Rundt omkring i Norge finnes tusenvis av hemmelige hytter

Jeg vokste opp med historier om noen av dem – historier onkelen min fortalte om stedene han var med på å bygge. Om en kameratgjeng som gjemte seg vekk og hadde sine egne husværer på steder der ingen andre gikk – ulovlig og uten tillatelse.

Hør Marius Nergård Pettersen snakke om det skjulte friluftslivet i Norge - og hemmelige hytter i Podkasten Villmarksliv:

Mystisk og sært

Jeg lyttet med intens interesse til disse historiene. Det var noe mystisk, spennende og trassig over hele opplegget. Men også noe ganske sært. Voksne folk som bygde småhytter i skogen! Det kunne ikke være mange mennesker som drev med dette. Tenkte jeg, inntil jeg ble voksen selv og fikk smaken på å gå utenfor stiene.

Stod oppå hytta

For der ute lå de. Jeg fant ikke mange, men noen. En delvis sammenrast liten koie sto i en anonym li på Østlandet. En gamme lå i en kløft i fjellheimen. Ved ett tilfelle sto jeg oppå en hytte i skogen uten å forstå det før taket ga etter under meg. Jeg lette aldri etter dem, men fant dem likevel. Hemmelige hytter.

LES OGSÅ: (+) I denne hytta gjemte nordmenn seg under krigen

Noen spørsmål begynte å vokse i meg: Finnes det en nasjonal kultur for å gjemme seg vekk i Norge? For å bygge noe hemmelig, utenfor allfarvei? Og i tilfelle, hvor mange slike hytter er det der ute?

Hemmelige hytter landet rundt

For noen år siden bestemte jeg meg for å gå inn i det med hud og hår, og satte meg fore å oppspore hemmeligheter landet rundt. Jeg ville finne hyttene og de som bygde dem. Ikke for å avsløre hvor stedene er – de skal fortsatt være hemmelige – men for å prøve å forstå hvorfor de eksisterer.

Under en furu i villmarka

Hvorfor vil noen bygge en hytte midt uti ingenting? For Leif og Iver var grunnen enkel: De var lei av regnet.

De var ihuga fiskere etter ørret og røye i et område i Midt-Norge. Sommeren 1969 hadde de vært her inne lenge. De trivdes, men det var én ting de begynte å få nok av: vannet. Det høljet ned. Leif og Iver var rett og slett værleie da de en dag søkte ly ved siden av en stein under en storvokst furu.

Mens bålet brant og kaffen ble ferdig over flammene, så de ut over det åpne landskapet av myr og furuskog. Og ett eller annet må ha sagt «klikk!». Kanskje var det bare plassen, at de likte seg spesielt godt her. Kanskje var det nærheten til gode fiskevann. Kanskje var det bare lengselen etter husly.

LES OGSÅ: (+) Norges «villeste» hytte: Byggingen fikk fatale konsekvenser

Uansett kom de på ideen om å bygge en liten hytte. Akkurat der de satt. Med plass til dem selv, en ovn og ikke særlig mer.

Siden bygde de litt og litt. De dro materialer inn på kjelke om vinteren, fløtet andre inn med båt om sommeren. Sponplater, vortepapp og vedovn.

Utsiden av hytta dekket de med naturmaterialer. Det ble aldri en konkret avslutningsdag for arbeidet, men i løpet av sommeren 1971 var de enige om at hytta var ferdig. Deres eget krypinn under en furu i villmarka. Et sted de bestemte seg for å skjule og snakke lite om, for å skjerme det for allmennheten.

Fjellhotellet

Det er lite, dette hotellet. Men en uforglemmelig overnattingsplass for dem som finner det.

Langt inne i dypet av et fjellområde mellom Øst- og Vestlandet ligger det, klemt inn under en steinheller. Ifølge lokalkjente er det vanskelig å si hvem som har bygd og når det skjedde. Men behovet kom nok i forbindelse med jakt og fangst.

Stedet ligger midt i en trekkrute for reinsdyr. Byggherrene hadde en forholdsvis enkel jobb. Sannsynligvis har de brukt en eksisterende overnattingsplass under steintaket. Kanskje har de utvidet hulrommet noe, men ellers bare stablet opp og lukket to små yttervegger og satt i en dør. Resten av byggverket lå her.

Uansett har dette vesle fjellhotellet vært i bruk i generasjoner. Det ble restaurert for noen tiår siden og brukes fremdeles av jegere – en sjelden gang. Standarden er ikke av typen som tiltrekker gjester i hopetall.

Om stedet opprinnelig ble bevisst hemmeligholdt, det vites ikke. Men det er svært godt skjult. Pipa pakkes sammen etter hvert opphold. Og den lille døra, som er eneste tegn til hytte utad, er så liten at den når en voksen person til under brystet.

Utenfor storbyen

Hemmelighetene kan ligge overraskende nær hverdagen. De fleste hemmelige hytter bygges i nærheten av der det også er flest mennesker. Byskogene skjuler overraskende mange av dem. Noen av dem ligger øde til, andre bare et steinkast fra trafikkerte veier og turstier, inne i skogholt og anonyme kløfter.

