BARNEOPPDRAGELSE:
– «Du er den verste mammaen på hele Ekeberg», glefser sønnen min mens stemmen på skulderen min klasker hånden i pannen
Lytter foreldre for mye til pedagoger og fagfolk? Bør vi stole mer på egen intuisjon i oppdragelsen av barna våre?
«Kan du være så snill og rydde opp klærne som ligger strødd utover stuegulvet?» spør jeg sønnen min med en snev av irritasjon i stemmen.
«Nei, ikke nå» svarer han, og ser knapt opp fra fotballkortene som han sitter og sorterer.
Jeg har allerede tømt treningsbagen og plukket opp sjokoladepapir etter vennebesøket hans. Nå er utålmodigheten min i ferd med å boble opp til overflaten.
«Husk at du er den voksne her nå» hvisker «FinkisMamma» til meg fra baksiden av øret mitt.
FinkisMamma har samlet på alt jeg har lest og hørt om barneoppdragelse. Dette bruker hun til å både rådgi og kritisere meg i det daglige når jeg oppdrar barna mine.
Jeg skjønner ikke hva hun ønsker at jeg skal gjøre med setningen hun hvisket. Kanskje hun mener at jeg ikke burde presentert oppgaven som et spørsmål, som om det var et valg han hadde. Det er sikkert det!
«Jeg vil at du skal rydde opp klærne på gulvet» prøver jeg meg.
«Ja, vel. Men det vil ikke jeg» svarer sønnen min.
FinkisMamma stønner bak øret. «Den burde du sett komme. Han er ikke fire år lenger» hvisker hun oppgitt.
FinkisMamma liker å gjøre ting riktig og etter boka. Hun stoler ikke på magefølelsen når det gjelder oppdragelse, men på fagfolk. Derfor leser hun flittig tips og spalter fra familie-pedagoger og psykologer.
Men det er ikke alltid FinkisMamma og jeg forstår hverandre så godt. Ganske ofte har hun forventninger til meg som jeg ikke klarer innfri eller vi er uenige i hvordan vi skal håndtere barna. Hun har imidlertid forskningen på sin side. Derfor ender det som regel med at hun kritiserer min håndtering av foreldrerollen og får meg til å føle meg som en dårlig mor.
«Du får ham ikke til å spille på lag ved å beordre ham rundt sånn lenger» hveser hun bak øret.
Samvittighetsklump i magen
Jeg kjenner samvittigheten begynner å kverne rundt i magen. Mener hun kanskje at jeg må prøve å sette meg inn i hans situasjon? Møte ham med forståelse, ikke fordømmelse. Ja, det er nok det riktige!
«Hvorfor vil du ikke rydde opp klærne?» spør jeg sønnen min i en mildere tone.
«Jeg har ikke lyst akkurat nå, mamma» svarer han med klagende stemme.
«Når kan du rydde dem opp da?» følger jeg opp i en respektfull tone og med et forsøk på å inngå en avtale med ham.
FlinkisMamma applauderer bak øret mitt.
«Ikke i dag i hvert fall. Du kan jo rydde de sjøl»
Hva søren? Dette er ikke greit i det hele tatt. På tide å være litt tydeligere og presentere noen konsekvenser.
Les også: Egentid: Det er ikke barna foreldrene trenger ferie fra
«Hva tror du barn motiveres av? Konsekvenser eller insentiver?» belærer FlinkisMamma inn i øret mitt.
Selvfølgelig.
Jeg føler meg dum. Dum og ubrukelig.
«Hvis du rydder opp klærne nå, kan du få game i en halvtime etterpå?» foreslår jeg for sønnen min.
«Og hvis ikke, da får jeg ikke game i hele dag?» repliserer han forferdet.
«Nope» svarer jeg uten å tenke meg om.
FlinkisMamma klasker hånden sin i pannen med et smell. «Dette la du opp til selv. Du truer med å ta fra ham noe han har gledet seg til i hele dag. Det bør i hvert fall være en viss sammenheng mellom forbrytelse og straff»
«Du er den verste mammaen på hele Ekeberg» glefser sønnen min og snur ryggen til meg for å gå ut av rommet.
«Stopp» beordrer jeg med hard stemme. «Du får ikke lov til å snakke sånn til meg. Og du går ingen steder før du har ryddet opp de klærne»
Jeg kaver rundt i følelsene mine nå. Er sint og frustrert over at jeg hverken får gehør hos sønnen min eller FlinkisMamma. Men også skamfull over at jeg ikke klarer å bevare roen, men tyr til sinne og frustrasjon.
«Told you so»
Jeg vet jo jeg er den voksne, at jeg har ansvaret. Likevel føler jeg ingen mestring i situasjonen, men er emosjonell og rådvill.
FlinkisMamma sier ingenting. I stedet har hun krøpet frem fra baksiden av øret og står på skulderen og skuler på meg med armene korset i en slags «told you so»-positur.
Så begynner sønnen min plutselig å gråte. «Unnskyld mamma, jeg er verdens dummeste gutt» hulker han.
«Neida, det er du ikke. Jeg skjønner at du ikke mente det» beroliger jeg og legger armen på skulderen hans.
«Fort! Sett deg ned sammen med ham og gi ham trøst. Prat om det som skjedde og validér følelsene hans» roper FlinkisMamma i øret mitt.
Men jeg hører ikke på henne lenger. I stedet puster jeg dypt et par ganger og sier: «Kom, så rydder vi klærne sammen, så går det kjempefort»
Det var sikkert ikke perfekt håndtert, men vi kom oss videre i hvert fall.
Jeg har bestemt meg for å ignorere FlinkisMamma langt oftere. Hun gjør meg usikker og full av selvforakt, så jeg sitter igjen med følelsen av å aldri strekke til som mamma.
FlinkisMamma har en universalnøkkel som hun mener kan åpne alle fastlåste situasjoner i relasjonen mellom foreldre og barn.
Det kan hende at den fungerer på barna, men den fungerer ikke for meg. Hun stenger meg ned. Mine barn vil aldri bli kjent meg meg både på godt og vondt, så lenge hun står og vifter med nøkkelen bak øret mitt.
Hun vil at jeg skal lede barna mine med hodet. Men alt i meg sier at de først og fremst må ledes med hjertet.
