Utslitte mødre
Ann Cathrin (35) tar et oppgjør for utslitte mødre: – Vi presser oss så hardt at vi blir syke. Når er det nok?
Ann Cathrin (35) tar et oppgjør med solskinnshistoriene: – Mamma knekker ikke, men mange av oss er knekt nå. La oss stå sammen om å senke presset.
– Hva er det egentlig å være mamma? Biologisk sett er det en rolle vi i utgangspunktet er født til, men så hender det at naturen vi lever i ikke beveger seg i takt med instinktene våres, åpner Ann Cathrin Andersen (35) ivrig til klikk.no.
– Sosiale medier har blitt en del av livet, i perioder viktigere enn søvn og lunsjpauser. Vi skroller på Instagram, Snapchat og Facebook, og observerer små glimt av verdens nye samfunnsborgere. Vi drømmer om den koselige barseltiden med babykos, grasiøse trilleturer og harmoniske kafébesøk. Vi ser solskinnshistorien, legger hun til.
Ann Cathrin tar et oppgjør med de ensidige historiene og viser også den harde siden ved å være mamma.
De uendelige våkenettene, det intense kappløpet mot klokken, grandiosaen i fryseren og den uunngåelige følelsen av å ikke strekke til.
«Mamma. MAMMA! Kom og lek med meg.»
– Du er sliten. Du er lei. Du føler du er på din tredje jobb etter å ha kommet hjem etter en lang arbeidsdag. Men du finner frem reservebatteriet, og presser deg litt ekstra hele tiden for å glede barnet ditt. For vi er mammaer. Vi orker ikke. Men vi har ikke tid til å være slitne, sier Ann Cathrin.
Ann Cathrin Andersen
Ann Cathrin ønsker at det skal være mer aksepterende å snakke om de negative sidene ved morsrollen.
Hun ønsker å se mer av de mørke skyene på den solrike himmelen.
– Jeg vil se mer av de mørke ringene rundt øynene, og den nybakte vandrende «zombie-mammaen», som på død og liv skal på trilletur. Jeg vil se mer av stuer og kjøkken som ser ut som et kaos. Jeg vil se mer av sannheten, sier hun og fortsetter:
– Mamma knekker ikke, men mange av oss er knekt nå. Det må være lov å si at vi er lei og slitne. Det må være lov å si at vi ikke trives i barseltiden, eller at vi gruer oss til å være hjemme en ferie med barna våre. Det må være lov å si det uten å føle på en skam og skyldfølelse.
– Når jeg klager på at jeg er sliten på en tung dag, føles det litt som å si at jeg ikke er glad i datteren min. Men det har ingenting med hverandre å gjøre. Det å være sliten, og kjærligheten til barnet mitt henger ikke sammen. Jeg har aldri vært så forelsket, legger hun til.
(Les mer om Ann Cathrins hektiske hverdag nederst i artikkelen)
Les også: «Det er lov å si nei til barna med god samvittighet»
Stress under huden
I sommer skrev hun et innlegg i NRK- ytring, der hun delte det sterke presset ved å være en arbeidende mamma i småbarnstiden. Kommentaren ble også trykket her på klikk.no. Responsen var helt enorm og overveldende.
Bare her på klikk.no ble den delt 616 ganger og fikk 4600 reaksjoner. De aller fleste reaksjonene kom fra kvinner.
– Det er vilt hvor mye oppmerksomhet den har fått. Jeg fikk meldinger av utallige mødre og noen fedre, som kjenner seg igjen. Som sier at de er slitne, og ikke vet hva de skal gjøre.
– Jeg opplever en kombinasjon av press fra ulike hold. Fra jobben, fra internett, fra andre mammaer, fra samfunnet, fra...
Posted by Klikk.no on Monday, June 27, 2022
Det var spesielt én kommentar hun bemerket seg som mange kunne kjenne seg igjen i.
«Problemet er dette med mental beredskapsmodus hele tiden. Vi kan aldri slappe av ordentlig. Når barnet er sykt, kommer det til oss. Når de opplever vanskelige ting, kommer de til oss. Når de ikke får sove, er det ofte vi mødre som tar hovedansvaret. Vi befinner oss hele tiden i en mentalt beredskapsmodus uansett hva det gjelder. Vi er alltid på»
– Dette gikk igjen i mange av meldingene jeg fikk. Dette er kvinner som går med stress under huden hele tiden. De er på jobb konstant. I hverdagen skal de prøve å levere på den betalte jobben samtidig. Vi overkompenserer hele tiden for å levere skikkelig bra på begge fronter, og det kan være utmattende.
