mistet sin store kjærlighet:
Gunvor så sin elskede gå i døden. Hun kom aldri over sjokket
De var venninner, tvillingsjeler og oppriktig glad i hverandre. Så ble Ruth revet bort på det mest grusomme vis. Gunvor ble aldri den samme igjen.
En mørk novemberdag i 1942 blir 21 år gamle Gunvor Hofmo vitne til at kjæresten Ruth Maier arresteres og tvinges om bord i lasteskipet D/S Donau som ligger til kai i Oslo.
Hun fylles av angst. Da hun tre år senere i 1945 får vite at Ruths reise endte i gasskammeret i Auschwitz, går Gunvor i oppløsning og skriver:
«Jeg så min venninne, den eneste, gå for å dø. Og siden har trærne sørget, og siden har Døden trukket min kropp og sjel og stemme ut i fortvilelsens sjø.»
Det er denne sjøen av svart fortvilelse som blir Gunvors hjem resten av livet. Herfra skriver hun diktene som gjør henne til en av våre fremste lyrikere, og den som kanskje aller best klarer å formidle nazismens nådeløse og umenneskelige ondskap.
Les også: (+) Først etter at Livs ektemann var død, ble hun klar over livsløgnen hans
Et møte som forandret alt
Gunvor er nitten år gammel da krigen bryter ut, hun beskrives som en livlig ungjente med kvikke replikker. Hun var flink på skolen og skrev så gode stiler at de ofte ble lest opp høyt i klassen. Gunvors familie er politisk aktive på venstresiden og føler seg hjemme i Arbeiderpartiet. De avskyr nazistenes propaganda, og flere i Gunvors familie melder seg til Hjemmefronten.
Høsten 1940 vil unge Gunvor bidra på sin måte og reiser fra Oslo til Mjøsa for å jobbe som frivillig på en bondegård. Der møter hun sin skjebne i vakre, mørke Ruth Maier.
Gunvor Hofmo (1921– 1995)
Fra Oslo. Hun regnes som en av våre fremste modernistiske lyrikere. Har skrevet tyve diktsamlinger og mottatt flere priser. Var innlagt på Gaustad psykiatriske sykehus i flere år og levde senere isolert i sin leilighet frem til
sin død i 1995. I en kort periode samboer med jødiske Ruth Maier og lyriker Astrid Tollefsen.
Ruth er opprinnelig fra Wien, men kom til Norge som flyktning i 1939 fordi hun var jøde. Hitlers brutale herjinger mot jødene i Østerrike gjorde sitt til at flere land i slutten av 1930-årene sa ja til å gi dem beskyttelse.
En norsk vertsfamilie åpnet sitt hjem og ga Ruth kost og losji. Ruth begynte straks på norsk skole og tok examen artium på et år. Hun er lynende intelligent, snakker flere språk og gjør inntrykk på de fleste hun møter. Så også på Gunvor. Møtet mellom de jevngamle jentene blir skjellsettende for dem begge.
Les også: (+) Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren Wilhelm viet resten av livet til å ta hevn
Gunvors godhet
Gunvor beskriver Ruth som sin tvillingsjel, og 9. januar 1941 skriver Ruth følgende i dagboken sin: «Dagene blir lysere når man er glad i noen. Når Gunvor ikke er her, er det noe som mangler i meg. Først når hun dukker opp et eller annet sted i mitt synsfelt, sukker jeg lettet. Der er hun jo!»
Vennskapet er nært, men tidvis også turbulent. Det dreier seg om to sterke kvinner som prøver å bygge en felles tilværelse i en tid der et lesbisk forhold er uglesett og forbudt, og der jøder trakasseres og fornedres. Ruth røper i dagboken sin at det ikke alltid er like lett.
Hun skriver: «Jeg har såret Gunvor og slått henne, hun forstår og hennes smil forblir det samme. Det er et vakkert smil, som alltid forstår eller ønsker å forstå. Siden hun er så god, våger jeg å vise at jeg er glad i henne.»
Ruth og Gunvor holder sammen og oppsøker flere arbeidssteder. I flere måneder loffer de rundt fra gård til gård og tar seg arbeid der det trengs en ekstra hånd. I en periode driver de en blomsterbutikk sammen i Trondheim. Heldigvis er det få som reagerer på at de bor sammen. Utad er de jo bare to gode venninner.
Tilbake i Oslo igjen begynner Ruth på Kunst- og håndverksskolen, som hun finansierer med penger hun
får for å sitte modell for blant andre billedhuggeren Gustav Vigeland. Det er krig i landet, men de to har hverandre.
Les også: (+) Henrik var en mild og varm familiemann. Få visste om hemmelighetene han bar på
«Gud, hvis du ser»
Så skjer det. 26. november 1942 iverksetter norsk politi en overraskende og brutal jøderazzia og tvinger 529 jøder om bord i frakteskipet D/S Donau. Gunvor er vitne til den makabre arrestasjonen av det beste mennesket hun vet om. Arrestasjonen av et fullstendig uskyldig individ som ikke har gjort noe galt, men som i nazistenes øyne er et undermenneske og en fiende fordi hun er født inn i en jødisk familie. Det føles absurd.