Denne hytta ligger en times rolig gange fra nærmeste bussholdeplass. Den har stått her lenge. I perioder har den til og med blitt brukt som et lite hjem.

Les også: (+) «Edderkoppen» opererte i gruvene i 20 år før han ble tatt

Vinteren 2008 bodde en amerikaner ved navn Gary her i tre måneder. Han ble i ettertid intervjuet av et magasin og kunne fortelle om ukompliserte dager: – Jeg leste, hørte på radio, hogde ved og haiket til byen nesten hver dag.

Klær vasket han i en bøtte med såpevann, før han hengte dem til tørk i trærne utenfor.

LES OGSÅ: Ørretfiske: Elvas lureste fiskeplasser - ekspertenes beste tips

I dag står hytta der som et lunt, lite tilfluktssted for de som måtte snuble over den. Den har ovn, sengebrisker, en velfylt bokhylle og en relativt levedyktig musebestand.

Krigshyttene

Det fantes en tid da hemmelige hytter var en nødvendighet. 2. verdenskrig var en tid da gjemmesteder ble bygd og brukt over hele landet. De var skjulesteder for mennesker på flukt. De var radiostasjoner og baser for motstandsfolk som drev sabotasjeaksjoner. De var nøkkelpunkter for soldater som planla gjenerobring av landet.

Mange av hyttene er borte. Noen er restaurert eller gjenoppbygd. Et fåtall står som da freden kom i 1945.

Den lille tømmerkoia på bildet er et av Milorgs mange skjulesteder. Den ligger i en bratt skrent under en ås langt sør i landet. Siden den har god utsikt, er den ironisk gitt navnet Ørneredet etter en av Adolfs Hitlers boliger. Hytta er blant krigshyttene som den dag i dag ligger skjult og langt utenfor allfarvei.

Hytta under bakken er en gjenreist kopi av en etterretningsbase som ble etablert nær svenskegrensen sommeren 1944. Den ble frem mot frigjøringen året etter brukt til militært arbeid ledet av nordmenn i Stockholm. Et lite smykke i skogen, som fra sidene og bakfra er helt usynlig for alle som ikke vet at den er der.

Nybyggerånd i nord

I visse deler av Norge fikk nybyggerånden leve lenge.

Dette gjaldt særlig i folketomme strøk i Nord-Norge. Her fantes det nok lenge aksept for å ta seg litt til rette i naturen, så sant det kunne bidra til utnyttelse av utmarksressursene. Til jakt, fiske og høsting.

I dag er det heller ikke her fritt frem for å reise noe uten tillatelse. Men man finner mange små bygg fra tiden da regelverket kunne tøyes.

Denne gammen ligger i en vid dal mellom fjellene. Her er den ikke alene, men et av flere små husværer som ligger jevnt spredd mellom fiskevann og rypelier. Stedene er fortsatt i bruk, men ikke som i gamle dager.

LES OGSÅ: (+) Lær deg å tolke naturens værtegn

– Det var mange flere her før, sier Ingvald. Han bruker en gamme ikke helt ulik en naturlig gresstue. Ingvald forteller at det for en generasjon eller to siden lå fire–fem andre gammer ti minutter fra den han disponerer. Han forteller også om en langvarig tradisjon for bruk av utmarka. Alle gammene ble reist av lokalbefolkningen i fjordbygder noen timers gange unna.

– Fjellvannene her oppe både var og er veldig fiskerike. I tillegg var dette et godt terreng for rype og multer. Det gjorde dalen til et viktig sted for matauk.

Vinteren ved havet

For noen er det enkleste det aller fineste. Også i 2019.

Da jeg begynte å dokumentere hemmelige hytter, trodde jeg at jeg ville finne mest forfall – gamle hytter i ferd med å falle ned. Og, ja, jeg har dokumentert en del forfall. Men også hytter som fortsatt vedlikeholdes og brukes masse.

Og, kanskje overraskende, en byggekultur som ikke er død.

Denne hytta ble for eksempel bygd i 2010 av to unge karer som bodde her gjennom en hel vinter.

Underveis opplevde de å føle seg som en del av plassen og naturen som omga dem.

– Vi rakk aldri å kjede oss. Lengtet ikke vekk. Vi planla egentlig å dra til sivilisasjonen og hente mat hver tredje uke, men utsatte gjerne turen så lenge vi kunne. Vi hadde rett og slett ikke lyst til å dra derfra, sier en av dem.

Hytta er bygd av drivved og søppel som de fant i fjæra. Den er relativt enkel. Akkurat som alle slike hemmelige hytter er det. De har ofte jordgulv, en ovn og noen benker.

Det er all luksus. Og det er her min største fascinasjon for disse stedene ligger: i enkelheten. Og i at det i vår overforbrukende og pengesløsende tid finnes dem som søker mot dette helt enkle – og finner noen av livets fineste stunder der.

Forbløffende nazi-spor under jorden i Oslo: – Dette får nakkehårene til å reise seg

Spøkelsesbygda i Sogn er som en tidsmaskin