GRENSESETTING FOR BARN: Aldersguide
Aldersguide for grensesetting 0 til 6 år: Det er spesielt én «foreldrefelle» du bør unngå
Fra halvt år, gjennom «trassalderen» til seks år. Ekspertene forklarer hvor mye barnet forstår, og hvordan vi kan veilede barna gjennom de ulike fasene.
Som foreldre vil vi oppleve mange ulike dilemmaer.
Enten det er en skrikende unge i matbutikken som på død og liv skal ha den rosa donuten med røde hjerter på.
Eller at du blir stående en morgen å diskutere om hvorfor hun ikke kan ha på seg den tynne Elsa-jakken sin når det styrtregner ute. Eller at barna rett og slett lukker ørene, og later som at de ikke forstår ordet «leggetid».
Og der står du. Oppgitt, frustrert og irritert.
De fleste av oss har opplevd det. Kampen mot barnet som ikke helt forstår hvor grensa er satt.
Så, hvordan kan vi som foreldre håndtere en slik situasjon, og hva forstår barna egentlig? Vi har spurt ekspertene om råd og veiledning.
Hva er grensesetting?
– Grensesetting er et veldig negativt ladet ord. Vi forbinder det ofte med å gå rundt og si «Nei. Nei» hele tiden. Noen tror at vi skal begrense barnet til å utfolde seg.
– Vi bør heller se på det som veiledning for barnet. Barnet trenger veiledning for å fungere hjemme og ute, og da må det være regler om hva som er lov og ikke, forteller Stein Erik Ulvund.
Han er professor emeritus ved Universitetet i Oslo, med barns utvikling og omsorg for barn som spesialområde.
Han har skrevet flere bøker i fagfeltet, blant annet bokserien «Forstå barnet ditt» og «Rakkerungen og englebarn».
Kirsten Holtmon Resaland er barne- og ungdomspsykolog og forfatter.
Hun har, sammen med lege Astrid Nylander Almaas, skrevet ungdomsboken «Helt Ærlig - om hvordan vi henger sammen».
Resaland påpeker at kontakten med barnet og tryggheten de skal vokse innenfor er der hele tiden, fra de blir født.
– Veiledningen og grensesetting blir aktuelt fra de er store nok til å utforske verden på godt og vondt. At de har rom til å vise hva de føler, og fortelle hva de tenker, er en forutsetning for at grensesetting kan gjøres på en god måte, og har den effekten vi ønsker den skal ha, informerer Resaland.
Les også: – Foreldre som aldri sier nei, gjør seg selv en bjørnetjeneste
1/2-3 år: Fra «nei» til forklaring
1/2-1 år: En baby på under ett år har ikke forutsetninger til å følge regler eller forstå setninger som «Peisen er varm, ikke ta på peisen»
– Du kan gjerne sette kjærlige ord på hva som er greit og ikke greit, som «vi kan ikke dra katten i halen» mens du tar vekk babyhånden. Men «oppdragelsen» i denne fasen er bare at du passer på babyen, er nært på i utviklingen og er i en god relasjon, informerer Resaland om.
Men forstår egentlig barnet hva nei betyr? Og hvordan bør vi bruke det?
– Tydelig grensesetting vil ikke fungere før barnet er i to års-alderen. Men, når barnet begynner å krabbe og bevege seg kan de ikke gjøre akkurat som de vil. Du må forsiktig starte med å si nei, men vær forsiktig med bruken av ordet. Du bør velge ut ting å si nei til. Dersom du bruker det for mye, vil det miste sin betydning, sier Ulvund.
Barn er nysgjerrige og vil ofte ønske å utforske ting i hjemmet.
Ulvund råder å la noen ting stå fremme som de kan ta på, uten at vi stadig må rope «NEI!».
– I denne fasen kan barnet reagere med skrik og hyl dersom du tar noe fra dem. En løsning kan være å friste med noe annet i stedet. Dersom du er på butikken og barnet klamrer fast til noe, kan du gjerne ta frem en frukt eller en leke som de heller kan holde fast i, sier Ulvund.
1-2 år: I denne fasen skjer det noe med barnets forståelse av ord.
– Dette er en overgangsfase hvor foreldrenes stemme er på vei inn i hodet til barnet. Barnets indre stemme begynner å si «Nei. Pappa sier nei», sier Ulvund.