Ikke glem fedrene
«Jeg sto opp med fire barn. Kjørte i barnehagen og på skolen. Jeg var på jobb. Deretter hentet jeg de samme barna, handlet og kjørte dem til fritidsaktiviteter etter middag. Tok legge-rutine på de to minste. Deretter kjørte jeg tilbake på jobb for å hente inn tapt tid for tiden hjemme.
Sto opp tidlig i helgen og laget frokost, selv om jeg var syk. Tok kles- og husvask. Mor laget middag, men ikke så mye mer. Jeg hører stadig om flere fedre som har det slik, men det er fortsatt ikke politisk korrekt å kritisere eller ansvarliggjøre kvinner», kommenterte en mann i 40-årene.
– Dette er verdifulle kommentarer. Vi må ikke glemme partnerne. Det er mange fedre og medmødre som stiller opp og tar mye ansvar. Og slik skal det være. De skal ikke få mer skryt eller ære fordi de gjør samme jobben som oss mødre, men de har like mye rett til å føle på det samme som meg.
– Det bør være likestilt hjemme. I 2022 har kvinner fortsatt mesteparten av ansvaret hjemme. Vi har dobbeltarbeid. Flere menn må ta mer ansvar og tåle å lese kronikken jeg skrev i NRK, sier Ann Cathrin.
– Jeg har like mye sympati for de slitne fedrene og medmødrene der ute, de må gjerne løfte sin sak, det er plass til begge deler, legger hun til.
Mammaer er familiens prosjektleder
En undersøkelse om barnefamiliens hverdagsliv ble utført i 2021. Den viser at familier har en ujevn fordeling i hjemmet.
– Dagens foreldre prøver å fordele arbeidsoppgavene hjemme likt for å skape balanse i hverdagen. Samtidig ser vi at mødre og fedre bruker tiden sin på litt ulike måter.
– Mødre bruker mer tid på husarbeid enn fedre, og fedre bruker mer tid på utvendig mekking og vedlikehold, informerer prosjektleder i undersøkelsen, Cathrine Egeland til Klikk.no.
Mødre er hjemmets prosjektledere. De bruker mer tid på «usynlige» ansvarsoppgaver. De tar ansvar for «Det tredje skiftet».
– De kjøper gaver til barnebursdager, fikser kostymer og vet om parkdresser fra i fjor har blitt for liten. Dette er arbeidsoppgaver som ikke er nødvendige for familiens overlevelse, men for familiens sosiale og emosjonelle liv. Dette kalles gjerne «Det tredje skiftet».
– Vi vet ikke hvorfor mødrene endre opp med det tredje skiftet. Det tredje skiftet henger jo sammen med at familien ikke lenger bare er en økonomisk nødvendighet, men er blitt et prosjekt som skal lykkes, et utstillingsvindu.
Den skjeve fordelingen i hjemmet er en sterkere påkjenning for kvinnen. Fedre finner derfor en bedre balanse i hverdagen.
– Manglende likestilling kan føre til at mødre blir stressa, slitne og etter hvert får ulike helseplager. Dette kan i sin tur føre til at mødrene begynner å jobbe deltid, for å ta vare på egen helse, sier Egeland.
Dette reagerer Ann Cathrin på.
– Vi kommer ikke unna at det er vi kvinner som bærer frem babyen, uansett hvor mye vi vrir og vender på det. Det er vi kvinner som føder og sys sammen nedentil eller etter keisersnitt. Det er vi kvinner som ammer hvis vi kan eller vil, og det er vi som fylles til randen av hormoner som skal kontrollere at vi fyller morsrollen vår, sier Ann Cathrin.
– Men en ting vi bør komme unna, men ikke kommer unna, er at vi kvinner er mer sykemeldte enn menn når vi får barn, sier hun og fortsetter:
– Vi jobber mer deltid enn menn etter at vi får barn. Hovedårsaken til fraværet er depresjon, angst og utmattelse. Derfor har jeg valgt å fokusere på mammaene. Vi presser oss så hardt at vi blir syke, og slik kan det ikke fortsette. Noe må skje.
«Du er ikke syk»
Selv hadde Ann Cathrin få forventninger til rollen som mamma. Likevel traff hverdagen henne hardt.
