Rå brite overfalt tysk fangetransport i norsk farvann

Krigen hadde allerede rast siden Hitler et halvt år tidligere overfalt Polen. Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig, uten at dette umiddelbart førte til militære sammenstøt på land.

Men på sjøen var det åpen strid. Og tyske krigsskip la seg på lur, for å overfalle og senke fiendens sivile fartøy.

Skulle sendes til Tyskland

Krysseren «Admiral Graf Spee» hadde ni skip på samvittigheten, der den i ukene før jul 1939 sirklet rundt i Sør-Atlanteren. Når en britisk skute var skutt i brann – eller allerede senket – kom støtteskipet «Altmark» og plukket de overlevende opp av sjøen. Disse ble i utgangspunktet satt ombord på Admiral Graf Spee. Men da antallet fanger var kommet opp i 300, ble det bestemt at de skulle sendes til Tyskland med Altmark.

Graf Spee selv ble for øvrig oppsporet av den britiske marinen. Kapteinen valgte å spare mannskapets liv, ved at han selv senket båten utenfor Rio del la Plata i Uruguay.

Til Norge

Kaptein Heinrich Dau på Altmark visste at britiske øyne og ører speidet etter ham på alle hav, der han snirklet seg hjemover, mens Altmark hele tiden fikk skiftet navn og flagg. På et tidspunkt seilte den også med norsk navn og norske kjennetegn.

Da Altmark den 14. februar klokka 03.40 dukket opp utenfor Fosen, hadde den kommet seg rundt Island og det ventet bare et par dagers seilas, før den ville nå sikre farvann i Skagerak. Nå førte den tysk krigsmarineflagg og korrekt identitet påmalt i baugen.

At Altmark hadde britiske krigsfanger om bord, hadde allerede en måned i forveien stått i Aftenposten. Men denne meldingen var ikke blitt registrert i admiralitetet. Derfor var det en intetanende norsk kaptein, som foretok den første inspeksjonen om bord.

Inspeksjon ble gjentatt tre ganger under Altmarks ferd sørover. Hver gang det kom folk om bord, ble maskiner og vinsjer satt i gang, slik at de skulle overdøve fangenes desperate rop. En fransk diplomat på reise langs Vestkysten, hadde allerede ringt den britiske ambassaden i Oslo for å si fra om at Altmark befant seg på norsk territorium.

Britene kommer

I Oslo satt sjømilitære sjefer sammen med ansvarlige politikere og tvinnet tommeltotter, mens de overveide hvordan Norge skulle komme seg ut av den knipa som ville oppstå hvis britene oppdaget problemfartøyet i norsk farvann.

Og akkurat det skjedde, da tre Hudson observasjonsmaskiner kom inn over kyststripa ved Jæren, der Altmark og de norske eskorteskipene «Skarv» og «Kjell» befant seg. En times tid senere, dukket det opp seks britiske skip i horisonten. Tyskeren fikk nå beskjed om å begi seg ut i internasjonalt farvann, men ignorerte ordren. I stedet manøvrerte den tyske kapteinen innover og befant seg til slutt i den trange Jøssingfjorden.

Utenfor innseilingen, kunne tyskerne – og nordmennene på «Kjell» og «Skarv» – se de fryktinngytende konturene av HMS «Cossack». Fem mindre jagere lå utenfor territorialgrensa og lurte.

Kapteinløytnant Finn Gunnar Halvorsen var om bord på briten for å beordre ham ut av norsk farvann. Men han fikk klart svar om at det befant seg fanger om bord på Altmark, og at den britiske regjeringen hadde besluttet at disse skulle hentes ut.

Ved ellevetida om kvelden denne måneklare fredagskvelden, smatt Cossack plutselig forbi de to norske torpedobåtene som lå ved munningen og forsøkte å sperre innfarten til selve Jøssingfjorden. Da det gikk opp for kaptein Dau at britene angrep, beordret han full fart bakover. Men kaptein Phillip Vian på Cossack greide i siste øyeblikk å unngå at tyskeren og lyktes i å bruke sitt eget fartøy som torpedo. Altmark gikk i stedet på grunn innerst i fjorden, og for britene var det bare å kaste trosser og sende væpnede folk over.