Tilværelsen er blitt et ubarmhjertig sted, som Gunvor senere beskriver slik i sitt kanskje mest berømte dikt Det er ingen hverdag mer:
«Gud, hvis du ennå ser:
Det er ingen hverdag mer.
Det er bare stumme skrik,
det er bare sorte lik som
henger i røde trær!
Hør hvor stille det er.
Vi vender oss for å gå hjem, men alltid møter vi dem.
Ruth Maier (1920– 1942)
Fra Wien i Østerrike. Jødisk forfatter og skribent, kom til Norge som flyktning i 1939. Ble arrestert 26. november 1942 og deportert med D/S Donau til Stettin og derfra rett i gasskammeret i Auschwitz. Nær venn og kjæreste med lyriker Gunvor Hofmo.
Alt vi fornemmer en dag er
de dreptes åndedrag!
Om vi i glemsel går:
Det er asken deres vi trår.
Gud, hvis du ennå ser:
Det er ingen hverdag mer.»
Les også: Anneliese (74) skulle bare rydde på loftet. Gjorde utrolig funn
En endeløs sorg
Ruth kommer aldri tilbake. Gunvors smerte blir altoverskyggende. Når hun forsøker å dele den med noen, føler hun at de viker unna. Sorgen over Ruth må ha et utløp. Diktene hun nå skriver dirrer av harme og beksvart fortvilelse.
Flere av dem tolkes som en vrede rettet mot Gud som kunne la krigens grusomheter skje. Men Gunvor vil også formidle Ruths skjebne, skjønt omgivelsene viser en heller lunken interesse.
De første etterkrigsårenes oppmerksomhet er vendt mot heltenes innsats, mot Hjemmefrontens vågemot. Nazistenes største forbrytelse, sviket mot jødene og så mange nordmenns unnfallenhet, står ikke på noens dagsorden. Gunvor må bære sorgen alene, og ensomheten forsterkes.
I 1947 driver rastløsheten henne til Paris, og deretter oppholder hun seg i lengre perioder i flere europeiske storbyer. I 1950 bor hun igjen i Paris, denne gangen sammen med forfatter og dikter Astrid Tollefsen. De lever i et åpent lesbisk forhold, og flytter senere sammen til Tvedestrand. Forholdet utvikler seg i negativ retning. Gunvor mistenker at Astrid forsøker å forgifte henne og at hun vil stjele diktene hennes.
Les også: (+) Solveig våknet stadig av at mannen lå og skrek. Til slutt måtte hun ta sitt livs tøffeste avgjørelse
Psykisk sammenbrudd
Gunvor blir stadig mer introvert. Hun vil ikke delta i sosiale sammenkomster og holder kun kontakt med den nærmeste familien og forlaget sitt. Våren 1953 kommer så det store sammenbruddet. Hun blir alvorlig psykisk syk. Gunvor lider av forfølgelsesvanvidd og plages av paranoide tanker. Hun får det ofte for seg at noen vil trenge inn i henne og stjele tankene og diktene hennes. Hun føler seg både omringet og forfulgt og forteller at hun hører stemmer.
Fire ganger blir hun innlagt på Gaustad sykehus, siste gang blir hun liggende der i elleve år, diagnostisert som schizofren. Hun forsøker å få utgitt Ruths dagbok, men forlaget vil ikke ha den. Anne Franks dagbok var allerede på markedet, og en ny jødisk flyktninghistorie med en ung pike i hovedrollen anses som uaktuelt.
Galskapens univers
Nå hun kommer ut fra sykehuset i 1975, flytter hun inn i en liten leilighet på Simensbråten i Oslo. Der isolerer hun seg fullstendig og går nesten aldri utenfor døren. Hun nekter å gi intervjuer og får enten et tantebarn eller en nabo til å handle for seg, og omgås ellers svært få mennesker. Nok en gang tvinges Gunvor til å bære sorgen over Ruth helt alene. Ensomheten blir et dominerende motiv i diktningen hennes. I 1971 utgir hun diktsamlingen Gjest på jorden, som hun får kritikerprisen for.
I 1982 hedres hun med Doblougprisen, som deles ut av Svenska Akademien. Deretter utgir hun flere nye diktsamlinger frem til hun dør i 1995.
Ruth møtte døden da hun var 22 år gammel. Gunvor ble 74 år, men levde de fleste av disse årene isolert bak lukkede dører, pint og plaget av sorg og paranoide tvangstanker.
Men å skrive, det maktet hun til siste stund. Takket være poeten Jan Erik Vold har Hofmo fått sin velfortjente plass i norsk litteraturhistorie. I årevis jobbet han for å gjøre Gunvor Hofmos forfatterskap mer kjent, og han skrev Hofmos biografi Mørkets sangerske.
Jan Erik Vold sørget også for at Ruth Maiers dagbok ble utgitt, og fikk dermed synliggjort de sterke båndene som bandt disse to kvinnene sam-men. Den tragiske kjærlighetshistorien mellom Hofmo og Maier blir nå film, og i anledning Gunvor Hofmos hundreårsjubileum åpnet Nasjonalbiblioteket nylig en større utstilling om henne.
Les også: (+) Mammas grufulle hemmeligheter: – Ikke spør, det er verre enn du tror