Ann Cathrin minnes tilbake til barseltiden for knappe to år siden. Tiden hun trilla sin vakre nyfødte datter langs de smale stiene i parken, mens sola skinte og de grønne trærne lyste opp langs den gråbrune grusveien.
Selv om alt var vakkert og fint på utsiden, kjente Ann Cathrin på et sterkt kroppslig ubehag.
Barseltiden som skulle være så koselig og fin, var preget av angst og depresjon. Den var fylt med mange gråtestunder, fortvilelser, og en ulmende klump i magen. Hun var redd, og hun følte seg alene.
De sterke påkjenningene førte til at Ann Cathrin oppsøkte legen. Der ble hun møtt med en reaksjon som skapte fortvilelse.
– Fastlegen min sa «Du er ikke syk. Dette er normalt. Du er ikke syk selvom du har fått barn». Da kjente jeg at jeg ble forbanna. Fordi vi har født, og dette skjer med mange, så er det greit? sier hun oppgitt.
– Hadde jeg hatt disse symptomene uten å ha født, hadde jeg garantert fått legehjelp. Det bør ikke være normalt eller akseptert at så mange kvinner har det vanskelig- uansett hvor naturlig det er å føde barn, legger hun til.
Les også (+): Det er så kjedelig å leke med ungene. Må jeg?
Forventes for mye
Ann Cathrin føler det forventes for mye av mammarollen.
– Det er kanskje det som oppsummerer hovedproblemet, forventningen om at vi skal jobbe som om vi ikke har barn, og oppdra barn som om vi ikke har jobb. Jeg skal bake og lage hjemmelaget mat, og ha ettermiddagsmøtet samtidig. Vi skal ha konsentrert tilstedeværelse. Det skal være harmonisk. Men hvordan skal vi være til stede når vi blir dratt i alle kanter?
Det er «på en gang»-elementet som er problematisk, rollene krasjer, og de må kunne forenes på en god måte, mener Ann Cathrin.
– Jeg opplever en kombinasjon av press fra ulike hold. Fra jobben, fra sosiale medier, fra andre mammaer, fra samfunnet, fra staten, fra innsiden. Å være mamma er en rolle. Å være en ansatt er en annen rolle. Vi har to ulike roller som har vanskeligheter med å kombineres, selv i Norge, sier Ann Cathrin oppgitt.
«The mental overload»
– «The mental overload» er stor for mødre, medmødre og fedre med mye ansvar. Det er den tunge delen. Vi bekymrer oss hele tiden.
– «Tenk om jeg gjør feil? Tenk om hen blir syk hvis jeg ikke gir hjemmelaget mat? Var det greit med pannekaker til middag? Gikk det bra i barnehagen? Er hen sur på meg fordi jeg var så stresset og irritert i morges? ER JEG EN DÅRLIG MOR?!».
Ann Cathrin kjenner det intense presset som dytter fra alle kanter.
Det fører til at hun blir liggende å legge ungen på kvelden med mobilen i hånda for å sjekke e-posten. Uansett, opplever hun at å få dårlig samvittighet- enten på jobbfronten eller som mamma.
– Og når klokken er 19:00 og ungen er lagt, er det sjeldent egentid. Da er det vasking, rydding eller jobb som står på agendaen frem til nattskiftet starter 23:30, som består av tre oppvåkninger som oftest.
– Det føles noen ganger som at jeg ikke strekker til, og jeg prøver litt for hardt å balansere alt i livet, men det er begrenset hva vi får til på fire timer søvn og angst, sier Ann Cathrin.
– Kan kvinnen ta litt kritikk? Er vi for kontrollerende, og bekymrer oss litt for mye?
– Ja, jeg kan ta masse kritikk. Kritikk for at jeg er en veldig stressa person som tar ting til meg. Kritikk for at jeg bryr meg litt for mye om hva forskning sier, og for at jeg lar meg kjenne på det intense presset.
– Men brorparten av kritikken bør gå til Stortinget, til ekkoet i gangene på arbeidsplassen og til den gjengse person i gata. Men for vår egen del kan vi lære å gi litt mer fingeren, sier hun og fortsetter:
– Men det er lettere sagt enn gjort. Vi er kanskje litt mer hormonelt betinget med dette «morsinstinktet» som bekymrer oss mer. Instinktene tar noen ganger overhånd. La oss mødre, medmødre og fedre som kjenner på dette stå sammen, og gi fingeren til presset.
