SKAMMENS FOTOALBUM:
Kvinnene på bildene fremsto som både fornemme og velstående. Sannheten var en helt annen
Fotoalbumet er brunt og slitt og inneholder bilder av damer i sin beste alder. Man fornemmer en borgerlig eleganse. Men sannheten er langt mer dyster.
De gamle fotoalbumene er tause vitner om en tid da verdens eldste yrke var vel organisert i hovedstaden.
I 1800-tallets Kristiania var prostitusjon akseptert og regulert av politi og helsevesen i over førti år, fra 1840 til 1888.
Men ordensmakten påla de prostituerte til å levere bilder av seg selv for å ha en viss kontroll. Bildene ble satt inn i slike album som du ser på bildene.
Kvinnene fiffet seg opp, ofte i lånte fjær. Men bak de besteborgerlige fasadene skjulte det seg mange tragiske skjebner.
De prostituerte ble også tvunget til ukentlige undersøkelser hos lege. Argumentet var at reguleringen skulle stoppe spredningen av kjønnssykdommer.
Ordningen skulle etter hvert bli sterkt kritisert for nedverdigende behandling av kvinnene.
Bordeller ble tillatt
Kjønnssykdommene herjet i Kristiania tidlig på 1800-tallet. Ved å tillate regulert prostitusjon mente man at man ville få bedre kontroll på sykdommene.
I 1840 ble det derfor åpnet for bordeller i hovedstaden, på tross av at prostitusjon var forbudt ved lov.
Politiets krav om å levere et bilde av seg selv, var bare ett av en rekke pålegg for de prostituerte.
Medieviter Aud Sissel Hoel har studert de gamle fotoalbumene og skrevet boka «Maktens bilder». Hun skriver blant annet:
«Reguleringen av prostitusjonen innebar at kvinner som solgte seksuelle tjenester, måtte underkaste seg et sett vedtekter som var nedsatt av politiet.»
«Fotografiske portretter ble brukt som en del av reglementeringssystemet. Begrunnelsen var først og fremst hygienisk. Menn som var blitt smittet av en kjønnssykdom, kunne ved hjelp av fotografiene identifisere smittekilden.»
«Det var en belastning å stå i sedelighetspolitiets album».
De prostituertes hverdagsliv er skildret i en rekke bøker. Den mest kjente er nok Christian Kroghs «Albertine». En annen er romanen «Drift» av Fredrik Parelius.
Hovedpersonen i boka er Gunvor, som ganske raskt fikk tilnavnet «Fullriggeren». Gunvor Fullrigger var en av «løstrekkerne». Disse kvinnene var utenfor det offentliges kontroll.
Nymfer på ynglinge-fangst
Bordellene hadde skjenkebevilling og lå i Pipervika og på Vaterland. De dårligste, med de billigste «skjøgene», som de ofte ble omtalt, fant man på Vaterland. Kundene var deretter.
I Vika var standarden noe høyere. Hit kom gjerne byens bedre borgere etter en fuktig aften på byen. Dette er en typisk skildring av et herrelag på byen fra denne tiden:
«Når en munter herreklikk, etter å ha dyrket Bacchus (romersk vingud, red.anm.) i passelig grad, toget ut av Tivoli gjennom porten, het det ofte: «Rodevis til venstre marsj!». Så bar det nedover Klingenberggaten og derfra inn gjennom de snevre, bakkede streder, hvor vinduene lyste med røde gardiner og halvnakne nymfer sto vinkende i portene. Under tiden kunne det være fullt hus, så herrene sto i kø utenfor. Men var der liten rørelse i geskjeften, iførte nymfene seg en lokkende ham og dro ut på ynglinge-fangst i «Strøket», hvor den ville jakt begynte ved midnattstid. Mange kunder fant også disse nymfer ved at bordellene, ved en pussighet, var de eneste steder hvor man kunne få kjøpt øl etter kl. 12 om natten».
