Brennpunkt Jøssingfjord
Altmark-affæren fikk Hitler til å rase
Det tyske skipet søkte ly i den norske fjorden, og engelskmennene tok seg om bord for å befri egne landsmenn. Dramaet i den trange Jøssingfjorden mellom Egersund og Flekkefjord satte fart i Hitlers plan om angrep på Norge.
Med norske nøytralitetsvakter som tafatte tilskuere, vokste dramatikken som skulle koste Norge dyrt.
Duellen mellom tyske og britiske styrker hadde startet utenfor kysten av Sør-Amerika flere måneder tidligere. Den tunge tyske krysseren «Admiral Graf Spee» hadde senket syv handelsskip. Med i samme flotilje var tankskipet «Altmark», som etter å ha plukket opp mannskap fra de senkede skipene, hadde 299 britiske fanger ombord.
Kaptein Hans Langsdorff på Admiral Graf Spee var blitt såret i trefninger. Med fullt overlegg senket han sitt eget skip utenfor Rio de la Plata på grensen mellom Argentina og Uruguay, 17. desember 1939. Hjelpeskipet Altmark satte kursen nordover med de britiske sjøfolkene ombord, mens Royal Navy var på utkikk etter skipet. For å lure eventuelle forfølgere, seilte Altmark vekselvis under norsk og andre nøytrale lands flagg.
På nyåret 1940 nærmet Altmark seg norske farvann. I februar kom skipet inn i norsk territorialfarvann utenfor Fosen-halvøya nord for Trondheimsfjorden, og tysk statstjenesteflagg ble heist.
Overfladisk sjekk
Det tyske tankskipet ble inspisert flere ganger av norsk nøytralitetsvakt som ikke gikk særlig grundig til verks. Under inspeksjonene ble ingen fanger oppdaget om bord. Like vel fulgte norsk los og eskorte med Altmark sørover gjennom skipsleia.
Folkeretten ga Altmark adgang til å benytte nøytrale farvann til gjennomfart, også med fanger om bord. Men da Kaptein Heinrich Dau nektet å underkaste seg mer norsk inspeksjon, forbød lederen av nøytralitetsvakten på Vestlandet, admiral Carsten Tank-Nielsen i Bergen, Altmark å passere Bergen krigshavn.
«Altmark» søker ly
Britene var usikre på om Altmark faktisk fraktet fanger. De sto dermed overfor et vrient dilemma: Tok britene seg ombord i et tysk skip uten fanger ombord, ville de komme i et dårlig lys. Om fanger ble funnet om bord, ville britene være i sin rett i å borde Altmark, men forholdet til Norge ville bli satt på en prøve: Den norske regjering ville kunne stilles til regnskap og bli stilt spørsmål om hvorfor et tysk krigsskip fikk tillatelse til å være i norsk farvann med fanger om bord. Dette ville i så fall være et norsk brudd på det internasjonale nøytralitetsreglementet.
Under 2. verdenskrig ble jøssing en vanlig betegnelse på alle nordmenn som var motstandere av den tyske okkupasjonsmaktens og Nasjonal Samlings styre, og som næret håp om en alliert seier.
Ordet ble første gang brukt nedsettende i det svenske naziorganet «Sverige Fritt» 31. januar 1941, og gjengitt i den norske NS-avisen «Fritt Folk» 18. februar samme år.
NS lyktes ikke med å bruke ordet «jøssing» til å nøytralisere skjellsordet quisling, siden jøssing straks ble adoptert av motstanderne som en hedersbetegnelse.
16. februar møtte Altmark seks britiske jagere i norsk farvann utenfor den flate og lite innskårne kysten av Jæren. Britene ville borde det tyske skipet, og ble møtt med norske protester. For å unngå at britene sikret seg henne, gikk Altmark inn i den 2,5 kilometer lange, smale og delvis islagte Jøssingfjorden mellom Egersund og Flekkefjord.
To norske torpedobåter («Kjell» og «Skarv») befant seg i Jøssingfjorden. Mannskapet protesterte på Altmarks manøver – men hadde beskjed om at de ikke skulle anvende makt.
Aksjonen
Kl. 22.20 sto den britiske jageren «Cossack» inn i Jøssingfjorden med lyskasterne på. De to norske marinefartøyene forsøkte heller ikke å hindre Cossack i å trenge inn i fjorden, selv om det neppe kunne herske tvil om hva britens oppdrag var: Altmark skulle bordes, selv om hun hadde tatt tilflukt i nøytralt norsk farvann, lød instruksen det britiske admiralitetet hadde fått av Winston Churchill.
Altmark bakket mot det adskillig mindre fartøyet Cossack i et forsøk på å klemme det mot land, men forsøket endte i stedet med at Altmark gikk på grunn. Britiske soldater tok seg ombord på det tyske skipet. Britene skjøt en rekke skudd som ikke ble bevart av tysk ildgivning.
De 299 fangene som ble funnet under skalkede luker, ble befridd. Britene løsnet nye skudd, men uten at tyskerne besvarte skytingen.
