barneoppdragelse
Mange mener at foreldre alltid må være konsekvente. Men stemmer det?
«Jeg har sagt nei til å bære deg, og jeg forandrer ikke mening selv om du gråter», tenkte kanskje pappaen. Men bør man alltid være konsekvent i møtet med et barn som har slått seg vrangt? Familieveileder Heine Vestvik svarer.
Jeg gikk en tur her forleden dag, og ble observatør til en typisk scene fra småbarnslivet.
En pappa gikk bortover veien med to små barn, den ene fulgte etter ham, den andre fulgte motvillig noen meter etter, gråtende, mens den sa noe som hørtes ut som «sitta ryggen!».
Barnet så ut til å være i omtrent 2–3 årsalderen. Det ble bare større og større avstand mellom dem. Noe hadde tydeligvis skåret seg for den lille, som nå ville bli løftet videre.
Samtidig så det ikke ut som pappaen hadde tenkt å stoppe opp.
Så hva kan ha skjedd her?
Det kan være barnet var slitent av å gå og uttrykte det på den måten, eller kanskje den protesterte mot turen i seg selv.
Pappaen, på sin side, kan også ha vært sliten av å ha gått en lengre tur, eller det kan være han ønsket å presse barnet til å gå lenger, til å bli litt tøffere.
Det kan også være han hadde satt en grense eller sagt nei til noe, og at barnet derfor nektet å gå videre selv. Gråten kan ha gjort ham både stresset og irritert, og dette vil forsterke den følelsen og tankene han hadde i situasjonen.
Pappaen følte tydeligvis at han ikke kunne plukke opp barnet, men at han måtte forholde seg konsekvent i situasjonen: «Jeg har sagt nei til å bære deg, og jeg forandrer ikke mening selv om du gråter».
Les også (+): Overkjører du barnet ditt?
Motsatt effekt
Han vil i så fall være i godt selskap. At det viktigste med å være en forelder, er å være konsekvent er en utbredt oppfatning.
I dette ligger ofte at en ikke må gi etter for press eller la seg styre av barnet, spesielt ikke hvis barnet gråter eller utviser det en oppfatter som negativ adferd.
Dette «prinsippet» blir ofte altoverskyggende i vår foreldreadferd, og kan bli veldig dominerende for foreldre-barn-relasjonen.
Gråting, hyl og skrik får dermed motsatt effekt for barnet, desto mer det protesterer, jo mindre sjanse er det for at barnet får viljen sin eller blir lyttet til.
Situasjonen blir da ofte låst – forelderen føler en ikke kan gi etter og samtidig være en god forelder, og barnet har ofte ikke noen annen måte å uttrykke sine behov på enn med gråt og hyl.
Noen som kjenner seg igjen?
Les også (+): Søskensjalusi utløser en voldsom krangel mellom to brødre på 4 og 7 år. Slik kan du løse situasjonen
Det er viktig å være konsekvent når du er forelder. Men det er ikke nødvendigvis den viktigste oppgaven du har.
Oppfatningen at hvis du ikke er streng eller konsekvent mot et barn vil det ta kontrollen over deg, kan trenge en liten nyansering.
Denne oppfatningen gjør at en ofte oppfatter situasjoner med barn som en maktkamp der kun én kan vinne, enten forelderen eller barnet.
Og hvis en først oppfatter det slik, blir det umulig for forelderen å «gi etter» eller å forhandle eller snakke med barnet, det blir kun et spørsmål om å holde på posisjonen sin til barnet på en eller annen måte gir opp sine protester.
Men samtidig vet vi at barnet ikke egentlig er født med instinkter om å ta over makten i forholdet til forelderen, tvert imot, det ønsker å bli beskyttet og føle seg tatt vare på av forelderen.
Dette ønsket forsvinner ikke når barnet kommer i 2–3 årsalderen, faktisk er det ikke noe forskning på at barn på noen som helst tidspunkt i barndommen (eller for den saks skyld i voksen alder) ønsker å ta makten fra forelderen.
Helt unntaksvis overtar barnet makten i relasjonen til forelderen, og det skyldes at forelderen på ulike måter er ute av stand til å gi barnet grunnleggende følelse av trygghet, som for eksempel ved psykisk sykdom, rusmisbruk eller der forelderen av andre, alvorlige grunner er satt ut av spill.
I disse situasjonene blir barnet tvunget til å overta makten mot sine instinkter, noe som alltid medfører en stor psykisk belastning for barnet.
Det er altså ikke noe i barnets «natur» som tilsier at du trenger å se barnets vilje eller ulike forsøk på å få viljen sin som et forsøk på å ta «makten» over deg, eller at det fra nå av ønsker å være den som bestemmer i relasjonen.
Les også (+): – Hadde du likt å bli skjelt ut foran resten av familien?
Ta hensyn til barnets følelser
Jeg tror vi foreldre kan ha nytte av å tenke at barn også trenger å bli møtt litt på viljen sin regelmessig, og oppleve at vi foreldre kan tenke på nytt gjennom regler eller beslutninger vi tar hvis vi ser at den ikke fungerte særlig godt for barnet.
På denne måten kan du kanskje vri perspektivet fra å være et maktperspektiv til å bli et samarbeidsperspektiv.
Det som vi vet skaper god autoritet for oss som foreldre er nettopp dette at barnet opplever at vi tar det på alvor, snakker til det, lytter og prøver å støtte det og finne gode løsninger som fungerer for begge to.
Å ta hensyn til barnets følelser, og å gi det forståelse og aksept hvis ting blir vanskelige fordi vi har bestemt et eller annet, og sammen med barnet finne en bedre løsning på situasjonen, vil ikke være en risiko for din foreldreautoritet, men snarere en styrke.
Når barnet blir hørt på, og får sjansen til å påvirke sin situasjon, vil barnet faktisk bli mer innstilt på å samarbeide med deg.
Hvis pappaen hadde plukket opp det gråtende barnet, ville han samtidig gjort det «svakere»?
Når barn gråter, har de som regel en god grunn. Kanskje han kunne gitt barnet en erfaring av at det hjalp å si ifra, at pappa forsto hvordan barnet hadde det. Kanskje løsningen hvis han selv var sliten kunne vært å leie barnet, og slik komme barnet litt i møte i situasjonen.
Men så vil noen innvende, noen barn tåler veldig lite, de må presses slik at de blir sterke! Det er igjen ikke noe forskning som støtter opp om den antagelsen.
Hvis denne pappaen hadde et slikt litt sensitivt barn, ville likevel løsningen vært at han må forsøke å finne en løsning på situasjonen som også fungerer for barnet.
Hvis et barn opplever at det ofte blir presset og stresset i en viss type situasjoner, vil det som regel bare prøve å unngå disse situasjonene i fortsettelsen.
Hvis du som forelder tenker at dette er en type situasjon som barnet mitt bare må igjennom, kan det gjøre deg unødvendig konsekvent eller hard i situasjonen.
Ofte må vi heller ta et skritt tilbake – barnet mitt er ikke klar for det jeg prøver å få det til å klare. Barnet vil ikke ta fra deg makten når det protesterer, gråter eller krangler med deg.
Isteden trenger det som regel bare forståelsen din for at livet ofte er hardt, og mer støtte til å mestre situasjonen.
Denne saken ble første gang publisert 11/04 2022, og sist oppdatert 11/04 2022.
