Spøkelsesbygda i Sogn er som en tidsmaskin

Så lenge Nundalen er en spøkelsesbygd, må jeg komme til spøkelsestid. Derfor er det natt når jeg vandrer rundt i Nundalen, bygda som ligger igjen veiløs, avsides, ukjent, merkelig og fraflyttet.

Nå blir ikke sommernatten innerst i Sognefjorden veldig mørk, men mørk nok til at jeg godt merker hvordan ting knirker og beveger seg litt ekstra i det jeg går inn i huset til Johanna på Hagen. For her bodde denne gamle damen helt frem til 1961. Og det er faktisk ikke så lenge siden i tid, men på andre måter er det en evighet siden.

Et sant slit

Tidlig på 60-tallet hadde mange nordmenn både kjøleskap og elektrisk komfyr, samtidig som hele 53 prosent av alle husholdninger hadde vaskemaskin (ifølge en undersøkelse fra 1959). Mange hadde også bil og etter hvert kom fjernsynet.

Men ikke til Nundalen.

Nundalen fikk aldri elektrisitet, ikke hadde de innlagt vann heller. Og bil kunne de bare glemme. Her går alt enten rett opp eller rett ned. Like før jeg kom hit leste jeg i en gammel historiebok at eneste måte å komme til Nundalen på, er med båt over vannet eller til fots over fjellet fra Seimsdalen. Men innbyggerne brukte stort sett vannet. De rodde om sommeren og gikk på isen om vinteren.

Les også: Bare de døde sjekket ut. Er dette Norges skumleste bygg?

Og fra vannet og rett opp lå det – og ligger delvis fortsatt – kun en smal kjerrevei hvor alt av varer ble fraktet opp.

– Å leve her må ha vært et sant slit, innser jeg og lyser rundt i det gamle huset til Johanna.

Fart i forfallet

Forfallet er godt i gang, men jeg er såpass gammel at jeg kjenner igjen kjøkkenredskapene fra den gang jeg var guttunge.

Jeg går gjennom de få rommene, ser på slitte møbler som forteller om levd liv. På bordet i stua ligger en bok. Det er neppe Johanna selv som la den der før hun forlot stedet, men jeg er ganske overbevist om at boken hører til her, for den passer så bra med inventaret; «Uten gud og uten håp», står det.

Og nettopp han må jo ha spilt en viktig rolle i nundølingenes liv. For hvordan klarte de ellers å finne livsglede så fjernt og isolert fra resten av verden?

Neppe overvektige

I mørket og med tungt kamerautstyr, opp og ned gjennom kratt og busker, er det lett for en bygutt å få disse «her-må-det-ha-vært-vanskelig-å-leve-tankene». Men når lyset gradvis kommer tilbake, innser jeg at Nundalen også er et fantastisk sted. Utsikten fra Johannas vindu er en dronning verdig. Tjukk skog, som sikkert var mer trimmet og ryddet den gang, frodig gress, høye fjell i det fjerne og ikke minst Årdalsvannet som glinser langt der nede.

Nundalen kunne lett spilt hovedrollen i et av eventyrene til Asbjørnsen & Moe. Det er noe erkenorsk over stedet, og det blir litt som å reise tilbake til nettopp den tiden da eventyr og troll hadde en viktig plass i den norske folkesjela.

Og det får meg til å innse at selv om jeg imponeres over dem som levde her med tanke på hvor fysisk hardt livene deres må ha vært, så var det jo slik nordmenn levde før. Nordmenn tilbake i tid var seige, tøffe og hardtarbeidende mennesker. Det er først de siste to–tre tiårene at det ekstremt komfortable livet har tatt over vårt levesett.

Tviler på at du fant noen overvektige Nundølinger, for å si det sånn.

Les også: (+) Jakter på nazi-spor under jorden i Oslo: Et stort kart får nakkehårene til å reise seg

Spor fra før svartedauden

Haugstad gård, som ligger 530 meter over Årdalsvannet, var den første som ble anlagt i Nundalen. Den var eid av kirken frem til 1862 da den ble løst ut av Hermund Johannesson Nundal. Før det hadde Haugstad flere navn, og historien sier gården mulig ble kalt Sel en gang før Svartedauden.

Nundalen har med andre ord vært bebodd i flere hundre år. I boken «Norske ødegårder» av Øystein Morten, forteller historikeren at det mest sannsynlig har bodd folk her helt siden viking-
tiden.

På det meste, under årene før 2. verdenskrig, bodde det opp mot 100 mennesker her. Så hvorfor gikk det som det gikk?

Miljøflyktninger

Jeg har jo vært på mange steder i mange land hvor samfunn starter med én eller to bosettinger, som kan være både isolert og veiløse. Men så kommer flere folk til, samfunnet vokser, vei blir ført frem og bygd blir til landsby. Det er jo slik byer blir til.

Men her gikk det andre veien.