– Her er barnet mer i stand til å ta til seg informasjon, og de er nysgjerrige på de voksnes reaksjoner på det de gjør. Likevel er de for små til å ta selvkritikk av typen «Åh, pappa liker ikke at jeg søler melk med vilje. Det skal jeg ta lærdom av.» sier Resaland.
Resaland sitt beste råd i denne fasen, er å oppmuntre hva de skal gjøre, heller enn hva de ikke skal gjøre.
– For å bruke eksempelet med katten: i stedet for å være streng, kan du ta hånden til barnet vekk og si: «Det er vondt for katten» og la den stryke katten i stedet, så sier du «Åh, det synes hun var godt», og når barnet fortsetter selv, sier du for eksempel «kjempefint!», sier hun.
2-3 år: I denne alderen vil mange barn være klare for «rasjonaler».
– Det vil si at du forklarer grensene du setter. «Katten får vondt av å bli dratt i halen, så det kan vi ikke gjøre. Nå skal jeg vise deg hva vi gjør i stedet». Mange begynner å teste ut viljen sin i denne alderen, sier Resaland.
Les også (+): Ernæringsfysiolog har testet næringsinnholdet i snacks til barn: Bare tre får terningkast 5
Trassalder
Hva betyr egentlig «trassalder»? Og når inntreffer den?
– «Trassalder» betyr at barnet har en fase der det protesterer like mye for protestens skyld som for saken. Dette varierer fra barn til barn, men mange vil få en «trassalder» ved to-tre-årsalder. Noen liker å kalle det «selvstendighetsalder», men barnet kan øve på selvstendighet uten den berømte «trassen», så jeg synes det er litt misvisende, sier Resaland og fortsetter:
– Det er litt som at de oppdager konseptet med demonstrasjonstog og går med vage skilt som «DETTE ER URETTFERDIG!» eller «JEG VIL OGSÅ BESTEMME!» Vær glad for at barnet ditt tester ut egen grensesetting, det er bare bra.
3-4 år: Barnets samvittighet utvikles
– Her har barnet fått en tydelig stemme i hodet som skiller mellom rett og galt. Men vær forsiktig med å ha tillit til at barna husker alt, spesielt når det er snakk om faremomenter, sier Ulvund.
Ulvund forteller at i denne fasen har barnas samvittighet utviklet seg.
– Nå kan de kjenne på et ubehag i kroppen dersom de gjør noe galt. Skille mellom rett og galt blir tydeligere for dem.
Her tester barnet ofte ut viljen sin enda mer, og behovet for å få være med å bestemme er stort.
– Fra at tøying av grenser og masing skjer som en spontan reaksjon eller litt vilkårlig testing av hvordan verden fungerer, blir det nå mer en slags overlagt dans med omverden, sier Resaland og fortsetter:
– Hva skjer hvis jeg lyver? Hvordan reagerer mamma hvis jeg spiser de kjeksene hun sa jeg ikke fikk lov til å spise? Vær tålmodig med tre- og fireåringer, og husk at de fortsatt er helt nye i denne verden.
– De tester ikke grenser for å gjøre deg forbanna eller ødelegge dagen din, de lurer bare på hvordan dette opplegget med grenser egentlig fungerer, og hvor mye de kan påvirke og bestemme i verden, legger hun til.
Dette kan du gjøre: Gi dem valg
Resaland råder å fortsette å gi enkle forklaringer der det er naturlig, sånn at det ikke blir «Det er sånn fordi jeg sier det».
– Gi dem forståelsen av at grensene er der av en grunn, men husk at de ikke er gryende ungdomskriminelle om de prøver seg på en hvit løgn eller stjeler en nonstop.
Barnets språkutvikling er bedre, som gjør det lettere å ha en samtale med barnet.
– I denne fasen er det også lettere å forhandle med barna og gi dem noen valgmuligheter, og forklaringer på hvorfor ting er som det er. Språket til barnet blir bedre, noe som fører til at barnets skriking kan bli erstattet med en bedre samtaleform uten at foreldre trenger å heve stemmen, sier Ulvund.
Ulvund råder å velge to til tre ting å forhandle om i hverdagen.
– Det lønner seg ikke å forhandle om alt, for da mister man igjen den tydelige grensa og vi blir ofte ettergivende til slutt. Mange ting må foreldre bestemme uten barnet. Men gjerne velg ut ting å forhandle om som du vet er vanskelig i hverdagen, for eksempel en middag.
