Gagarin i kosmonaut-mundur.
Budskapet fra himmelen
I det bitte lille soverommet i bondehuset henger Juri Gagarins vugge i en stålfjær fra taket. I vinduskarmen vokser urter i kartonger fylt med jord, akkurat som for 80 år siden.
Utenfor vinduet står kirsebærtrær. Og bak trærne; en nesten usynlig jordhytte − et tilfluktsrom for familien Gagarin etter at tyske soldater beslagla huset deres. Juris far Alexei Iwanowitsch var snekker. Han støttet opp veggene og bygde trelemmer familien brukte som køyeseng.
Det var i Klushino syv år gamle Juri så to sovjetiske fly med den røde stjerne påmalt, på vei til fronten og kamper mot fremrykkende tyskere i 1941. Det var her, like etter at han var kommet hjem fra skolen denne septemberdagen, at han så ett av flyene bli truffet og eksplodere, og det andre flyet med nød og neppe klarte å lande. Juri og to venner løp mot stedet piloten hadde landet og holdt flyveren med selskap til han returnerte til basen dagen etter. For Juri Gagarin var det ikke lenger noe tvil om hva han skulle gjøre når han ble stor nok.
Han skulle fly.
Les også: (+) Misforståelsen som førte til katastrofen
Skje din vilje
Brønnen utenfor huset har blitt et valfartssted. Hver 12. april samles kosmonauter for å nyte det klare, kalde vannet. Romfarere fra hele verden reiser hit på pilegrimsreise før sin første tur ut i verdensrommet for å drikke vannet fra Gagarins brønn. Det som gjorde den første helten sterk må være bra også for hærskarer av etterfølgere.
Det var fra lille Klushino familien kunne observere hvordan lille Juri ble nasjonalhelt, propaganda-stjerne for kommunistregimet og til og med gjest hos Dronning Elisabeth i London. Der skal Juri ha unnskyldt seg da de satte seg til middagsbordet at «Deres Majestet, jeg er vokst opp i en enkel russisk landsby hvor all mat blir spist med skje. Jeg vet ikke hvordan alle disse greiene skal brukes» med henvisning til bestikket.
Les også: (+) USAs mystiske romfly: Nesten ingen vet hva det har drevet med oppe i verdensrommet
Det var også fra Klushino familien opplevde at deres Juri ble merket av suksessens pris og belastningen ved alle reisene og opptredenene for alt fra internasjonale notabiliteter til russiske bønder. Juri smilte stadig sjeldnere, registrerte venner og familie i Klushino.
Forgudet av niesen
12 kilometer sydvestover ligger byen som i dag bare heter Gagarin. Nesten alt i byen, som frem til rompionerens død het Gschatsk, har referanser til Juri Gagarin. Hit flyttet familien i Juris ungdom. Også her er situasjoner og episoder fra Juris liv konservert og bygget ut som valfartssteder.
I sentrum for alt i byen med seiglivet 70-tallspreg: «Ungdommens hus». Og noen meter bortenfor; «Foreldrenes hus» som sovjetregimet lot bygge i 1961. Og over hovedplassen i byen troner helten, hugget i granitt. En rakett pynter opp på statuens svarte sokkel.
Sentrum for romfarerkultusen er museet. Gagarins niese og gudbarn Tamara Filatova har vært sjef for museet i 48 år. Inne på kontoret hennes står pokaler på et skap av edeltre. En lampe med lange glassplater kaster lys på en gammelrosa mønstrete tapet. Tamara sitter på en trestol, drikker engelsk te, spiser russiske kjeks med kremfyll, og forteller:
− Vi bodde alle i samme hus. Jeg forgudet Juri. Etter hans død begynte jeg å jobbe her i museet. Min første embedshandling var å reise rundt til alle byer som kunne knyttes til Juri Gagarins skjebne.
Tamara Filatova nipper til teen og fortsetter:
− Jeg hørte om hans død på radioen. Den gangen studerte jeg i Moskva. Jeg tok en taxi til Stjernebyen. Under hele turen spilte radioen sørgemusikk. Lenge klamret jeg meg til håpet om at han lå skadet på et sykehus. Men i løpet av drosjeturen innså jeg at han var død.
Les også: (+) Den utrolige historien om da flygale Arne (21) stjal et jagerfly
«Stjernebyen» 250 kilometer utenfor Moskva er bygget rundt treningssenteret for russiske kosmonauter, et sted all verdens romfarere som skal til værs med russiske bæreraketter må innom. Her bodde Gagarins kone frem til sin død for ikke mange årene siden. Fortsatt er Stjernebyen nedlesset av Gagarin-bilder og -minnesmerker. Kontoret hans, som har stått urørt siden Gagarins død, er bevoktet som en helligdom. Hit inn slipper bare romfarere som skal skrive sine navnetrekk inn i gjesteboken.