Les også: «Noe av det mest skadelig et parforhold kan utsettes for, er å få barn»
En pustepause
– La oss ta den Toro-posen eller grandiosaen i fryseren uten å alltid tenke på forskningsrapportene om å unngå e-stoffer, og at hjemmelaget mat er best. La oss la barna se på litt Paw Patrol etter barnehagen uten å tenke på den begrensede skjermtiden.
– Jeg tror datteren min har det bedre hvis vi spiser grandiosa til middag og leker og tøyser sammen, enn om jeg skal stå og lage hjemmelaget mat i en time og være sur, stresset og irritert. La oss senke kravene i hjemmet.
En del av morsrollen er å sette sine behov til side, og sette barna våre først. Ann Cathrin påpeker også at det er greit å ta en liten pustepause for seg selv.
– Vi må ikke miste oss selv. Det skal være greit å ta litt egentid iblant. Ta gjerne den kopp kaffen etter jobb mens barnet ditt leker alene eller ser på TV.
– La oss få samle kreftene våre med litt alenetid uten at samvittigheten skal ta oss med en gang. La oss gjøre ting på den måten som gjør hverdagen mulig. Og det vil se ulikt ut i forskjellige hjem.
Hun legger ikke skjul på at det også bør skje endringer på samfunnsnivå for å kunne senke presset.
Hva bør gjøres?
Ann Cathrin mener kvinner bør få tilstrekkelig med hjelp fra begynnelsen av barseltiden, og at det må øremerkes ressurser til forskning på kvinnehelse.
– Det er under fødselen det starter. Ved innleggelsen på sykehuset. Opplevelsen før, under og rett etter fødsel kan være avgjørende for hvordan det går når vi kommer hjem. Barselomsorgen må forbedres. Selv fikk jeg ikke hjemmebesøk av jordmor når jeg trengte det mest. Men dette er bare starten.
– Jeg mener at vi skal få lenger foreldrepermisjon - for begge foreldre dersom man er to. En solid kvote kan vi sikre partner, men majoriteten skal vi fordele som vi vil.
– Jeg synes foreldrene skal ha mulighet til å være hjemme sammen lenger enn to uker, slik at man kan avlaste hverandre. Hvis man kan starte tidlig med den omsorgen og avlastningen man trenger, så legger man et godt grunnlag.
Les også: Har du noen gang lurt på hvorfor menn «aldri» husker og kvinner «aldri» glemmer?
Utvide arbeidsmiljøloven
Hun mener det må skje noe på samfunnsnivå for å kunne senke presset på foreldre, mener Ann Cathrin.
– Hvordan kan samfunnet forvente at vi skal ha flere barn som det blir oppfordret til, når det ikke er lagt til rette for det? spør redaktøren.
Ann Cathrin mener at stortinget bør utvide arbeidsmiljøloven slik at den legger meg til rette for å blande morsrollen og arbeidsrollen i større grad.
– Det bør gis flere omsorgsdager. Det bør bli gjort en oppklaring på arbeidsplassen om hvordan man best jobber for å levere resultater, en fleksibel tilnærming til den enkelte, og behovene bør lederen ta hensyn til.
– Et av hovedproblemene er at dette er usosialt. Disse utfordringene som jeg opplever, som en privilegert person som bor på St.Hanshaugen i Oslo med en godt betalt jobb, treffer nok enda hardere for de som er aleneforeldre, har lavtlønnede jobber, jobber turnus eller ikke får seg fulltidsjobb.
– Alt dette, pluss mer fokus på samfunnsproblemet, vil legge til rette for en langsom kulturendring, gjøre det mer akseptabelt å for eksempel hente tidlig i barnehagen, eller komme seg tilbake i jobb etter permisjon. Det er ikke fordi vi ikke vil jobbe, jeg elsker å jobbe - det er fordi vi må hjem og være forelder, sier Ann Cathrin engasjert.
Rom for å ikke føle på skam
Ann Cathrin mener det må være rom for å ikke føle skam eller skyldfølelse når foreldre ikke kan være med på de sene møtene fordi barna trenger dem.
– Når jeg ser foreldre med barn på fanget under teams-møter, applauderer jeg dem, og tenker at det er imponerende at de deltar. Jeg assosierer det jeg ser med adjektiv som skarpsindig, ressurssterk og kompetent. Adjektiver flere ledere kan være bedre på å se i mødre som er tilbake i jobb etter foreldrepermisjon, påpeker Ann Cathrin.
– Det er forventet at vi skal blande alle andre roller, jobbe fra mobilen, ta med datamaskinen på ferie, da må det gjøres mulig å akseptere at den profesjonelle på arbeidsplassen også er forelder.