– Dersom du sliter med å bli enige om middag kan du gi barnet valgmuligheter: «Vil du ha fiskepinner eller fiskekaker til middag?». Da virker plutselig en av delene veldig fristende.
– Men dersom du spør «Hva vil du ha til middag?» og barnet svarer «Pannekaker», så bør man respektere svaret. Det kan bli feil å skulle si «nei» da. Da kan barnet reagere med å utagere fordi det ikke blir hørt etter å ha fått muligheten til å bestemme, sier Ulvund.
- Start ikke forhandlinger etter at du først har sagt nei.
- Bestem på forhånd hva du vil forhandle om.
- La barnet velge mellom et par alternativer.
- Respekter barnets valg.
- Begrens antall forhandlingsområder. 2 eller maks 3.
Alt kan forhandles om, og det er der man gjør feil. Forhandler vi alt blir vi ettergivende til slutt.
Nei er nei. Hvis ikke forstår de det.
Kilde: Stein Erik Ulvund.
Ved forhandlinger vil barna føle en selvstendighet og ansvar de ofte vil sette pris på.
– I et demokratisk samfunn er det bra å gi dem alders-tilpassede valgmuligheter, slik at de gradvis kan lære å være selvstendige og ta valg. Det blir heller ikke like mange motargumenter enn hvis du bare sier «Vi skal ha fiskepinner til middag», sier Ulvund.
Les også: Nekter barnet ditt å gjøre som du sier? Prøv dette!
5-6 år: «Mini-puberteten»
5-6 år: I denne alderen føler de seg ofte ganske store, og de er klare for mer avanserte samtaler enn før.
Når barnet tråkker over grenser, vil det også oftere være litt mer alvorlig enn tidligere, informerer Resaland.
– En seksåring kan for eksempel bli tatt i å si «Du får ikke leke med oss, for du har så stygg genser». Dette kan bli skremmende for foreldre, som kanskje lurer på om barnet mangler empati eller er «slem», sier hun og fortsetter:
– Ofte blir det fristende å regulere atferden gjennom å få barnet til å føle negative følelser, for eksempel «Du vet godt at det ikke er greit med utestenging!» eller «Jeg er skuffet over deg». Dette er imidlertid en kortsiktig løsning.
– Barnet trenger hjelp til å forstå seg selv og hva som førte til atferden, hvorfor det ikke er greit, og hva det kan prøve å gjøre annerledes en annen gang, legger hun til.
Dette kan du gjøre
Resaland sitt beste tips er å pakke ut situasjonen forsiktig med barnet, og å vise at det er prisverdig å fortelle om ting man kanskje har gjort galt.
«Så veldig fint at du er ærlig og forteller meg dette.»
– Når barnet skjønner at det er trygt å fortelle sannheten, er det også mindre i forsvar og mer mottakelig for kloke tanker fra en voksen, sier hun og fortsetter:
– Seksårsalderen er for øvrig kjent for å være en slags «mini-pubertet», der krisereaksjonene sitter løst. Dette er ikke at de tester grenser, men at de blir overveldet av egne følelser, og det de trenger fra oss voksne, er at vi møter dem med godhet og tålmodighet og hjelper dem til å tåle, forstå og regulere disse følelsene.
Les også (+): De ansatte i barnehagen kaller den lille gutten «Slemme-Erik»
Straff og belønning som metode?
– Rene avstraffelser vet vi at ikke har ønsket effekt. Ingen forskning har noen gang gitt grunnlag for vilkårlig straff som barneoppdragelse, sier Resaland.
Derimot har barn godt av å forstå at handlinger har konsekvenser.
Ulvund utdyper dette.
– Det er ikke mulig å oppdra et barn uten straff. Spørsmålet er «Hva er egentlig straff?»
– Straff kan være en måte å lære på for barnet, og forstå konsekvensene av hva de har gjort galt. Men det er kjempeviktig at straffen har en sammenheng med hva de har gjort.
Ulvund legger frem et eksempel:
– Du har en femåring som du har avtalt skal sykle med hjelm på. Litt senere ser du at han kjører av gårde uten hjelmen på.
– I dette tilfellet bør ikke foreldrene la barnet sykle, selv om han tar på hjelmen igjen. Da bør de heller låse sykkelen fast uten bråk og kjefting. Det må være en logisk straff. Det hjelper ikke å si «Du får ikke lov til å se på barne-tv i kveld», fordi det har ingenting med sykling å gjøre. Barnet vil ikke forstå det like godt, sier Ulvund.
