To Mann - Én fallskjerm
Da bombeflyet ble skutt ned, hoppet piloten – uten fallskjerm. Så skjedde mirakelet
Gode råd var dyre da piloten Joseph B. Herman måtte hoppe ut over et krigsherjet Tyskland uten fallskjermen sin. Så skjedde det helt usannsynlige.
Dette er pilot Joseph B. Hermans egen gjenfortelling av et av de mest dramatiske øyeblikkene i andre verdenskrig, som han selv opplevde. Denne teksten ble første gang publisert i Vi Menn nr. 1, 1957.
Det hendte i de triste dager da man i gamle Europa var opptatt med å ta livet av hverandre med moderne teknikk. Jeg var flykaptein ved en bombeflygruppe som lå i Driffield i England.
Omkring 30 tokter over fiendeland hadde jeg alt vært med på da skjebnen reddet livet mitt ved et mirakel.
4. november 1944 var jeg med i en formasjon som sent på ettermiddagen startet fra England mot Ruhr-området.
Like før Bochum, et navn jeg aldri kommer til å glemme, havnet vi i en voldsom luftvernild.
Tyskerne hadde forbausende god ildledning. Min Handley Page Halifax B. III var det første flyet som ble fanget inn av de kraftige lyskasterne, og det var umulig å komme unna.
Eksplosjonene av de beryktede 8,3-granatene lå ennå et stykke under oss, men de nærmet seg for hver salve.
− På med skjermene! Beordret jeg i mikrofonen.
− Jeg liker ikke disse smellene.
Skjermen revet vekk
Jeg hadde knapt sagt ordene før flyet ristet av det første voldsomme støtet.
− Det er kvelden, tenkte jeg og grep etter skjermen min. Det viste seg at den var revet vekk ved granatinnslaget. Da jeg snudde meg, så jeg flammer slå opp bak i flyet. Harry Knott, en kaldblodig kar, gikk løs på ilden med et brannslukningsapparat.
Nye treffere slo inn i flyet. Jeg satt med hendene fulle for å mestre flyet, og håpet så smått at vi snart skulle være gjennom sperreilden. To voldsomme støt ristet oss. Et sekund senere sto høyre vinge i flammer.
− Klar til å hoppe ut! ropte jeg i mikrofonen.
− Hopp! Fort for Guds skyld! Jeg kan ikke holde flyet oppe lenger!
Fortvilet prøvde jeg å holde en slags horisontalflukt mens de andre hoppet. Nesten mot forventning holdt flyet seg oppe ennå.
Jeg kom meg kvikt løs og krøp bakover. Ved nødutgangen sto observatøren og pekte på radiotelegrafisten som lå på dørken. Han var stygt skadet.
Vi dro ham bort til luken, haket opp skjermen og puffet ham ut. Så hoppet løytnanten etter.
Jeg så meg rundt etter en skjerm.
I det samme kom et støt som kastet meg mot veggen. Flyet begynte å svinge og kippet ned med venstre vinge. I samme øyeblikk eksploderte den andre av de høyre brenselstankene.
Jeg stirret inn i flammehavet og kjente en sviende varme. Halvt sanseløs slapp jeg meg ut.
Den kalde, friske luften slo mot meg. Jeg rev øynene opp, og det jeg så fikk blodet til å stivne i årene. Jeg falt med hodet først ned i avgrunnen.
Les også: (+) Sommeren 1943 forsvant en rekke bombefly sporløst. Så ble den rystende årsaken avdekket
Uten fallskjerm
Med lammende forferdelse lynte tanken gjennom hodet på meg: Skjermen! Du har ingen fallskjerm.
Rent mekanisk famlet hånden langs brystet etter utløseren. Hjernen arbeidet som rasende etter redning. Merkelig nok var jeg i stand til å oppfatte omgivelsene.
Jeg så hvordan stjernehimmelen og den månebelyste jord vekslet for øynene, og jeg så, eller trodde å se, det brede sølvbåndet av en elv under meg. Det ga meg faktisk et lite håp.
