Dødens rederi
4386 omkom i den ufattelige ulykken – men tragedien var bare begynnelsen
På 11 år mistet nesten 5000 mennesker livet i forlis der skip fra det samme rederiet gikk ned. 10 år senere måtte ytterligere nesten 800 mennesker til bøte med livet som reisende med Sulpicio Lines.
Aller verst var katastrofen med passasjerskipet «Doña Paz» bare fem dager før jul i 1987. 4386 passasjerer og mannskaper omkom etter at det 25 år gamle og slitte skipet kolliderte med tankskipet «Vector.» Bare 27 mennesker kom fra infernoet med livet i behold, 25 av dem passasjerer fra Doña Paz. Ingen av mannskapet på passasjerskipet overlevde.
Men den vanvittige tragedien var bare begynnelsen.
Bare 10 måneder senere, i oktober 1988, forliste «Doña Marilyn», søsterskipet til Doña Paz, utenfor Leyte-provinsen. Denne gangen mistet «bare» rundt 300 mennesker livet.
I september 1998 måtte nærmere 200 personer bøte med livet da fergen «Princess of the Orient» gikk ned i en storm i nærheten av Cavite og Batangas.
Og endelig; i juni 2008, omkom om lag 800 mennesker da «Princess of the Stars» sank snaue to nautiske mil fra Sibuyan Island.
Året etter denne tragedien tok rederiet resolutt affære.
Det byttet navn.
Fylt til trengsel
Tragedien da Doña Paz gikk ned er det verste kapittelet i Filippinenes lange og dystre maritime historie. Bare i årene fra 1972 til 1987 da Doña Paz-ulykken skjedde, registrerte myndighetene 80 kollisjoner, 177 forlis og 53 skipsbranner i landets farvann. Antallet døde er ukjent. Manglende sikkerhetsrutiner, korrupsjon og ren og skjær kriminell virksomhet var blant de fremste årsakene.
MV Doña Paz var bygget ved Onomichi Zosen-verftet i Hiroshima i Japan, og ble sjøsatt 25. april 1963 under navnet Himeyuri Maru, med en passasjerkapasitet på 608. I oktober 1975 ble skipet overtatt av det filippinske rederiet Sulpicio Lines og omdøpt til Don Sulpicio. Etter en brann om bord i juni 1979 ble skipet pusset opp og omdøpt nok en gang, nå til Doña Paz.
Klokken var bare halv syv om morgenen 20. desember 1987 da fergen la ut fra terminalen i byen Tacloban med kurs for Filippinenes hovedstad Manila. Hvert eneste lille hjørne og hver eneste krok var fylt til trengsel. De fleste passasjerene var fattige arbeidere som skulle hjem for å feire jul med sine familier.
– Skipet manglet senger, ikke minst barnesenger. Fire-fem personer måtte dele hver eneste av køyene om bord, det var ingen steder å sitte, fortalte Salvador Bacsal som kom fra katastrofen med livet i behold.
På veien skulle passasjerskipet ha et anløp i Catbalogan. Der tok skipet om bord enda flere passasjerer ved middagstid søndag.
Ved 22.30-tiden om kvelden befant Doña Paz seg på høyde med Dumali Point i Tablasstredet. De passasjerene som hadde funnet et sted å legge seg ned, forsøkte så godt de kunne å sove.
Opp i flammer
Katastrofen skjedde ut av det blå.
Oljetankeren «Vector», som befant seg like i nærheten, braste plutselig inn i Doña Paz med voldsom kraft. Tankskipet var på vei fra Bataan til Masbate og fraktet 1041 tonn bensin og andre petroleumsprodukter. En av de overlevende sa senere at været på sjøen den natten var klart, men havet var noe opprørt, muligens etter en tidligere storm.
Fra en sykeseng i Manila fortalte mannen senere at tankeren krasjet inn i passasjerskipet og rev det praktisk talt i to. Andre overlevende husket å ha kjent sammenstøtet og hørt en eksplosjon. For bare minutter etter sammenstøtet tok lasten om bord i «Vector» fyr.
Brannen spredte seg med eksplosiv hastighet over til Doña Paz. De 13 besetningsmedlemmene på tankeren hadde ingen mulighet til å stanse flammene. De mange tusen passasjerene var praktisk talt sjanseløse.
Panikk
Flammene spredte seg raskt, og snart sto havet rundt begge fartøyene i brann, fortalte vitner senere. Ett vitne hevdet at lysene om bord hadde slukket minutter etter kollisjonen. Ingen redningsvester var å finne på Doña Paz, mannskapene løp rundt i panikk med de andre passasjerene, og gjorde ikke noe som helst forsøk på å hjelpe eller organisere de vettskremte og fortvilte reisende, fortalte vitnet.
Kaptein Melecio Barranco, skipper på et passerende fartøy som plukket opp de overlevende, sa at han så «tykke flammer og mye røyk» på nærmere 15 kilometers avstand. Da skipet hans nådde vraket en halvtime etter ulykken, var bare hekken på Doña Paz over vannet.
Ikke lenge etter var alle spor av passasjerfergen forsvunnet fra overflaten.
Overlevde i havet
Felles for de ytterst få som kom levende fra tragedien var at de kom seg ut i sjøen. Én av dem var Arnel Galang, en mager 18-åring som klemte seg ut gjennom et trangt koøye inne i byssa så snart han skjønte at skipet var i brann.
– Sekunder senere eksploderte hele kjøkkenet og flammene omsluttet det, fortalte han.
En annen passasjer, Severino Carrion, anslo at det tok bare 20 minutter fra han traff vannet før infernoet og havet slukte det store skipet og alle som var om bord.