Etter aksjonen lå seks døde tyskere igjen på Altmark. Kistene ble firt fra borde mens Altmark hadde flagget på halv stang. En syvende tysker døde senere på sykehus. Britene hadde ikke lidd noe tap.
Hilsen fra Hitler
De syv drepte tyskerne ble begravet på kirkegården i Soknedal. Oppmerksomme øye rettet seg mot seremonien. Kranser og blomster hadde kommet med tyske fly og ble fraktet med bil til begravelsen.
Én av kransene hadde «Adolf Hitler» i forgylte bokstaver på sørgebåndet. For i Berlin fikk Adolf Hitler et voldsomt raseriutbrudd da han fikk kjennskap til Altmark-affæren.
Høytideligheten begynte med at Soknedals mannskor sang «Sions vekter». Tyskerne gjorde Hitler-hilsen mens kistene ble senket i jorden og norske marinegaster sto i giv akt. Den tyske overkommando i Berlin protesterte skarpt mot det britiske overfallet: Norge hadde forsømt sine plikter som nøytralt land ved at ingen forsøkte å hindre Cossack i å trenge inn i Jøssingfjord.
Den norske regjering på sin side protesterte skarpt i London; stortingspresident Carl Joachim Hambro uttalte at hele det norske folk og et samlet storting sto bak protesten. Han presiserte at en nøytral stat ikke har noen rettslig plikt til å hindre nøytralitetskrenkelser overfor sterk overmakt.
Dobbelt problem
Altmark-affæren stilte de norske myndigheter overfor et dobbelt problem:
• Britene hadde krenket norsk nøytralitet.
• Tyskerne hadde ulovlig transportert fanger gjennom norsk farvann.
Begge krigførende parter hadde altså krenket norsk nøytralitet.
Folkerettseksperter mente at britene krenket norsk nøytralitet på det groveste. Britene kalte på sin side aksjonen en «teknisk krenkelse» som de hadde hatt moralsk rett til å gjennomføre.
Store følger
Den britiske bordingen av Altmark var en strek i regningen for nazistene. Øverstkommanderende for Kriegsmarine, admiral Erich Raeder, hadde i et møte med Hitler fått inntrykk av at der Führer var trygg på at Norge og Sverige ville opprettholde nøytralitet.
For Hitler og Raeder sto det nå klart at Norge hverken hadde makt til å opprettholde landets nøytralitet eller til hensikt å gjøre det. Altmark-affæren satte dermed fart i Hitlers planer om å invadere Norge.
På motsatt side fikk dramaet vestmaktene til å ville minelegge norske farvann. Den franske regjering ville bruke affæren som en begrunnelse for å gå i land i Norge uten hensyn til norske protester. Britene var ikke enige, og ville dessuten utsette mineleggingen.
I dagene som fulgte pågikk intenst arbeid i diplomatisk kretser. Britene insisterte på at nordmennene ikke skulle gjøre noen motstand, i hvert fall ikke mer enn noe symbolsk. Finland ble bedt om at landet offisielt skulle be om hjelp fra franske og britiske tropper. Norge skulle så presses til å tillate gjennommarsj av disse troppene.
Finnene nølte; de ville helst ha hjelp fra Sverige, og mente at det ikke var i deres interesse at vestmaktene blandet seg inn.
19. februar, tre dager etter Altmark-affæren, beordret Hitler tysk landgang i Norge.
Uten kjennskap til Hitlers beslutning dagen før, redegjorde den norske utenriksministeren Halvdan Koht for Altmark-episoden fra Stortingets talerstol, 20. februar.
Tre dager senere utnevnte Hitler generaloberst Nikolaus von Falkenhorst til sjef for Operation Weserübung – den tyske invasjonen av Norge.
Stø kurs mot 9. april
I de påfølgende dagene og ukene gikk utviklingen fort i feil retning for nøytrale Norge: Vestmaktene henvendte seg til Norge og Sverige om gjennommarsj 2. mars. Hvis Tyskland reagerte på dette, skulle vestmaktene komme til unnsetning, lovet de: Tropper kunne komme til Bergen, Stavanger og Trondheim på 12 dager om Norge samtykket til gjennommarsj.
Både Norge og Sverige svarte nei. Heller ikke Finland ville be om tropper, slik Vestmaktene håpet. Finnene hadde allerede innledet fredsforhandlinger med Sovjetunionen og så seg mest tjent med å ikke be om hjelp fra britiske og franske tropper.
Altmark-affæren fikk stor praktisk betydning ved at den ansporet vestmaktene og Tyskland til militære aksjoner i Skandinavia. For tyskerne ble affæren i tillegg tillagt stor tyngde symbolsk. Etter at tyskerne hadde okkupert Norge, ble hvite kors satt opp på gravene til tyskerne fra Altmark. Blant disse raget det høyeste korset opp; på dette sto blant annet skrevet «Her hviler heltene fra Altmark».
Litteratur: Berglyd, Jostein: «Dramaet i Jøssingfjorden», Oslo 2008. Omang, R.: «Altmark-saken 1940». Oslo 1953.