Overrasket kaptein

I en rapport som Heinrich Dau dagen etterpå ringte inn til den tyske ambassaden i Oslo, sier kapteinen at han til å begynne med trodde det skulle være mulig å snike seg unna: «Jeg trodde ikke på muligheten for at britene kunne finne på å gjøre seg skyldige i et åpenlyst brudd på nøytralitetsbestemmelsene», sier kaptein Dau.

«Så snart jeg skjønte at det dreide seg om et engelsk skip, stilte jeg opp mannskapet på dekk og gjorde klar til å fire livbåtene. Hensikten min var å sprenge skipet i lufta. Men det britiske angrepet fulgte så plutselig at jeg ikke nådde dette. Folkene mine forsøkte å flykte – delvis ved å hoppe på isflakene, delvis ved å svømme i isvannet. Men de ble beskutt av britene med ytterste intensitet.»

«Engelskmennene syntes å være ekstraordinært nervøse og preget av frykt. Det nøyaktige antallet døde og sårede kan jeg ennå ikke angi, da noen av folkene som greide å ta seg inn til land, først nå begynner å vende tilbake. Det er grunn til å bemerke at nesten alle de drepte og skadde var truffet i magen, fordi britene skjøt mot dem fra kort avstand. Hver enkelt av de engelske fangene takket meg for den gode behandlingen de hadde fått om bord på Altmark», hevdet kaptein Heinrich Dau i rapporten som Vi Menn har plukket fram fra et tysk arkiv.

I britiske rapporter står det imidlertid at kaptein Dau forsøkte å snakke til dem etter hvert som de tidligere fangene hans kom opp fra lasterommet. Men tyskeren ble konsekvent ignorert av de fritatte britene. En av dem utløste et latterbrøl da han gikk bort til en tysk offiser og klinte til vedkommende i ansiktet. Det var tydelig at det hadde hersket et mildt sagt anstrengt klima mellom fangevoktere og fanger.

The Navy is here

Dagen etterpå melder kapteinen seg på nytt og informerer ambassaden i Oslo om de omfattende skadene på Altmark, som nå satt fast i fjæra innerst i den islagte fjorden. Han gjentok at de 24 britiske matrosene hadde skutt vilt omkring seg, til tross for at det ikke ble avfyrt ett eneste skudd fra tysk side. Galskapen ble understreket – hevdet Dau – av at en britisk offiser ble truffet i armen av en dumdumkule fra en av sine egne underordnede.

Dau var også forbannet over at alle kahyttene var blitt ransaket, og at britiske sjømenn angivelig hadde stjålet med seg private verdigjenstander – han hadde selv tatt en mann på fersk gjerning under plyndring av hans egne saker, hevder han.Britene husket episoden på en annen måte: Da de tømte safen i kapteinens kahytt for hemmelige dokumenter, benyttet en av dem anledningen til å rappe en brevvekt med hakekors på – noe som fikk kaptein Dau til å hisse seg heftig opp, mens han hylte og skrek om sjørøveri og engelsk tyvepakk.

«Er det noen engelskmenn der nede?», ropte en britisk offiser ned i lasterommet: «Yes, we are all English down here.»

«Then come on up. The Navy is here.»

I lasterommet på Altmark var begeistringen enorm, da de 303 fangene forsto at det ikke lenger var en tysk fangeleir som ventet – men at det nå bar strake veien hjem.

Slaveskipet

En gjeng med briter som hadde stilt opp flesteparten av de 133 tyskerne for å føre dem om bord på Cossack, fikk av kommandør Vien klar beskjed om at de var noen idioter. «Jeg er ikke interessert i dem», ropte han. Nå gjaldt det nemlig om å komme seg vekk, før tyske krigsskip eller fly nådde fram.

I britisk og internasjonal presse gikk historien en høy gang og det var ingen grenser for lovprisning av aksjonen. Kaptein Heinrich Dau ble utstyrt med kallenavnet «Bøddelen» og forholdene for fangene ble beskrevet som katastrofale. De hadde fått dårlig og altfor lite mat på «slaveskipet» og mulighetene til personlig hygiene var sterkt begrenset. Sitt fornødne måtte karene gjøre i åpne oljefat som sto i en korridor og stinket. Ved flere anledninger, hadde kapteinen grunn til å frykte at fangene kunne gjøre opprør. Men det ble aldri brukt våpen mot dem.