Fallskjerm-juks
I klassisk sovjetisk stil får man ikke hele historien. Det som ikke fortelles, er Juri Gagarins fortvilelse over at han ikke kom opp i verdensrommet igjen. At han ble tatt ut av programmet for russernes første måneferd, og at han røk uklar med romfartsledelsen da han påpekte en alvorlig konstruksjonsfeil ved Sojus-kapsel i 1967. Han prøvde å advare helt opp til president Leonid Bresjnev. Men ingen ville høre.
Gagarin fikk rett. Sojus-kapselen med hans gode venn Komarov styrtet i bakken 24. april 1967. Gagarin følte skyld for sin venns død. Nøyaktig 11 måneder senere styrtet Gagarin under trening i et Mig-15 kampfly. Årsaken til styrten er fortsatt hemmelig den dag i dag.
Én hemmelighet er blitt kjent med årene: Juri Gagarin var ikke verdens første astronaut. Regelryttere vil hevde at han jukset.
En astronaut skulle lande i samme farkost som han tok av med, ifølge definisjonen til den internasjonale astronautføderasjonen. Gagarin skjøt seg ut av Vostok-kapselen før den landet. Bremseskjermen til kapselen var nemlig for dårlig. Gagarin ville ikke overlevd et møte med morder jord.
Ettersom Gagarin landet i fallskjerm, var hans tur strengt tatt ikke en «Romreise». Juri Gagarin fikk ordre om å ta med seg hemmeligheten i graven.
Les også: (+) Slik gikk det med de tolv som landet på månen
Kreml hadde hatt et kinkig valg: Skulle de insistere på at Gagarin ble om bord og dø som teknologisk martyr? Eller skulle de redde Gagarin for etterbruk i propaganda? I så fall måtte det lyves litt.
Men løgner var en ikke helt ukjent disiplin for toppene i Kreml. Gagarin fikk bare følge opp. Men at han var første menneske i verdensrommet, russernes største helt noensinne og mannen som spredte stjernestøv over et grått og slitent Sovjetsamvelde, er det ingen tvil om.
Først siden Jesus
27 år gammel, sønn av en snekker, oppvokst på landsbygda. Og klar til å starte en ny epoke for menneskeheten. Juri Gagarin fikk evig liv i verdens hukommelse.
12. april 1961, grytidlig om morgenen sto Juri opp. Litt morgengymnastikk og en tur på badet, og deretter frokost. Kaffe, brødskiver med solbærsyltetøy og leverpostei fra tube. Så langt, en helt vanlig morgen.
Litt over klokken 06 kom legene. En kjapp undersøkelse med tilfredsstillende resultat, bar bud om at denne dagen var noe helt spesielt. Kosmonaut nummer 1 hadde etter ett års forberedelser rolig puls, normal kroppstemperatur og viste ingen tegn til nervøsitet.
27-åringen iførte seg den oransje romdrakten, tok med hjelmen og satt seg i bussen som skulle frakte ham over de kasakhstanske steppen bort det grønnmalte stillaset med den hvite Raketten med stor R. Den som skulle bringe ham til himmels og tilbake − som den første etter Jesus, ville religiøse sjeler hevde.
Ingen hadde fortalt Gagarin at noen hadde regnet på sannsynligheten for å overleve. Resultatet; godt under 50 prosent, var bare egnet til å forstyrre. Bare tre av de syv foregående testoppskytingene hadde gått bra.
I raketten var alle nødvendigheter på plass: Proviant, oksygen, radiosamband til jorden. Og en pistol.
Den sørget Sergei Koroljov, det sovjetiske romprogrammets far og sjefskonstruktør for raketten, for.
− I tilfelle det skulle dukke opp noen ville dyr på stedet du lander, var begrunnelsen.
Men alle visste at det kunne bli kjedelig om romkapselen snublet ut av bane og forsvant ut i verdensrommet.
− Én for alle, alle for én, sa Gagarin, tok en russisk avskjed med kyss og klem, og gikk om bord.
Klokken 09.07 ga romfartssjef Koroljov ordren: Zashiganiye − tenning! Juri Gagarin forsvant med kurs for det hinsidige.
− Jeg ser jorden. Den er så vakker, var det første jorden fikk høre fra verdensrommet.
Etter 108 minutter landet Juri Gagarin. I fallskjerm. Det måtte ikke komme ut. Sovjetunionens store helt ble plukket opp og sendt ut i verden − som trofé.
