Kommentar
«Skru det av! Bare si nei! Sett grenser og send avslag!»
Vi har mistet balansen mellom arbeid og fritid, skriver Marie Lunde i dette innlegget.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Sykesengearbeid, feriejobbing, mobile møter og hyttekontor. Skolemeldinger i arbeidstiden, e-poster i turnhallen, Spond i lunsjen og Teams-møter på toget.
Arbeidslivet har blitt fleksibelt og skillet mellom jobb og fritid mer flytende, spesielt etter pandemien.
Teknologien forenkler og tilgjengeliggjør. Tenk at vi en gang gikk på postkontoret i arbeidstiden for å betale regninger. Og reiste tur-retur med fly til Bergen for et to timers møte. Husker du at læreren skrev beskjeder til de foresatte i meldingsboka?
Gud, så beleilig det er å bare kunne laste ned en app på mobilen eller laptopen og løse oppgaver når og hvor som helst. Kunne svare ut kravene som kommer fra mange hold, så man kan checke lista og få gjort unna det man trenger.
Men vet vi alltid hva vi trenger? Bør vi innfri alle kravene, eller blir de bare flere ettersom vi klarer å møte dem?
Stress og stimuli
Mang en kronikk fra fortvilte barneforeldre de siste årene tegner et bilde av familier som er numne av stress og stimuli. Som hverken befinner seg her eller der, men er fanget et sted i mellom, uten evnen til å hverken fordype seg i noe eller trekke seg unna.
Vi føler oss strukket mellom alle rollene vi skal fylle og sliter ut motivasjonen i forsøket. Det kortvarige kicket vi får av å innfri, overskygger den lange bakrusen av apati som mange av oss bærer rundt på.
En konstant strøm av informasjon, spørsmål, krav og forventninger piper og popper opp i alle kanaler. Skru det av! Bare si nei! Sett grenser og send avslag!
Det er lettere sagt enn gjort, for vi lærer raskt at utilgjengelighet har konsekvenser.
At ettermiddagen blir unødvendig stressende hvis man skrur av varsler i arbeidstiden og ikke plukker opp meldingen om at fotballtreningen er avlyst. At å være hjemme med sykt barn i en uke uten å logge seg på jobb, resulterer i at andre ikke får gjort jobben sin.
Når man er den eneste forelderen som ikke møter opp på julefrokosten i arbeidstiden, så er det barnet som betaler prisen. Og det å aldri stille opp som skolepatrulje, loppe-selger, kakebaker eller natteravn fordi jobben har tømt tanken, er upopulært i foreldregruppa.
Før var det ikke mulig å koke hodet sitt slik vi gjør det i dag. Da kunne vi fordype oss i arbeidsoppgavene uten at skolen og fritidsaktivitetene til barna pepret oss med meldinger. Eller vi våket over poden som lå i senga med influensa, uten dårlig samvittighet for et møte vi kunne ha deltatt på digitalt.
Nå kan vi bare logge oss på alle nettverk samtidig. I tillegg til beskjeder fra AKS (annet navn for SFO, red.anm.) midt i jobb-kurset, kan vi avtale dugnad med de andre fotballforeldrene. Vi kan delta i møter samtidig som vi knuser Paracet og tar tempen på den lille syke. Og når vi selv ligger med feber og hoste, har vi fortsatt fungerende øyne og fingre så vi kan svare ut noen mails.
Journaler skrives på bussen, elev-oppgaver rettes på venteværelser, lønn betales ut fra hytta og bursdager planlegges på kontoret. De små pausene av refleksjon vi tidligere hadde på en transportstrekning eller i en kø, er borte.
Fleksibilitet er valgfrihet, og vi må selvsagt velge selv hvordan vi styrer tiden vår. Men når alt er bare et klikk unna, kan det være vanskelig å la ballene som blir kastet til oss gå i gulvet.
Les også: Jeg kikket innover i T-banen. Det var et grotesk syn
Overveldende
I tillegg pålegger vi andre stress gjennom våre egne initiativer. Det blir et slags samstress som oppstår fordi alle medlemmene av et fellesskap bekrefter hverandre.
Du vil ikke være den eneste kollegaen som ikke skriver «god bedring» på Teams, eller forelderen som aldri responderer når andre foreldre bruker fritiden sin på å legge planer for klassen eller laget.
Alle blir rammet av én persons gode intensjoner og mer eller mindre relevante spørsmål til gruppen. Én ball blir til fort til tjue. Summen av gruppens aktivitet, blir overveldende for den enkelte.
Jeg skriver ikke dette fordi jeg er et offer for systemene eller andres urimelige krav. Tvert imot. Jeg er prototypen på en overtilgjengelig og impulsiv multitasker som fyrer av gårde meldinger tidlig og sent.
Jeg er en typisk flink pike, men som drømmer om indre ro. Når jeg stadig oftere går med en uforklarlig følelse av tomhet, så glemmer jeg at kroppen min ikke er rustet til å skakkjøre simultankapasiteten over lengre tid.
Folk som meg trenger ikke dårlig samvittighet for at vi ikke klarer å sette grenser for oss selv, eller kjeft fordi vi sutrer i mediene. Vi trenger hjelp til selvregulering gjennom felles retningslinjer og sunn arbeidskultur. Her finnes det mange gode tiltak som både skole, arbeidsgivere, foreninger og foreldregrupper kan iverksette.
Finne balanse
På første foreldremøte på skolen til barna mine, ble vi enige om en bursdags-regel der foreldrene selv kjøper én gave til bursdagsbarnet på vegne av klassen. Dels for å redusere stresset med alle gaveinnkjøpene, dels for at foreldrene selv kunne tilpasse verdien til egen lommebok, men også av klimamessige hensyn.
Nå kjøper jeg bare én gave, selv om barnet mitt deltar i tjuetre bursdagsfeiringer. På jobben til en venninne av meg, får ingen sende e-poster etter klokken syv om kvelden. Jobber man senere enn det, må e-postene vente i utboksen til dagen etter.
Jeg vet også om skoler der meldinger fra skole og AKS sendes ut i én utsendelse og på ett tidspunkt som er utenfor arbeidstid og etter barnas legging.
Da blir avbrytelsene færre og ikke forstyrrende for foreldrenes tid med barna. Slike kollektive tiltak trenger vi mer av. Fleksibiliteten og valgfriheten er der fortsatt, men innenfor rammer som hensyntar fellesskapet.
Skal vi forhindre at folk stuper inn i veggen, må vi hjelpe hverandre å finne balanse. Og vi kan starte med å erkjenne at vi selv er en del av problemet.