Hvis jeg falt i vannet, ville det iallfall bremse av noe. En latterlig tanke, som jeg imidlertid klynget meg til.
Jeg falt og falt og himmel og jord dreide seg. Det flimret for øynene. Det kunne ikke vare lenge nå …
Da hendte det! Jeg støtte borti noe! Instinktivt grep jeg fatt i dette «noe».
Jeg tror både hjerte og hjerne stanset et øyeblikk.
Det neste jeg oppfattet, var at jeg holdt noe fast mellom hendene og at den roterende bevegelsen min var opphørt.
Jeg vet at det jeg nå forteller lyder helt utrolig, og jeg tar det ikke ille opp om noen kaller det løgn og dikt. Men det er den rene sannhet, den utroligste virkelighet slik jeg opplevde den.
Jeg har siden drøftet tilfellet med andre flygere, og alt etter erfaring har de enten ristet på hodet eller også godtatt muligheten av det umulige.
Det som hendte, var i hvert fall at da jeg slo øynene opp, stirret jeg inn i skaftene på to R.A.F.-støvler.
Grepet løsnet
Jeg klamret meg krampaktig til støvlene og merket at den ene av dem prøvde å trekke seg ut av omfavnelsen. Og så hørte jeg den kjente stemmen til skytteren John Vivash.
− Helsike også! Bena mine …
− Det er meg; Joe! skrek jeg med en stemme som lød hul av skrekk.
− Jeg henger i bena dine! Har ingen fallskjerm!
− I all verden, er det deg, Joe!
Så kom det etter et par sekunder:
− Jeg skal prøve å greie det. Venstre ben er gjennomskutt, skjønner du.
Taust gled vi nedover mens jeg klamret meg fast i angst. Elven under oss ble større, og nå så jeg den som en direkte fare hvis vi dalte ned i den med de tunge beskyttelsesdraktene våre.
Ikke langt unna blaffet et kraftig ildskjær opp. Det var flyet vårt som − hva det senere viste seg − var havnet i en baneskjæring og slått i to deler.
Sakte bar det nedover. Bare med den ytterste anstrengelse kunne jeg holde taket. Millimeter for millimeter begynte grepet å løsne. Jeg bet tennene sammen.
− Gi deg ikke, hveste jeg. − Hold ut!
Smertene i armer og hender var snart ikke til å holde ut. Grepet gled sakte, men sikkert ned støvleskaftene til vristen.
− Det kan ikke være mer enn 1000 meter igjen nå, sa jeg til meg selv, − Kanskje enda mindre. På to-tre minutter er vi nede.
Bakken nærmet seg.
− Slipp deg straks når du tar bakken! ropte skytteren.
Stivnet i krampe
Bare noen hundre meter igjen. I månelyset så jeg bondegårder. Jeg merket hvordan grepet stadig løsnet uten at jeg var i stand til å hindre det. Nå var det bare venstre hånds fingre som klamret seg til høyrehånden. Om noen sekunder måtte jeg slippe. I fortvilelse prøvde jeg å bite meg fast i støvlene, men jeg hadde ikke krefter til det. En skogklynge gled frem under oss. Jeg stønnet og bet leppene til blods.
Greide jeg noen sekunder til? I et siste forsøk på å stive meg opp, begynte jeg å telle:
− En, to-tre …
Jeg så tydelig noen nakne trær komme mot oss med god fart.
− Fem, seks, syv …
Endelig var det bare meter om å gjøre. Men sett nå at jeg havnet i en tretopp og falt ned fra den? Med ett så jeg en lysning dukke opp under oss. Jeg tok sjansen straks.
− Pass på! ropte jeg. − Jeg hopper!
Jeg ville slippe, men hendene var stivnet i krampe. Jeg arbeidet med armer og ben for å komme løs, og der, like før vi var forbi lysningen, falt jeg.
Les også: (+) Reservepiloten ville ha noe å hvile bena på. Fem timer senere var katastrofen et faktum
Krøp i evigheter
En plutselig smerte stakk meg som en kniv. Jeg hadde støtt mot en trestubbe og lå halvt svimeslått på marken.
