Krigshyttene du kan gå inn i

Fieldfarehytta er kanskje den mest spektakulære sabotørhytta som ble bygget under andre verdenskrig, der den ligger innfelt mellom en fjellvegg og et vann i Tafjordfjellene.

Den verdensberømte norske krigshelten Joachim Rønneberg forteller om dagliglivet til de tre Fieldfare-gutta i 1944:

– Matrester ble ikke kastet i Fieldfarehytta. Men det var graut morgen og kveld og tilsvarende mye bruk av dyptallerkenen. Oppvasken var relativ og individuell, forteller Rønneberg i boken Tungtvannssabotøren av Gunnar Myklebust.

Vanligvis slikket de tallerkenene sine rene etter måltider.

I en periode var gutta så sultne at de sanket reinmose som ble kokt. Men dette kulinariske eksperimentet ga ikke mersmak.

Siden flyslipp fra England var både risikable og upålitelige, måtte de stjele mat fra en seter i fjellheimen for å overleve. I tillegg måtte de sørge for at tyskerne ikke ble varslet om matraidene.

Krigsheltenes hverdag

Krangel om skitne tallerkner i Fieldfarehytta førte en gang til en så amper stemning at Rønneberg spontant stakk av fra den lille hytta på en lengre skitur i kuling og sludd, for å komme seg vekk fra kameratene sine.

Med på turen hadde han bare regntøy og en tom sekk, men han var for stolt til å snu.

Han gikk opp hele Veltdalen, vadet over en elv i bare raggsokkene, siden «de ga feste på bunnen og beskyttet mot kulde og skarpe steiner,» og overnattet i en øde fjellbu. Inntullet i ulltepper og med stearinlys som eneste selskap leste krigshelten «en Sherlock-Holmes bok og frøs seg gjennom natten».

På vei tilbake til Fieldfarehytta neste dag skjønte Rønneberg hvor dum han hadde vært, og skværet opp med vennene sine.

Spionasje, rekognosering og sabotasje i det tyskokkuperte Norge var i stor grad mulig takket være skjulesteder som Fieldfarehytta, og en rekke andre mer eller mindre godt gjemte hytter.

Les også: (+) Rundt omkring i Norge finnes tusenvis av hemmelige hytter

Vemork-heltene vender tilbake

6. mars 1944 er tre karer fra Kompani Linge på vei til Norge.

Tungtvanns-heltene Joachim Rønneberg og Birger Strømsheim, samt radiotelegrafist Olav Aarsæther, hopper ut av et bombefly over Tafjordfjellene med et slipp som omfatter seks pakker og 12 containere.

Oppdraget koordineres av Special Operations Executive (SEO), en hemmelig militærorganisasjon under den britiske regjeringen.

Planen er at de enten skal sprenge eller forsvare jernbanelinjen gjennom Romsdalen, avhengig av hva tyske styrker foretar seg. På denne tiden var det 400,000 tyske soldater i Norge.

Grunnet en feilvurdering fra flykapteinen blir den norske trioen sluppet 25 kilometer fra målet.

Fallskjermene er bare egnet for å falle rett, og landingen er svært dramatisk der de daler ned ganske langt fra hverandre og på luftige bergknauser som de utrolig nok klarer å karre seg ned fra i live om natten.

I tre uker strever de med teltliv i høyfjellet, i temperaturer ned mot 14 minusgrader, før de tar seg inn i Veltdalshytta. Men der kan de ikke bli. Området er populært blant turister og operasjonen må holdes hemmelig.

Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år, men det var ett problem

Norges best kamuflerte hytte?

Dermed bygger de Fieldfarehytta innfelt under et overheng ved et liten vann innerst i Veltdalen.

Hytta blir bygget i juni 1944 av materialer etterlatt etter anleggsarbeidene på Tafjord Kraft. Rønneberg beskriver hytta som en båt opp ned som er delt på tvers. Fjellet utgjør den ene veggen og nesten halve taket.

