Relasjoner
– Etter at barna ble voksne, har begge fortalt at de ofte var redde for moren
Alle foreldre feiler, og i ettertid vil vi alle se ting vi burde gjort på en annen måte mens barna var små. Heldigvis har vi evnen til å lære av våre feil.
Den nybakte trebarnsmoren lente seg tilbake og la lillebror, fortsatt navnløs, til brystet. «Se, han tar puppen med en gang.
Til og med ammingen går lett som en plett nå», sa kollegaen min, som nylig fikk en attpåklatt. Hun lo litt av seg selv.
«Men altså, med førstemann var alt overveldende og uoversiktlig. Jeg var så sliten. Så kom nummer to. Det var slitsomt og stressende, det også.
De to er såpass tette – og de hadde alltid motstridende behov. Jeg følte at jeg ikke skjønte hva noen av dem egentlig ville på et tidspunkt …» sa hun. Så kom lillebror en del år senere, og det føles som alt har løsnet, ifølge trebarnsmoren.
«Jeg skjønner hva han trenger og hva han vil. Jeg er en helt annen mamma for ham enn jeg var for de to eldste barna de første leveårene deres. Det har skjedd noe med meg», smilte hun tilfreds.
Barnas genuine personlighet
«Hva handler det om?» spurte jeg.
«Det åpenbare er jo at jeg er en mer erfaren mamma. Erfaring gir trygghet. Men jeg tror det handler om noe annet også,» svarte hun. «Jeg tror det handler om en ydmykhet.»
«Ydmykhet i foreldrerollen?» spurte jeg.
Hun nikket: «Ydmykhet overfor barna. Jeg har fått større respekt for at de er seg selv, hvis du skjønner? De er født med hver sin genuine personlighet og et bredt følelsesspekter, som jeg vil ta på alvor. Jeg har fått en dypere forståelse for de individene barna mine er, og har blitt en mye mer sensitiv mamma. Og det har gjort noe med relasjonen vår. Vi er nærere hverandre. Og nå skjønner jeg at dette handler om meg og min tilnærming til barna».
Les også: – Du som henter for sent i barnehagen og glemmer barnebursdager: Du gjør så godt du kan!
Utavdegsjæl-opplevelse
«Hvordan endret du deg?» spurte jeg.
«Jeg har jobbet med meg selv. Altså, litt tilfeldig havnet jeg hos en psykolog. Nei, helt ærlig … De to første barna, det at jeg fikk dem så tett … Jeg var helt utkjørt, langt nede – og mannen min sendte meg til en psykolog. Det ble et vendepunkt. Sånn ut «utavdegsjæl-opplevelse». Jeg skjønte at det ikke «bare» handlet om småbarnsfasen, to tette unger, søvnmangel og alt det der, men om meg og mitt syn på meg selv og barna mine. Skjønner du hva jeg mener?» spurte kollegaen min.
Jeg nikket. Helt spontant. Visste ikke helt hva jeg skulle si, men jeg hadde en tekst av artist og låtskriver Ane Brun i bakhodet: «When you´re in your darkest hour. And you think you´ll never recover. Riding a constant spiral down. You think you cant Dodge this one. But you´ll be fine I know. You´ll be climbing higher. This is how YOU grow. This is how you grow closer, closer». Jeg nevnte den for henne, og da begynte hun å gråte.
Les også: Björg følte seg ikke elsket i barndommen – i voksen alder ryddet mor og datter opp.
Å gi noe en mental kvalitet
Jeg har tenkt litt på dette etterpå. Hva som faktisk har skjedd med denne moren – og relasjonen til barna. Psykiater Finn Skårderud har, sammen med psykologene Henrik Høgh-Olesen, Thomas Alsgaard, skrevet noe interessant om mentalisering i boken «Moderne personlighetspsykologi». Forfatterne viser til en eldre definisjon av mentalisering som går på «å gi noe en mental kvalitet».
Mentalisering, slik Skårderud og medforfatterne bruker det, viser til at våre erfaringer gjennom hjernens modning og gjennom møtene med andre blir til sinn. De skriver i boken: «Å mentalisere er å vite at andre har et sinn, altså at det er mer enn kropp og adferd. Mentaliseringstradisjonen handler om hvordan våre forestillingsevner varierer avhengig av våre oppvekstshistorier, stress, stemninger, menneskene vi er sammen med og de kontekstene vi tar del i.»
Forfatterne gir fire definisjoner på mentalisering som jeg synes er nyttige når vi snakker om å være en best mulig utgave av seg selv som forelder, nemlig:
Holding mind in mind.
Å være opptatt av egne og andres mentale tilstander.
Å se seg selv fra utsiden og andre fra innsiden.
Å forstå misforståelser.
Les også (+): Når er barn gamle nok til å passe småsøsken?
Barna var redde for moren
En kvinne, som er bestemor til tre barn, delte noen erfaringer med meg rundt dette. Hun har selv to voksne barn – og beskrev seg selv som en ganske autoritær, streng og stresset mamma for sine barn da de var små. Moren fortalte meg at hun, i beste mening selvsagt, var opptatt av at barna skulle passe inn og ikke skille seg for mye ut. Hun var veldig fokusert på at de skulle respektere henne, lytte til henne og følge hennes råd. Hun var tross alt moren deres og hadde levd lenge nok til å forstå hva som var best for barna, mente hun den gangen.
«Jeg ble ofte sint, jeg var hard, stram, og de oppfattet meg ofte som sur … De sa ikke noe den gangen, de tenkte jo ikke over at jeg kunne vært annerledes – og møtt dem som de sensitive barna de faktisk var. De elsket meg sånn som jeg var. Barn gjør det. De elsker foreldrene sine, nesten uansett hva de må erfare, men en del barn slutter å elske seg selv fordi foreldrene får dem til å føle seg så uendelig feil», sa hun.
Øynene var blanke. Etter at barna ble voksne, har begge fortalt at de ofte var redde for moren. Ikke for at hun skulle gjøre dem noe fysisk vondt, men de fryktet blikket, den nedlatende tonen, skallet, hardheten, truslene, som ofte var tomme, riktignok, sarkasmen og ord som såret dem.
Les også: – At jeg til og med har lavere rang enn lillebror, det hadde jeg ikke regnet med.
Tydelige grenser for enhver pris?
Når barna var redde, hadde et stort behov for noe eller inderlig ville en ting som moren nektet dem, fordi moren i beste mening, tenkte at det ikke var bra for dem, turte de sjelden å mase. Et nei var et nei der i gården. De visste det ikke nyttet, grensene var tydelige og klare, noe moren innbilte seg var trygt for dem.
I etterkant har barna fortalt at de opplevde de velmente grensene som begrensende for utviklingen av deres egen personlighet.
«Det er sterke ord, og det gjør vondt å høre det, men jeg har jobbet såpass mye med meg selv at jeg tåler at de sier det. Jeg er en helt annen mamma for dem nå, og vi har gradvis nærmet oss hverandre, noe jeg er dypt takknemlig for. Ellers ville jeg nok heller ikke fått oppleve å ha en så nær relasjon til mine barnebarn, som det jeg har.» Jeg lar denne bestemoren, som jeg har dyp respekt for, få siste ord i spalten min denne gang. Vi høres!