Passasjerene ble tvunget til å hoppe av skipet og svømme blant forkullede kropper i flammende vann. Redningsvester var det dårlig med. Skapene på dekk der vestene var lagret, var låst, ifølge overlevde.
De fleste av passasjerene levde etter alt å dømme bare noen minutter etter at de hadde hoppet over bord.
Tankeren fikk skylden
Begge skipene gikk til bunns på rundt 550 meters dyp i Tablas-stredet. Ingen nødsignaler ble sendt. Noen hevdet at passasjerskipet ikke engang hadde en fungerende radio. Utrolig nok tok det åtte timer før de filippinske sjøfartsmyndighetene fikk vite om ulykken, og ytterligere åtte timer å organisere søk- og redningsaksjon.
Først ti år etter dobbeltforliset avgjorde Høyesterett på Filippinene endelig skyldspørsmålet. I 1999 slo domstolen fast at det var eierne av «Vector» som var ansvarlig for tragedien: Tankeren ikke skulle seilt fordi den rett og slett ikke var sjødyktig.
I tillegg opererte den uten lisens, den hadde hverken en kvalifisert skipsfører, los eller utkikk på broa da sammenstøtet skjedde.
Men Sulpicio – rederiet som opererte Doña Paz, hadde absolutt ingen grunn til å slå seg brystet.
Lapskaus av synder
Den offisielle granskningen utført av den filippinske kystvakten, avslørte brudd på mer eller mindre alt av sikkerhetsregler og rutiner under overfarten.
Ikke en eneste offiser eller los var på broen da sammenstøtet skjedde. Offiserene drakk enten øl eller så på TV i oppholdsrommet, mens kapteinen så på en film i lugaren sin. En uerfaren lærling var den eneste som befant seg i styrhuset.
Mannskapet hadde få eller ingen rutiner for hvordan de skulle forholde seg da katastrofen rammet. Ingen tok ingen initiativ for å få flåter eller livbåter på vannet − i den grad slikt i det hele tatt fantes på skipet.
Overbookingen av passasjerer ble også sterkt fokusert og kritisert. En ubehagelig lapskaus av korrupsjon, manglende sikkerhetskultur og ubrukelig utstyr ble avdekket.
Granskningen dokumenterte hvordan smøring av de rette personer hadde resultert i aksept for at man kunne selge ekstra billetter for å få plass til alle dem som ville hjem til jul.
Det offisielle passasjertallet for Doña Paz var satt til 1493 personer og en besetning på 59, mens det altså i virkeligheten befant seg nesten tre ganger så mange om bord. Verden var rystet.
«Asias Titanic», skrev National Geographic etterpå. «Den dødeligste maritime katastrofen i fredstid på 1900-tallet», skrev Time. For rederiet måtte de mange katastrofene få konsekvenser.
I januar 2015, besluttet filippinske sjøfartsmyndigheter å tilbakekalle selskapets CPC-sertifikat, noe som medførte at Sulpicio Lines Inc. − som etter katastrofene hadde skiftet navn til «Philippine Span Asia Carrier Corporation» ikke lenger kunne transportere passasjerer.
Valeriana var overlevende nr. 25
I mange år trodde en hel verden at det var kun 24 av passasjerene om bord på Doña Paz som hadde overlevd det forferdelige forliset. Men det var 25!
Valeriana Duma var bare 14 år da hun ble dro hjemmefra, mot farens vilje, for å begynne å arbeide som hushjelp for en familie i Tacloban. Familien var fattig, og hun ønsket å bidra med det lille hun kunne tjene.
Hun befant seg om bord i ulykkesskipet fordi arbeidsgiverne hennes ville ta henne med til Manila. Familien hadde gitt henne en redningsvest, og da kollisjonen skjedde og Doña Paz gikk ned, var det denne vesten som berget livet til tenåringsjenta. Av en eller annen grunn ble Valeriana aldri registrert av myndighetene.
– Jeg tror jeg lå et halvt døgn i sjøen før jeg ble plukket opp, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller hvor jeg skulle dra etterpå, fortalte hun da historien hennes 25 år senere kom for en dag gjennom et TV-program.
Hun var så traumatisert etter forliset at hun ikke fikk seg til å ta kontakt med familien sin etterpå. Årene gikk, Valeriana giftet seg og bosatte seg i Pampanga, der hun fortsatte å jobbe som hushjelp.
Hun tjente akkurat nok til å klare seg, men ikke så mye at hun hadde råd til å reise tilbake for å besøke familien sin, som trodde hun var død.
Familien Valeriana jobbet for sørget for at historien ble kjent. De skrev et brev til redaksjonen i et TV-program. Etter 25 års adskillelse ble Valeriana og faren Hesus Duma endelig gjenforent i en tårevåt omfavnelse.
Faren var 67 år gammel, familien hadde vokst, og Valeriana møtte sine halvsøsken, nevøer og nieser for første gang. Da Valeriana dro tilbake til Pampanga, fikk både hun og faren hver sin mobiltelefon, slik at de skulle kunne holde kontakten.
Fersk dom
Den foreløpig siste dommen etter alle forlisene ble avsagt så sent som 28. juni i år.
Lagmannsretten på Filippinene slo fast at katastroferederiet under det nye navnet «Philippine Span Asia Carrier Corporation», var skyldig i grov uaktsomhet og dermed ansvarlig for dødsfallene til 814 passasjerer da «Princess of the Stars» i 2008 tippet rundt og sank i en kraftig storm.
Selskapet ble dømt til å betale til sammen rundt 25 millioner kroner i erstatning til de etterlatte.
Kilder: Safety4Sea.com, gmanetwork.com, Wikipedia