– Det var en liten genistrek av et byggverk, perfekt innpasset i naturen. Linjene i huset falt helt sammen med lagdeling i fjellveggen, skriver Rønneberg-biograf Myklebust.

De tre mennenes liv på seks kvadratmeter beskrives som et strabasiøst, men fint liv. Selv om de lå i dekning kunne de sole seg eller bade i fjellkulper.

Å holde kontakt med London via datidens teknologi var imidlertid temmelig tungvint. En sending på 20 minutter krevde en times innsats med håndsveiven.

I lange perioder var det så dårlig med mat at de begynte å tvile på om de kunne utføre aksjoner. Dagsrasjonen i flere uker var grøt til frokost, klippfisk eller saltkjøtt til middag og grøt til kveldsmat.

For å hindre tyskerne i transportere utstyr og mannskap, fikk Fieldfare ordre om å sprenge Stuguflåten bro, en steinkonstruksjon med dobbelt bue.

Rønneberg og Strømsheim hadde 100 kilo sprengstoff, og brukte to timer på å plassere sprengstoffet riktig. Tidsforsinkelsen var på over en halvtime og da det sprengte kunne de se «gjenskinn av eksplosjonen på den andre siden av dalen».

Sabotørene trakk seg tilbake til fjellet igjen. Tyskerne var påført et vesentlig brudd i sin transportevne.

Hvorfor satte ikke tyskerne inn en større aksjon mot Fieldfare?

Sannsynligvis trodde tyskerne at mange hadde vært i aksjon på Stuguflåten bro, og ikke bare to mann.

Tyskerne trodde nok at en leteaksjon ville bli for risikabel: «De må ha vært redde for hva som ventet dem: Ikke bare en stor styrke, men en stor styrke som kjente fjellet ut og inn», skriver Myklebust.

Etter krigen forfalt Fieldfarehytta, men i 1990 tok Joachim Rønneberg initiativ til å bygge en kopi av den gamle hytta på samme sted.

Frode Færøy ved Norges Hjemmefrontmuseum kan ikke gi noe eksakt tall på hvor mange hytter som ble bygget av motstandsbevegelsen under krigen.

– Vi snakker om enkle og gjerne provisoriske hytter som ikke ble brukt eller holdt i hevd etter krigen, med noen få unntak. Kanskje opp mot 50 hytter, men dette er et omtrentlig og veldig løst anslag, sier Færøy til Klikk.no.

– Det ble også brukte mange eksisterende støler og hytter i stor grad. De provisoriske hyttene lå gjerne langt fra vei og var godt kamuflert.

– Med Milorg-stasjoner menes radiosendere som ble operert av folk fra Kompani Linge eller hjemmeopplærte telegrafister. Men alle lå ikke i provisoriske hytter. Noen hadde sendere hjemme og dro til et område for å sende, men gjerne på ulike steder slik at det minsket sjansene for å bli oppdaget av den tyske peiletjenesten, sier Færøy.

Saueslakthytta

En annen krigshytte som er blitt museum er Saueslakthytta ved Rjukan, i utkanten av Hardangervidda.

Hytta var basen til Grouse, forpartiet til tungtvannsoperasjonen i 1943. Det skal ha vært fra Sauslakthytta gruppen oppnådde sin første radiokontakt med England.

Hytta het egentlig Sandvassbu, men man trengte et nytt navn for å pådra seg minst mulig oppmerksomhet. Da en av Grouse-karene kom over en bortkommet sau med et lam, som ble slaktet og servert til middag, ble det klart at stedet måtte hete Sauslakthytta, ifølge boken Kampen om tungvannet av Knut Haukelid.

Hovedhytta på tunet brant ned i 2012 da den ble leid av et jaktlag. Men hytta som skal være det mest historisk viktige bygget ble ikke rammet av brannen, og skal nå fungere som museum.

Milorgbasen i Gudbrandsdalen

Reiret er navnet på en kamuflasjemalt koie klemt mellom et tre og en fjellknaus i Uldalen, en sidedal i Gudbrandsdalen.