Selv om Ulvund mener at straff ofte kan være til hjelp, synes han det er viktigere å bruke belønning enn straff.
– Belønning virker bedre enn straff. I eksempelet ovenfor kan man heller si «Så flink du er til å bruke hjelm», før barnet eventuelt tar den av. Da blir terskelen for å ta den av høyere.
– Gi ros, før barnet gjør en feil du vet kommer. Men pass på å ikke ros barnet i hjel, for da mister det betydningen sin, sier han.
Unngå denne «foreldrefellen»
– En typisk «felle» er at foreldre sier nei, også blir det bråk, også gir foreldre etter. Dit skal vi ikke! understreker Ulvund.
– Hvis vi er ettergivende og de får viljen sin vil de ikke vite hvor grensa går. «Er det en liksom grense? Går det an å flytte på den?». De vil bli forvirret, samtidig som at flere barn er utspekulerte og skjønner at de kan teste grensene mer.
Resaland er enig.
– Grenser skal jo helst være der av en grunn, og da blir det utrygt at de forsvinner bare barnet maser nok eller trosser foreldrenes beskjeder.
Samtidig har Resaland full forståelse for at det er fristende å gi etter for mas, og hun minner om at det er lov å ombestemme seg, så lenge det ikke skjer så ofte. Barnet bør da få en begrunnelse.
– Å gi seg en gang i blant, og for eksempel si «Vet du, jeg har tenkt meg om, og du har helt rett, det er kjempelenge siden vi har hatt pannekaker. Vi tar tomatsuppen i morgen» er ikke det samme som å oppfordre til masing, det er å vise at det ikke er en skam å ombestemme seg eller gi andre rett, sier hun.
Les også: Familieterapeutens advarsel til foreldre: – Kan svekke tilknytningen og skape psykiske lidelser
Barnet skriker og hyler. Hva bør vi gjøre?
- Ikke ha flere regler enn det som er nødvendig for at alle skal trives.
- Vent minst fem sekunder før du gjentar en beskjed. Barnet reagerer ikke med en gang.
- Gi konkrete, og tydelige beskjeder. «vær grei» er et eksempel på en vag beskjed.
- Gi beskjed i en positiv atmosfære, og prøv å unngå å bli sint.
- Gi beskjed med alternativer slik at det ikke så lett oppstår maktkamper.
- Gi positiv oppmerksomhet når barnet oppfører seg bra, og forsøk og ignorer uønsket atferd i en viss grad.
- Unngå masing og kjefting. Det virker ikke stort sett.
- Forsøk å kontrollere eget sinne
- Ta pause bra barnet hvis det er mulig. Bytt litt på med ansvar hvis det er utfordrende. Partner/besteforeldre.
Kilde: Stein Erik Ulvund.
– Noen ganger bør du heller la dem skrike, enn å gi etter. Til slutt vil de skjønne at de ikke får viljen sin, og det vil lønne seg i lengden, sier Ulvund.
Resaland er enig i at vi ikke bør gi etter. Hun råder å vise omsorg og si noe om hva som skjer, både utenfor og inni barnet:
«Jeg skjønner at du veldig gjerne vil besøke onkel i dag, og gledet deg. Da er det ikke rart at du blir skuffet! Det passet ikke i dag, men vi spør onkel om det passer en annen helg».
Ulvund poengterer at det er stor forskjell på barn. Det er ulikt hvordan barn reagerer og hvor ofte de vil reagere.
– Alle barn er født med en personlighet eller temperament. Noen er sjenert, tilbaketrukket, noen er pågående og skal teste alt og er nysgjerrige. Barnets personlighet har betydning for hvordan barn reagerer, sier han og fortsetter:
– Hvis du ser foreldre med flere barn, så er de absolutt ikke like. Ikke alle råd og tips funker for alle. Barnets personlighet vil i stor grad påvirke din oppdragelses-metode. Når det kommer til stykket er foreldrene ofte de beste ekspertene på barna sine, sier Ulvund.
Resaland tenker det kan være mange forklaringer på hvorfor noen barn strever mer med å regulere seg enn andre, og at hver familie må finne sin løsning.
– Samtidig vet vi en del i dag om hva som er gode grep og mindre gode grep. Det er hjelp å få om det låser seg så ofte og voldsomt at det blir vanskelig å holde godet over vann, sier hun.
