Å være mor er en fulltidsjobb
Mammaer knekker ikke: – Vi skal jobbe som om vi ikke har barn, og oppdra barn som om vi ikke har jobb
– Mange er knekt nå. Å knekke helt sammen er ikke et alternativ, det har jeg ikke tid til, skriver mamma, journalist og sosiolog, Ann Cathrin Andersen.
Dette er en kronikk som representerer forfatterens meninger. Innlegget ble først publisert i NRK.no, men er gjengitt med tillatelse.
Jeg er en 34 år gammel innholdssjef. Jeg er også mamma. Jeg er en mamma som er innholdssjef. En innholdssjef som er mamma. Begge deler. Samtidig.
Jeg er på jobb hele tiden, og det er utmattende.
Selv om jeg for lengst har senket kravene, og ikke er den mammaen som lager cupcakes med figurer på eller makroner med pynt, føler jeg meg presset. Skviset inn i et hjørne som gjør at jeg ikke strekker til.
Ann Cathrin Andersen
Det er forventet at vi mødre, ikke bare skal jobbe (som er en positiv ting), men at vi skal være to steder på en gang, og at vi skal være harmoniske på begge stedene – suksessfulle. Det er «på en gang»-elementet som er problematisk.
Jeg har fullstendig omfavnet samfunnets press, uten en gang å stille spørsmål.
Noe må endre seg.
Lange dager
Arbeidsdagen min starter 05.30, og slutter 23.30. Den består av et sammensurium av bleieskift, innholdsproduksjon, møter, amming, matlaging, vasking, skyldfølelse, planlegging, rennende neser, klesbretting, prosjektledelse, og, det vanskeligste av alt – tilstedeværelse.
På jobb må jeg svare raskt på mail, prestere i møter, være tilgjengelig, rekke deadlines, sikre at vi ikke havner bakpå. Være til stede. Være våken. Passe omgjengelig. Harmonisk.
Hjemme er kravene ganske like. Jeg må rekke alt mellom himmel og jord, hente i barnehagen, ha middagen klar, vaske klær, amme i søvn. Være trygg. En mamma med lav puls. Harmonisk.
Aller helst vil jeg låse meg inne i et nøytralt, varmt rom med dempet belysning og avrundede hjørner, og stirre i veggen.
Men jeg gjør ikke det. Jeg fortsetter. Fordi mammaer knekker ikke.
Det er ikke uten grunn at kvinner jobber deltid. Det er ikke uten grunn at kvinner er mer sykemeldte enn menn.
Mye har skjedd siden radikalismen på 70-tallet, men ikke så mye. Vi er bare langt mindre radikale, og mye mer redde for å innrømme at vi er lei.
Vi har fått barnehageplasser, selvbestemt abort og lenger permisjon. Dette gjør definitivt hverdagen enklere – men det er ikke nok. Fortsatt jobber svært mange deltid, og altfor mange er syke. Og de som ikke er sykemeldte er utslitte.
Dette går ikke i hop.
Les også (+): Besteforeldre skjemmer bort barna med søtsaker, hvordan kan vi si fra?
Press fra alle kanter
Jeg opplever en kombinasjon av press fra ulike hold. Fra jobben, fra internett, fra andre mammaer, fra samfunnet, fra staten.
Jeg skal oppdra perfekt, jobbe perfekt, prosjektlede husstanden perfekt.
Jeg bruker tid på oppdragelse – forskningsbasert oppdragelse. Jeg tok til og med et kurs for å lære hvordan jeg kan være så pedagogisk som mulig til tross for at jeg studerte psykologi på Blindern i årevis.
Jeg leser forskningsartikler som forteller om konsekvensene av å oppdra på samme måte jeg selv er oppdratt, lager hjemmelaget is og unngår de farligste e-stoffene.
Så fort jeg har mulighet jobber jeg. Overkompenserer, slik at graviditet, permisjon og omsorgsdager ikke stikker kjepper i hjulene for karrieren min.
På jobb later jeg som jeg er en mye mer avslappet mamma enn hva jeg er, og sier ting som: «Jeg kan bare hente henne sent i barnehagen», når jeg blir invitert til møter etter kl. 15.
Jeg mener det ikke. Jeg vet hvor sliten datteren min er på slutten av dagen, og fylles av kvalmende dårlig samvittighet.
Det forventes at vi skal jobbe som om vi ikke har barn, og oppdra barn som om vi ikke har jobb.
På felgen
Når vi diskuterer lønnsgapet, blir det ofte pekt på kvinners høye sykefravær, gjerne i en diskurs som etterlater inntrykk av at kvinner er latere og mindre robuste enn menn. Sannheten er at kvinner i mye større grad har to fulltidsjobber.
I 2022 har vi fortsatt mesteparten av ansvaret hjemme. Vi har dobbeltarbeid.
I arbeidsmarkedsprognosen fra 2018 finner Nav en betydelig økning i sykefraværet når kvinner får barn. Det er en økning på 47 prosent for mødre, og 20 prosent for fedre.
Økningen i kjønnsforskjellene i sykefravær er på 72 prosent de første fire årene etter fødsel.
Hovedårsaken til fraværet er depressiv lidelse, deretter angstlidelser, så følger tretthet og slapphet, og psykiske symptomer og plager. Kort sagt. Vi kollapser. Vi er utslitte. Vi er på felgen.
Vi blir faktisk syke av dette. Noe må skje.
Les også: – Jeg følte at jeg var godt rustet for den nye rollen jeg og min samboer skulle inn i. Jeg tok feil!
Hverdagsfeminisme
Arbeidsplassene må legge til rette for at kvinner med små barn kan jobbe, og vise forståelse for at det er viktigere å hente i barnehagen enn å ha det ettermiddagsmøtet.
Staten må øke foreldrepermisjonen for begge foreldre, utvide antall omsorgsdager, og betale disse dagene slik at kvinner slipper å bli stigmatisert på jobb om barna blir syke. Det må være en slags selvfølgelighet i at barn er viktigere enn jobb.
På hjemmefronten må far gjøre mer. Det har blitt bedre, men vi er ikke likestilte. Skal vi være likestilte på arbeidsmarkedet, må vi være likestilte på alle andre fronter.
Og alle medmødre i sosiale medier: La oss være ærlige og vise litt av sannheten, ikke bare det perfekte. La oss støtte hverandre.
Mammaer knekker ikke sammen, men mange er knekt nå. Å knekke helt sammen er ikke et alternativ, det har jeg ikke tid til.
Kanskje den feministiske kampen i større grad bør handle om en hverdag som ikke går i hop, og som etterlater seg horder av utslitte kvinner som føler at de ikke strekker til.
Klokka 23.30 er jeg helt ferdig. Og klar for nattskiftet.