I en artikkel av Reidar Lonbakken publisert av Sel historielag, står det at ved krigens slutt var cirka 1000 mann mobiliseres av Milorg D23, som omfattet store deler av Gudbrandsdalen, under ledelse av Wilhelm Molberg Nilssen. Han var lærer ved Lillehammer gymnas og befalsutdannet. I tillegg drev han med motstandsarbeid i Reiret, noe som var svært risikabelt da Gestapo i praksis kunne ha sporet dem opp når som helst.

Reiret ble bygget av lemmer på 2 x 2,5 meter snekret på én natt på et snekkerverksted i Vågå, og deretter fraktet med lastebil og hest, og båret siste etappe frem til stedet.

– Radiosignalene kunne peiles. Der var tyskerne dyktige. De kjørte rundt med peileutstyr for å lytte. Plutselig en dag kom det et fly med antenner over Uladalen, for å lokalisere sendinger. De ga opp etter en tid, skriver Lonbakken.

De tre karene i Reiret skulle holde kontakt med London, Oslo og områdene til D23, samt ta imot våpenslipp og instruktører fra England. Mange som deltok i D23 skal ha blitt arrestert og torturert. En av kontaktene i D23, Olav Bismo fra Otta, ble skutt i sitt hjem 21. oktober 1944.

Les også: (+) Norges villeste hytte: Byggingen fikk fatale konsekvenser

Rød snø ved grensen

Under krigen brukte mange nordmenn et nettverk av stier mellom Norge og Sverige.

En av hovedårene kalles i dag Flyktningeruten, og er merket mellom Skullerudåsen i Oslo, via Enebakk og Eidskog til Sverige. Disse stiene ble blant annet brukt til å evakuere jøder og motstandsfolk fra det nazi-okkuperte Norge til sikkerhet i Sverige.

En av de gamle hyttene i grensetaktene mot Sverige heter Gruvehytta.

Milorg-mannen Arne Hallstensen ble 16. januar 1945 arrestert i nærheten Gruvehytta, skriver Ivar Roset i boken Sarpsborg 1939-1945: okkupasjonstiden.

Hallstensen ledet et lag som skulle ta seg til fots i snøen over til Sverige. Gradestokken viste 13 minus. Turen som normalt ble gjort på 12 timer, tok denne gangen 26 timer.

Scenene som utspilte seg den vinterdagen ville stått seg bra i en amerikansk actionfilm.

I et skogområde nordøst for Halden, ønsket Hallstensen å legge fra seg overflødig bagasje.

Han hadde fått bekreftet av en lokal bonde at hytta var tom. Laget hans tok en matpause cirka 100 meter fra hytta. Men da Hallstensen åpnet døra sto han ansikt til ansikt med fem tyske soldater og en schäferhund.

«Han fikk et kraftig slag i ansiktet, rygget tilbake, prøvde å flykte, men bikkja satt snart i låret hans. Et forsøk på å skyte bikkja mislyktes, pistolen klikket. Dermed var han tyskernes fange».

Bikkja og tre tyskere kom nå i retning resten av laget, og de havnet i skuddveksling på 30-40 meters hold. Schäferhunden ble drept.

Både tyskerne og nordmennene trakk seg tilbake. Arne Hallstensen ble bundet og bortført av de fem tyskerne. Da de tok en pause ved Gruvehytta latet Halstensen som han var blitt alvorlig syk, og såvidt klarte å gå. Han fikk en sigarett av tyskerne og de løsnet på tauet.

Hallstensen la merke til at skogkanten var bare 30 meter unna.

«I et ubevoktet øyeblikk tok han sjansen og fiket til to tyskere og la på flukt i siksak mot skogen. Tyskerne skjøt i ett sett og såret Halstensen i armen, men han greide likevel å komme unna og frem til plassen Fjell hvor kameratene ventet».

Han sto bak blodbadet på Nesodden

Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den