Waffen-SS

Heinrich Dau understreker også at kapteinløytnant Halvorsen på «Kjell» hadde oppført seg eksemplarisk under hele hendelsen. Mannen skiftet senere etternavn og begrunnet dette overfor sine kolleger med at familienavnet hans var blitt smadret etter det som skjedde på Altmark. Regjeringen og kommanderende admiral hadde gitt ham ordre om ikke engang å fyre av varselskudd for å stoppe de britiske båtene. Halvorsen var bestemann på sitt kull, da han i 1936 gikk ut fra krigsskolen – og med sikkerhet en som kjente de internasjonale reglene. Han følte at den norske marinens manglende innsats var uttrykk for feighet.

Etterpå ville Halvorsen i stedet hete Finson. Under krigen meldte han seg frivillig til Waffen-SS og skaffet seg et mildt sagt tvilsomt ry som både kompanisjef og major.

Høytstående norske militære møtte fram til begravelsen i Jøssingfjord, der også den tyske ambassaden i Oslo var tallrikt representert. Kistene med de sju drepte var svøpt i Riksmarinens krigsflagg og ble firet i land fra Altmark, før de ble båret i prosesjon til den lokale kirkegården.

Propagandakrig

Saken var mildt sagt pinlig for den norske regjeringen, som ga ordre om at de norske torpedobåtene ikke skulle gripe inn, annet enn i symbolsk forstand for å forsøke og stoppe bordingen av Altmark. Tyskeren hadde på sin side brutt nøytralitetsreglene ved å underslå overfor norske myndigheter at den gikk med krigsfanger i lasten. Fra britisk side – og særlig fra Winston Churchill personlig – manglet det ikke på lovord og triumferende uttalelser.

Den alvorligste konsekvensen skulle først bli et faktum på 9. april 1940 – da tyske styrker angrep og okkuperte Norge. For etter Altmark-affæren var det gått opp for Adolf Hitler hvor strategisk viktig det var å sikre seg kontroll over Norskekysten – og at britene sikkert tenkte på samme måte.

Det skadde skipet ble nødtørftig reparert på et norsk verft, før den ble tatt til total overhaling i Tyskland. Da den kom på vannet igjen året etter, var det med navnet «Uckermark». Den ble fortsatt brukt som støtteskip, da den i oktober 1942 lå til reparasjon i Yokohama. Antagelig førte uforsiktighet med sveiseflamme til en eksplosjon som ødela skuta og drepte over 50 sjøfolk – flesteparten av dem veteraner fra Jøssingfjord.

Begikk selvmord

Kaptein Heinrich Dau måtte finne seg i å bli pensjonert. Han ble hyllet som en stor helt i den nazistiske propagandaen og i 1942 ga han ut en bok med sin egen versjon av det som skjedde i en norsk fjord. Der kom han ikke nærmere inn på det faktum at Altmark var rigget for å bli sprengt – og at alt tydet på at han hadde planer om å la de 303 britiske fangene bli drept i eksplosjonen. I rapportene sine, skriver Dau at han rett og slett ikke nådde å aktivere sprengstoffet.

Han gremmet seg over all den negative oppmerksomheten i internasjonale medier og kunne ikke forstå hvorfor han personlig ble stigmatisert som et kriminelt nazisvin. I egne øyne, var han nemlig en mann av ære – og en som hadde opptrådt korrekt overfor sine krigsfanger. Den 10. mai 1945 lå Hitler-eventyret og fedrelandet i grus, og Heinrich Dau markerte dagen ved å sette en stopper for sitt eget liv.

De norske nasjonalsosialistene frydet seg selvsagt over hele historien, og det skal ha vært Vidkun Quisling selv som fant på å gi nølende og dvaske englandsvenner kallenavnet «jøssinger». Dette begrepet ble under krigen oppfattet som en hedersbevisning og et synonym for en som klart og tydelig var motstander av den tyske okkupasjonsmakten og dennes norske medløpere.

KILDER: Rapporter til og fra den tyske ambassaden i Oslo, Politischer Archiv AA, Berlin, Military Heritage januar 2011