Én årsak kan selvsagt være det ulendte terrenget og magre kår. Men når jeg ser hvor usedvanlig frodig det er her, samtidig som Årdalsvannet kunne by på storfisk, så skulle jeg tro det er mat nok til kyr og menneske for en flittig bonde.

Hovedårsaken til hvorfor Nundalen ble fraflyttet og ikke tilflyttet, er mest sannsynlig aluminiumsverket i Øvre Årdal. Nundølingene kan faktisk være Norges første miljøflyktninger.

Les også: 20 utrolige, forlatte steder

Rømte fra giftskyene

Utbyggingen av Tyinvassdraget i 1944 ga elektrisk kraft som tyskerne ville bruke til å produsere aluminium. De trengte metall til sin krigsmaskin, men nazistene rakk aldri å sette verket i drift før freden kom. Etter krigen sto det derfor et nesten ferdig aluminiumsverk i Øvre Årdal. I 1948 startet produksjonen ved verket, som da hadde blitt tatt over av Staten.

Men den gang var det lite fokus på miljø, og da aluminiumsproduksjonen kom i gang, førte det til ekstrem forurensning. Verket slapp ut opptil 80 kilo fluor i timen.

Bøndene i Nundalen, mindre enn to kilometer i luftlinje fra Øvre Årdal, rapporterte allerede samme sommer om skader på husdyr. Etter hvert som årene gikk, ble dette så ille at husdyr måtte slaktes. Enkelte rapporter hevder at fluorutslippene førte til at kjevene nærmest vokste ut av munnen på husdyrene i Nundalen.

Underlige

Ledelsen ved verket var klar over skadelige utslipp allerede før de startet opp. Likevel økte de utslippene utover 50-tallet. Det var så ille at verket i mediene ble omtalt som «et forgiftet industrihelvete». Dessuten skal ledelsen ved verket ha uttalt at industrien førte med seg så mange goder at litt forurensning måtte innbyggerne finne seg i.

Og ja, verket representerte sikre jobber og faste inntekter. Til tross for ødeleggelsene aluminiumsverket påførte nundølingenes husdyr og samfunn, valgte unge mennesker fra Nundalen å flytte fra bygda for å jobbe her. Og de ville helst ikke assosieres med Nundalen, fordi folk fra hjembygda deres visstnok ble sett på som litt underlige.

Mot slutten av 50-tallet hadde alle husdyrene i Nundalen blitt slaktet som følge av giftskyene fra aluminiumsverket. Folk forlot gårdene sine, bygda ble fraflyttet. Det kan til og med se ut som om de gjorde det i hui og hast.

Les også: Sakte, men sikkert ble snarveien til en dødsfelle

Den gamle skolen

Halvveis mellom den øverste gården og vannet, stopper jeg ved Andersgården. Her ble det drevet skole, og jeg kan nesten høre barnestemmer og latter i det jeg går inn. Gamle plansjer om dyr, et stort norgeskart og to skolebenker vitner om fortiden.

Etter at bygda ble forlatt, skal fremmede ha tatt seg inn i Nundalen. Ruter ble knust og verdifulle ting de tidligere beboerne ikke fikk med seg, ble stjålet. Derfor er det litt trist å være vitne til Nundalens forfall. Alle historiene, mennesker som i hundrevis av år har slitt seg opp og ned disse skrentene, høstet fra naturen, tettet tak, sørget for mat og varme.

På få år er de glemt og begravd. Nesten.

Bygdehistorie

Det finnes en liten organisasjon som ønsker å bevare Nundalen. Nundalen Miljøstiftelse har blant annet restaurert den eldste gården, Haugstad. Og det er jo utmerket, men når jeg leser om hvilken innsats de har gjort for å få til dette, forstår jeg at det blir med denne ene gården. Å holde gamle trebygninger ved like i en bratt, veiløs dal på Vestlandet hvor både vinter og sommer tærer på, er en nesten umulig oppgave om du ikke bor her.

Nundalen er et stykke norsk bygdehistorie kun de færreste vet om, og slik vil det nok alltid være.

SPØKELSER I BYGGESETT

På 1800-tallet var det ikke uvanlig å kjøpe hus et sted, pakke det sammen og sette det opp igjen et annet sted. I Nundalen står et slikt hus; våningshuset på Vestre Nundal. Det to etasjer store huset sto opprinnelig lenger ute ved Årdalsfjorden, men ble solgt på auksjon på 1800-tallet. Huset ble plukket fra hverandre, fraktet over vannet, transportert opp Nundalens fryktelige bakker og frem til omtrent midt i dalen. Her ble det bygget opp igjen, bit for bit, som et byggesett.I ettertid ble det påstått at det spøkte i dette huset. Årsaken til gjenferd og spøkerier var to selvmord som hadde blitt begått i huset der det sto oppført tidligere.

Roy Erling Karlsøen (57) har levd for eventyrene − nå betaler kroppen prisen

Arne Næss kjøpte tomt for 150 kroner og bygget det som skulle bli Norges mest berømte hytte