Instinktivt så jeg opp. Skjermen var glidd videre, og et par sekunder etter hørte jeg det knaket i et tre. John Vivash var landet.
Jeg var ikke i stand til å reise meg. Hver minste bevegelse fikk smertene til å lyne. Jeg krøp bort til et tre og halte meg oppreist etter det.
Det var rundt 80 meter bort til treet hvor skjermen var dalt ned, og jeg visste at den skadede Vivash trengte hjelp.
Det tok evigheter å krype bort til ham. Vivash var bevisstløs. Han lot til å ha falt med venstre skulder mot treet.
Jeg fant frem nødhjelpspakken min og forbant det gjennomskutte benet hans så godt jeg kunne. Så lente jeg meg dødsens trett mot et tre og tok en røyk.
Man skulle kanskje tro jeg nå var eksaltert av glede over den vidunderlige redningen. Men slike tanker tenkte jeg ikke. Det eneste jeg hadde i hodet, var at noen snart måtte komme og finne oss.
Tyskerne trodde meg ikke
Det var blitt dag før Vivash kom til bevissthet. Han stønnet og hadde det veldig vondt. Jeg prøvde så godt jeg kunne å berolige ham.
En time senere hørte jeg hundeglam og stemmer. Jeg ropte så høyt jeg kunne. Snart var vi omringet av tyske sivilister med armbind − et slags reservepoliti.
De skaffet en kjerre til å transportere oss vekk med. De hadde sikret seg Vivashs skjerm, og spurte nå etter min.
Jeg kunne ikke tysk, men forklarte med fakter at jeg ikke hadde hatt noen skjerm. De så på hverandre og ristet på hodet og begynte så å gjennomsøke terrenget.
Senere gjentok jeg i flere forhør historien om min merkelige redning, men tyskerne så hver gang like vantro ut.
Mirakelet må antagelig forklares slik: Skjermen til Vivash hadde antagelig åpnet seg for fullt i det øyeblikket jeg dalte ned på ham.
Vivash selv hadde ingen erindring om når han trakk i utløsersnoren, men det kunne man heller ikke vente at en hardt skadet kar hadde i en slik situasjon.
Som vanlig når en fallskjerm folder seg ut, blir mannen pendlet kraftig frem og tilbake. Antagelig har jeg falt mot Vivash da han befant seg i pendelbevegelsens ytterste punkt.
Vi hadde vel noenlunde samme fallhastighet, og dermed var det mulig for meg å få tid til å gripe fast i støvlene som plutselig havnet mellom hendene mine. Noen annen forklaring enn dette har vi ikke kunnet finne.»
Les også: (+) Krigen var praktisk talt over. Da skjedde den ufattelige tragedien
Slik skjedde mirakelet
For det første måtte John Vivash og Joseph Herman falle ned på nøyaktig loddrett linje ved siden av hverandre, noe som betyr at hvis Herman hadde vært en halvmeter til en av sidene, ville han ikke ha truffet bena til Vivash.
For det andre, hadde Vivash nettopp åpnet fallskjermen da han kolliderte med Herman, noe som fikk sistnevnte til å gripe tak i ham. Begge hadde oppnådd terminalhastighet, hvilket betyr at de forbløffende nok holdt nøyaktig samme hastighet da de møttes i luften.
Hadde Herman kollidert med besetningsmedlemmet bare brøkdelen av et sekund tidligere eller senere, ville sammenstøtet ha drept dem begge eller hindret piloten i å gripe tak i kameratens ben.
Hvis Vivash hadde hengt under fallskjermen, ville Herman bare ha sust forbi ham. Tilfeldigvis var Vivash i ferd med å svinge horisontalt da han kolliderte med piloten, slik at sistnevnte kunne gripe tak i bena hans.
Med andre ord forutsettes en rekke tilfeldigheter. Kall det skjebne. Kall det en enestående foreteelse i luftfartshistorien. Eller kall det hva det var: Et mirakel.
Denne saken ble første gang publisert 05/04 2024, og sist oppdatert 05/04 2024.