– Dette er et kjønnsforventningsproblem, et rolleforventningsproblem og et likestillingsproblem som kan løses. Vi kvinner må stå sammen om å senke presset – heie på hverandre, hjemme må ansvaret deles likt, også må samfunnet åpne for mer rolleblanding. Det er en start, legger hun til.
Siden Ann Cathrin skrev kronikken i juni, har hun byttet jobb og opplevd mer åpenhet og forståelse for begge rollene hun har i hverdagen.
– Her om dagen stod jeg og upraktisk håndmelka puppene mine på et lite toalett på jobb og kom litt sent til et møte med melkeflekk på skjorta- da fortalte jeg nøyaktig hva som hadde tatt tid. Det må vi fortsette med, avslutter redaktøren.
Hektisk hverdag for Ann Cathrin
Dette er slik Ann Cathrin beskriver en hverdag hjemme hos henne i Oslo.
Arbeidsdagen er fra 05:30 til 23:30, og da starter nattskiftet.
05:30: Dagen starter tidlig. Etter en natt med omtrent tre oppvåkninger på grunn av mareritt eller urolig søvn, er det opp og stå. For et b-menneske som Ann Cathrin, er det tungt.
Blikket rettes mot kaffekanna som er Ann Cathrin sin bestevenn på morgningen. Vel vitende at kaffen blir kald innen hun rekker å ta første slurk, finner hun mye glede av sin daglige morgendose med koffein.
Hun skrur på musikk og danser med datteren sin. Dagen skal gjerne starte positivt. På høyttaleren spilles det av BliMed sangen, mens Ann cathrin trenger frem et smil, og prøver å holde øynene oppe.
Så er det tid for frokost. Datteren leker gjerne litt alene mens Ann Cathrin med halvåpne øyne prøver å lage litt frokost. Hun har også fått beskjed av barnehageansatte at barna liker å ha med seg middagsrester til lunsj.
Ann Cathrin og familien spiser alltid opp middagen. Hun kjenner på presset. Hun står derfor tidlig på morgningen å lager gjerne pasta til datteren sin. Så skjærer hun opp frukt og grønnsaker for å gi et fullverdig måltid.
Da var det på tide å rydde og vaske det rotet de har laget.
Datteren spiser, og halve brødskiven med kaviar havner ofte på Ann Cathrin. Hun steller seg selv til slutt, for hun vet at det blir mye gris.
08:15: Oiiii. Brått har klokken blitt 08:15. Ann Cathrin steller seg raskt, og tar på seg sminken, eller «filteret» som hun liker å kalle det, mens mannen leker med datteren.
Målet er å rekke jobb innen 09:00. En kamp mot klokken.
Hun går fort. Hun er stressa, men hun prøver å ikke stresse datteren. Veien til barnehagen består av avtaler og overtalelse om at datteren skal i barnehagen.
Så er de fremme, endelig. Men da skal Ann Cathrin gjerne stå der i ti minutter og gi et ordentlig og rolig farvel til datteren sin.
Oi, Oi Oi. Nå nærmer klokka seg 09:00. Ann Cathrin går så fort hun kan til jobb. Da var en «arbeidsdag» over, og nå er det over til neste.
09:00 Hun jobber intenst. Effektiv. Hun jobber som om hun ikke har barn. Prøver å gjøre så mye som mulig for å slippe å jobbe senere.
15:30: Der var klokka allerede over 15:00. Hun vet at datteren blir sliten etter en lang dag i barnehagen. Da var det bare å pakke sakene og komme seg raskt innom butikken og handle, før hun henter datteren i barnehagen. Da starter tredje «arbeidsdag»-
16:30: Når de er hjemme er det ikke mye tid til å slappe av. Hun kjenner datterens sterke behov etter mamma og pappas oppmerksomhet. Da blir det gjerne 30-40 minutter med kvalitetstid. Ofte kjenner hun den dårlige samvittigheten. «Unnskyld for at det ble så stressende før barnehagen. Unnskyld for at mamma er sliten og i dårlig humør.»
Så var det middag. Da lager hun eller mannen middag mens de leker med datteren.
Så var det over til leking, vasking også legging.
Kl 19:00 er datteren i seng. Og da tenker du kanskje «endelig alenetid?». Men nei. Da er det ofte vasking, rydding eller jobbing som står på agendaen.
Så er det over tid nattskiftet kl 23:30 som ofte består av tre oppvåkninger.