Området som skildres, rommer i dag blant annet Oslo rådhus.
Les også: (+) Gabi (3) har kommet alene til Norge med en rød koffert. En dag reagerer pleiemor Hjørdis på en rar lukt fra kofferten
Nær militærgarnisonen
Bordellenes beliggenheten ble forklart med nærheten til forlystelsesområdet Kontraskjæret og militærgarnisonen. I 1850 var det 17 bordeller i dette området i Kristiania.
Hver av dem ble betjent av mellom tre og 11 kvinner. Lokalene var gjerne små og lurvete. I 1865 hadde imidlertid tallet sunket til ti, og i 1879 var det bare åtte igjen.
Registrerte prostituerte kvinner måtte bo i bestemte områder og hus i byen.
Løstrekkerne, derimot, trakk på gata eller flyttet stadig fra rom til rom. Det var flere hundre løstrekkere i Kristiania, og de levde et hardt liv.
«Gunvor Fullrigger» i Parelius' bok måtte snart se at en av de andre prostituerte slo seg på flaska og aldri ble edru igjen. En annen klarte seg ikke gjennom en tøff vinter på 1870-tallet. De som holdt det gående, kunne av og til tjene ganske godt. Den alminnelige taksten for en løstrekker var to kroner. Berusede kunder kunne gjerne betale mye mer. 10 til 15 kroner var slett ikke uvanlig på en god kveld med en herre som hadde hatt en lengre samkvem med flaska enn med «Fullrigger’n».
Konkurransen var hard mellom de gateprostituerte. I boka «Drift» skildres slagsmål mellom kvinnene på åpen gate. Det gjaldt å følge de mange uskrevne reglene og verne om sitt revir. Det var også nyttig å kunne slå fra seg hvis kunder oppførte seg dårlig.
Les også: Den varme sommerdagen endte i bunnløs tragedie
Straffarbeid og luksushorer
Politiet viste ingen nåde med «offentlige fruentimre», og tauet dem gjerne inn både for kontroll og straff.
Myndighetene så på de prostituerte som moralsk fordervede som hadde seg selv å takke for sin skjebne.
Løstrekkerne var spesielt rammet av kjønnssykdommer. 10 % av disse såkalte «hemmelige» prostituerte hadde veneriske sykdommer. De ble litt tilfeldig brakt inn til kontroll på «Fila», et hospital for veneriske sykdommer som lå på Hammersborg.
Etter å ha blitt erklært frisk, ble kvinnene som regel plassert på Mangelsgården i Storgata 36. Der måtte de utføre straffarbeid i en kort periode før de kunne bli plassert i en bolig eller på et bordell av politiet.
Også luksusprostituerte fantes; gjerne yngre, privatboende jenter som hadde mer «klasse» enn bordelljentene. Deres besøk er «stort og udelukkende blant de mer dannede klasser», skrev politilegen i 1879.
Her kunne man finne mer aktverdige kallenavn, som «Baronessen», «Skjønn-Helena» og «Lammekjøttet». På bordellene påtraff man gjerne «Blingsgrisen», «Ugreia» og «Høysekken».
Tvang ble avskaffet
Christian Krohg var én av flere som kritiserte ordningen som tillot prostitusjon samtidig som de prostituerte ble fratatt sin personlige frihet.
Kravet om å gjøre slutt på politiets tvungne kontroller og innføre frivillige kontroller for kjønnssykdommer vant til slutt igjennom. I 1884 ble bordellene avskaffet, og 15. februar 1888 var det offisielt slutt på den regulerte prostitusjonen i Kristiania.
I dagens Oslo er kjøp av seksuelle tjenester forbudt. Et lite paradoks er det at Rådhusets østvegg prydes av en skulptur av en prostituert. Et minne om den gangen Gunvor Fullrigger vandret rundt i dette strøket.
Kilder: Aud Sissel Hoel: «Maktens bilder», Fredrik Parelius: «Drift», Justismuseet, Dagsavisen
